Kultbandet Ulver overrasket alle da de lagde pop. Nå gjør de det igjen. Og igjen graver de i menneskehetens mørkeste øyeblikk.

Rygg, Ylwizaker, Halstensgård,Sværen, © Ingrid Aas
– Ta kræsjet i Paris. Altså prinsessen av Wales, hvordan hun dør. Og utenfor Napoli fantes et tempel …

Når Ulver er i gang med nye låter, da må vi snakke historie. Historie og menneskenes grusomhet.

Kristoffer Rygg og Jørn H. Sværen er i gang med spirer til ideer, hendelser i hele vår sivilisasjon, bilder og spor etter fæle handlinger. Eller, for å si det kort:
– Vi satt akkurat og jobbet med tekster til den neste plata vår, Jørn og jeg.

Kristoffer Rygg, bandets vokalist og den eneste av medlemmene som har vært med i alle bandets 27 år, kaller det som kommer for «Julius’ etterfølger». For mens den siste plata* Ulver ga ut ikke hadde tekst i det hele tatt, var plata før dér igjen deres mest tilgjengelige: «The Assassination of Julius Caesar» fikk anmeldere til å peke på Ulvers arbeid med dikterne William Blake og Fernando Pessoa, om hverandre med å trekke fram lyden av Talk Talk, Duran Duran og Depeche Mode**. Milevis unna svartmetallen fra Ulvers gamledager, og også et stykke unna dronelyden de utforsket på nevnte instrumentalplate.

– Det skal komme en slags oppfølger til Cæsar-plata utpå våren, sier Rygg. Ballade er invitert inn foran et salongbord og en svart sofa. Synther og keyboards, en mac, et Geni-spørrespill, små gamle møbler og en stor, sprikende plante rundt oss. To av fire bandmedlemmer, de to som skriver tekstene, sitter midt imot i en enkel toseter. De to har kjent hverandre siden tidlig 90-tall. Mens Rygg altså har vært en av ulvene siden første plate i 1992, kom Sværen med i bandet i 2000, og har en dikter- og forleggerkarriere ved siden av.

Kristoffer Rygg og Jørn H. Sværen, © Siri Narverud Moen

– Det var litt overraskende, og gøy, at folk løftet fram tekstene på Cæsar-plata. Vi har alltid jobbet mye med tekstene. Men det har ikke blitt diskutert så mye tidligere. Det har kanskje noe med formatet å gjøre? Pop-formelen, diskuterer Sværen med seg sjøl:
– Det var første gang vi skreiv vers og refreng. Når du jobber med refreng, som jo gjentas, har du muligheten til å banke inn det du vil si på en annen måte. Men det er de samme kjepphestene vi rir, som alltid, sier han, og tenker på den evige Ulver-stemninga.
– Men før har det kanskje gått mer på å etablere en stemning. Her ble ting plutselig veldig konkret, mener Rygg.

Hund og ulver: Hunden Thelma, Kristoffer Rygg, Tore Ylwizaker, Ole Alexander Halstensgård, Jørn H. Sværen. Foto: Ingrid Aas

 

Halvveis i sangen «Nemoralia» synger han altså om Diana i Paris. «Nemoralia» var opprinnelig navnet på fakkelfesten som i førkristen tid feiret en annen Diana, en jakt- og månegudinne. Og imellom har de to lagt en annen, grusom «fakkelfest», som Ryggs vokal hamrer inn i refrenget: Dagene i juli da en stor brann brøt ut i Roma. Keiser Nero skyldte på de kristne, en gnist som satte i gang forfølgelsen av Romas kristne, som igjen førte til at de måtte bøte med livet. Som levende fakler mot himmelen.
– Ta kræsjet i Paris. Altså prinsessen av Wales, hvordan hun dør. Hva har det med den gamle Diana-kulten å gjøre? Utenfor Napoli fantes et tempel for den førkristne jakt- og fruktbarhetsgudinnen Diana, romernes motstykke til greske Artemis. I myten om Diana ender jegeren Aktaion, han som ser henne naken, som vilt for sine egne hunder. Han dør som straff for å ha åpnet munnen …

Og dette er altså bare begynnelsen, på én låt, åpneren inn til hele det lille, men store universet de fylte albumet med.

 

The Princess of Wales / Her sexual drive
Stop dead under the river / In the Capitol of Love
The most hunted / body of the modern age
Flowers crown her head / Ancient goddess of the moon
 
Og etter at Ulver i 2017 altså sang om prinsessen av Wales’ bråstopp i tunnelen under Kjærlighetens hovedstad … Kom det to år seinere et bejublet rapalbum på norsk som tematiserer samme fascinasjon. Ballade peker på parallellen på Karpes nye konseptalbum:

«Som Dodi og Diana i den bilen /
Dør vi dør vi dør vi i neste sving» (Karpe «SAS PLUS / SAS PUSSY», 2019).

Den er jo ikke helt åpenbar.
– Å ja! Hehe. Det var jeg ikke klar over. De er jo veldig populære, og åpenbart flinke. Men de er også en helt annen generasjon enn oss. Og … ja, jeg er ikke så kjent med det de driver med, sier Rygg.
– Vi lever jo i vår egen lille verden. Vi bryr oss ikke så mye om hva andre mener eller tenker, eller gjør. Eller du kan si vi ikke er så flinke til å følge med. Holder oss til vår verden, sier dikter Sværen.
– Kanskje det er lurt?
– Kanskje.
 
Ulvenes rebus til deg

– Når Kristoffer har sendt meg en lenke, for eksempel til et nettsted som beskrev hvordan Aktaion ble revet i filler av sine egne hunder [som man også kan se som hans følgere, red. anm] og jeg begynner å assosiere og lese videre … «Dét der kan vi bruke til noe!» Det holder. Sværen forteller om forløsningene underveis i tospannsarbeidet; som når de lenker sammen den urgamle gudinnen for jakt – jakt på mennesker – forfølgelse – paparazzienes jakt.

– Og så har dere litt flaks, med at de begge heter Diana …
– Det er ikke flaks, slår Rygg fast.

– Heller mye research, snarere?
– Masse! Du starter med ett bilde du liker, en historie du liker, ikke sant, og så googler du, leser, kobler, og bygger videre.
– Og så finner vi en logikk. Et slags system i strømmen av assosiasjoner. Det ligner på arbeidet når du skriver bøker og dikt. Du må slippe tøylene når du er inne på sporet, mener poeten Jørn.

Alle kan føle med en artist som synger om sine egne tap, men at kristne lyser opp natta som fakler … det er en underdrivelse å si at Ulver bruker sterke bilder.
Så forsterker de dem, samtidig som de gjemmer dem, når de legger bildene ut som stopp langs ei rute. Først ett bilde. Mellomspill. Så kommer et nytt, og et nytt bilde. For å gå videre fra den førkristne fakkelfesten, finner vi på samme plate en setning om å entre ei strand i Normandie. Vi finner Romeo og Julies familier (eller noen andre, velstående hus, som står for fall?). Adressen til et hus i San Francisco – enten er du veldig interessert i moderne satanisme, eller så må du google for å forstå at akkurat dette huset, på den adressen, det tilhørte lederen for «The Church of Satan». En tvinning av katolske helgeners hjerter, de gjennombores, med attentatforsøk mot datidens pave i 1981. Og et overmåte fengende soul-kor som messer «poor little sister / I hope you’ll understand / the babe in the woods will be taken by a wolf»
Når de fletter ekte hendelser og assosiasjoner er det ganske nøye planlagt og utprøvd:
– Denne snurrige leken med helt konkrete steder og datoer. Jeg tror det er noe av grunnen til at låtene spratt sånn ut av høyttaleren. Lytteren kan tenke: Hvorfor prater de om dén datoen, liksom? Så kan du gå på nettet og slå opp hva som skjedde, og få en hel historietime … sier Rygg. Som spor i en rebus, kaller han det.
Sværen: – Det er veldig deskriptivt.
Rygg: – Ja. Billedrikt.
Sværen: – Det er ikke den vanlige pop-koppen te. Altså, ikke åpenbar hjerte, smerte, eller I love rockn’roll, liksom.
– Samtidig avslører de noen personlige oppheng, disse tekstene våre. Det ligger alltid ting mellom linjene, mener Rygg.

Ballades reporter har lenge hatt en egen plass i musikkhjertet for Ulver. Få norske artister kan vise til større spenn i uttrykket. Vi kunne snakka om tidlige plater, om tynn black metal med norrøne tekster, om svære prog- og space-eksperimenter og stemninger som nok etterstreber noe poeter har gjort siden før Sigurd Obstfelder. En fascinasjon for engelsk litteratur er åpenbar hos dem. Men denne pop-plata deres var en åpenbaring da den kom i 2017. I motsetning til hva de to tror når vi møtes, hadde ikke pressekampanjen rundt plata noe å si for hva som slo meg så i bakken da den kom: Plata lå plutselig bare der som nyutgivelse i strømmetjenesten på mobiltelefonen min. Jeg var på ferie, hadde slått av alt og ikke lest e-posten, den som åpnet med beskrivelsen av kræsjet.

«Diana-låta» er ikke skrevet med jeg-perspektiv, påpeker vokalist Kristoffer. Men Cæsar-plata avslutter med en jeg-stemme. Om det er ham selv, eller Julius Cæsar, eller en annen som synger ut sin fortvilelse til noen der hjemme, veit jeg ikke. Jeg kunne spurt, men tenker at i Ulver-sammenheng kan noe av mystikken bevares, og kunne det ikke vært hvemsomhelst av oss, når han synger:

My family
My children
My haven
My hope
What have I done
To leave you here

 
Eventyret om ulvene blir bok
Også dette er kanskje betegnende: Nå blir det bok av bandet, forteller Jørn H. Sværen.
– Vi har holdt på siden midten av 90-tallet, så nå er det på tide å oppsummere.
– Vi har holdt på siden 1992, min venn, retter Rygg.
– Det blir både en bok med tekstene våre, gamle bilder, og om hvordan det var å være ung i Oslo på 90-tallet. Og veien videre derfra, beskriver han.
– Vi har stått ved noen korsveier. Nå er en fin tid for å  dokumentere det hele, sier Sværen.
Men det blir ingen bok-og-multimedia-boks. Ingen lyd eller video eller digital formidling. Kun ord og foto trykket på papir:
– Nei, ingen QR-kode eller noe sånt. Vi dropper det tullet der, sier Rygg.
– Vi skal skrive bok. Det har vi snakka om lenge, sier Sværen med antydninga av et smil.
 – Hvordan blir de nye tekstene i sammenheng med Cæsar-temaene? Eller er det snarere en generell Ulver-stemning som dere alltid forfølger?
– Det er den samme grunnstemninga ja, men på den plata vi jobber med nå blir det nok flere bilder fra moderne tid, forteller Sværen.
– Geografisk er vi litt andre steder også. Vi har nylig snakket om Portugal, som vi begge har tilknytning til. Men … Det kan jo fort hende vi ender i det gamle Romerriket igjen, sier Rygg og smiler, litt som for å ikke love noe før bjørnen er skutt.
De sitter gjerne sammen, de to, gjerne her i sofaen på Grønland i Oslo. Leverer assosiasjonene fram og tilbake til hverandre. Men så gir noen endringer seg ekstra tydelig hvis de prøver å spille igjennom en låt med resten av bandet.
– Ikke minst i denne selvpåførte pop-tvangstrøya, sier vokalisten.
– Da kan et hook bestemme hvilket ord som vinner.
En håndfull nye låter er nesten klare, noen står enda usynlige på det blanke lerretet.
– Vi er i gang med å stable på beina en ny helhet, ja. Planen er å ikke forplikte oss til noe annet før ny plate er klar, sier Rygg.
Tragedier gjentas i perfekte sirkler
Vi snakker en del om dette å klippe og lime fra nyhetsmeldinger, like så vel som fra historiske hendelser. Om sitering, som en tidligere instrumental som fikk tittelen «As Syrians pour in, Lebanon Grapples With Ghosts of a Bloody Past», direkte fra et nyhetsbyrå. Og at «den virkelig store tabloiden er Bibelen,» slik Kristoffer ordlegger seg.
– Bildene forteller en historie som går på kryss av tida, og blander gammel mytologi, moderne popkultur, og … ja, datidas popkultur, egentlig.
– Vi har en ny tekst på gang som starta med at jeg nylig så en dokumentar som ligger på NRK.no – om en selvmordskult som jeg husker fra nyhetssendinger i ungdommen. Da jeg så den dokumentaren, kom mange av inntrykkene tilbake fra den gang.
Nok en gang grusomheten. Er vi mennesker bare dyr?
– Det er sterke bilder. Vakre. Altså, forferdelige, men samtidig vakre, beskriver Sværen, som også mener de går mer apokalyptisk til verks i det de holder på med nå. En forsterkning, da kanskje, med dette spørsmålet de kommer tilbake til:
– Har vi egentlig lært noe? Menneskene går i sirkler, alt gjentar seg, sier han. Det er som å høre ham sitere låta «So Falls the World»:

Tragedies repeat themselves
In a perfect circle
– Apokalypsen er en bok i Bibelen – og verden går under, det har mennesker tenkt og følt mange, mange ganger. Og nå brenner det under beina på oss igjen. Gir det mening? legger Sværen stille ut.
– Ja. Amazonas brenner. Isen smelter. Trump er president, svarer Kristoffer Rygg.
– Det er vårt utsyn over verden. Det ligger visst i blodet på oss, sier Jørn H. Sværen.

** Én anmeldelse som kobler poplyden med Ulvers litterære kvaliteter, finner du på The Quietus.

Bak ordene</em> er Ballades serie om tekster i musikken. Første del var et intervju med Lars Lillo-Stenberg.

Publisert:

Del: