Første runde med sang i asylmottak ble oppsummert fredag. – Det gir et godt utgangspunkt for arbeidet videre, og kanskje rette opp noen feil vi gjorde i utgangspunktet.

Bente Bogen med barn-og-foreldregruppa på tiltaket ved Skedsmo asylmottat

Fredag holdt Musikkens Studieforbund erfaringskonferanse om Sang i asylmottak (SMIA) erfaringskonferanse i Oslo.

Fra september og frem til nyttår ble det gjennomført 75 musikktiltak i regi av SMIA. Rapportene er levert tilskuddsgiver IMDI, som igjen lyser ut midler øremerket tiltak i asylmottak.

Hamzah Nordahl-Rajpoot i IMDI kan fortelle at årets utlysning er på 29 millioner kroner. Det
er en reduksjon på 500 000 fra fjoråret, men samtidig er det nå rundt 9000 personer i asylmottak, noe som er et betydelig lavere antall enn da midlene først ble utlyst før sommeren 2016.

– Det er minimale endringer. Det som har kommet til er en ny målsetting om at tiltakene skal gi informasjon som kan gi sårbare individer og grupper kontroll over eget liv gjennom tilgang til rett og rettsforståelse., sier Nordahl- Rajpoot.

Improvisasjon, effektivitet og kjærlighet
I rapportene fra Smia kommer det frem at en rekke av mottakene, og like mange tiltaksarrangører ønsker å få videreført sine prosjekter i den kommende tildelingen. Erfaringene er overveiende presentert som gode.

Bente Bogens og Tone Ophus’ presentasjon av prosjektet Sang, sprell og språk – musikkgrupper for barn og voksne ved Skedsmo asylmottak, ble oppsummert med begrepet kjærlighet.

– Et godt faglig innhold, struktur og fleksibel metodikk er selvsagt viktig, men i tillegg handler dette også om gjensidig kjærlighet mellom dem og oss som må ligge der i bunn. Det ble mange gode møter som har gitt oss venner vi håper å holde kontakten med også videre, utdypet de til Ballade etter innlegget.

– Får du godt humør og opplever noe meningsfylt, så blir hjernen mer lærevillig. Og det er den gode opplevelsen du må skape,

De har begge musikkpedagogbakgrunn, og omtaler dette som nærmest en nødvendighet for å kunne lykkes med et tiltak som deres. Tiltaket var et opplegg i to grupper, en for barn under fem år med foreldre, og en for skolebarn opp til 13 år. Begge gruppene hadde blant annet bedret psykisk helse, styrket fellesskap blant beboere og norsktilegnelse som uttalt mål.

– Rytmisering i sang og musikk er viktig for å få inn språkmelodien og betoninger. Når du synger går språket langsommere, og da blir det enklere å oppfatte, og tydeligere. Gjentakelse er også viktig for språkopplæring, og det har du mye av i sanger. Du bruker også ulike deler av hjernen når du synger, i den venstre halvdelen ligger hva ordet betyr og i høyre har du språkmelodien, og når dette virker sammen oppstår vesentlige nervekoblinger. Når vi synger, ”lurer” vi altså det nye språket inn i hjernen.

– Oppnådde dere målene?

– Det er vårt klare inntrykk, selv om vi ikke målte det direkte. Vi stolte på at årsaken til at deltakerne kom var at de opplevde det som meningsfylt. Dette var jo et helt frivillig tilbud, og de hadde ikke kommet om de ikke følte at det ga dem noe. Vi så at de lærte ord og begreper litt etter litt, og kunne bli med på stadig flere sanger.

– Det var også litt forskjellige behov innad i gruppene. Foreldrene var ivrige etter å få gjentakelser, fordi de ville lære mer språk. Da kunne de minste barna av og til bli utålmodige slik at vi måtte endre aktiviteten. Barna satte på mange måter premissene i denne gruppa. Sånn sett var det en fordel å ha et stort repertoar, og ikke være redde for å leke ut fra situasjoner som oppstod.

På juleavslutningen for hele Skedsmo mottak fikk barnegruppa fremført noen av sangene til stor jubel fra publikum.
På juleavslutningen for hele Skedsmo mottak fikk barnegruppa fremført noen av sangene til stor jubel fra publikum.

I den rene barnegruppa behersket barna språket på et langt høyere nivå slik at kommunikasjonen var mye enklere.

– I løpet av høsten lærte de minst 25 nye sanger og sangleker, derav mange med flere og til dels lange vers. Jeg var imponert over hvor fort de tilegnet seg nye tekster og frydet meg over iveren deres, sier Tone Ophus, som hadde ansvaret for denne gruppa.

Effektivitetsdugnad
Andre ord som gikk igjen i innleggene var fleksibilitet og effektivitet. Audun Reithaug i Norsk Viseforum, som sto bak tilbud i Buskerud, Telemark og Oslo omtalte til Ballade prosjektet som en effektivitetsdugnad han sjelden har sett maken til fra alle involverte parter, fra tilskuddsgivere og ut til artistene som møtte i mottakene. Nettopp en slik kombinasjon er grunn til gode resultater, mener han:

-Prosjektets natur er at ting endrer seg hele tiden. Om du hadde alt et hundre prosent planlagt, og et opplegg der alt var satt, så ville du ha feilet. Kvaliteten her er at det er fleksibelt og formbart. Dermed er det egentlig blitt bedre av at det er kort tid fra idé til handling, søknad og gjennomføring

Inkluderingsdilemma
Men det finnes utfordringer. Flere tok til orde for at det ville være naturlig å inkludere dem som også nettopp har fått opphold, noe som ikke skjer i dag. Daglig leder Hans Stapnes i Finnmark Musikkråd trakk i drøftingen av Smias fremtid også frem selve ordningens struktur, og det å jobbe for integrering i mottakene.

Hans Stapnes  Foto: Aslaug Olette Klausen
Hans Stapnes Foto: Aslaug Olette Klausen

– Det å styre tilskudd mot den gruppen som sitter i asylmottak, betyr at man snakker om mennesker som per definisjon har søkt om opphold, men som altså ikke har fått sine søknader avgjort, utdyper Stapnes til Ballade, og forklarte:

– Når man lager tilskudd for kulturtilbud hvor man også tenker integrering lokalt, så får man noen utfordringer. Flertallet får avslag på sine søknader før eller siden. Derfor får vi et dilemma: Hvor mye skal vi legge til rette for å integrere, ta imot og ønske velkommen asylsøkere, som kanskje på et eller annet tidspunkt får avslag og hvor mye arbeid skal vil legge i det når vi gjør det? Og vi gjør det gjerne, med eller uten tilskudd. Samtidig må vi være forberedt på å oppleve at mange av disse forsvinner tilbake til det landet de kommer fra.

Vil inkludere de som får bli
Han peker på at det i mottakene er stor utskifting av beboere, både fra dag til dag og måned til måned, og at dette kan gjøre arbeidet utfordrende.

– Kulturarbeidet som frivillige lag og organisasjoner og profesjonelle kulturarbeidere gjør, må ta inn over seg at dette er tiltak og arbeid med mennesker som veldig ofte er der kun i veldig kort tid. I motsetning til arbeid med andre fremmedspråklige, flyktinger og andre som allerede er bosatt i kommunene.

– Jeg mener rent politisk at man kanskje burde rette inn kulturtiltakene lokalt på en slik måte at man ikke utelukker den ene gruppen fremfor den andre. Lokalt skiller man ikke mellom hvem som er flyktninger, hvem som har fått opphold, og hvem som er asylsøkere. De er mennesker alle sammen, og kommer kanskje fra samme land. Etter min oppfatning vil det være klokt å tilpasse tilskuddsordningene slik at man kan jobbe over hele feltet.

Profesjonalitet og tolker
I Vadsø var det ellers tre tiltak på Oscarsgata asylmottak i regi Smia. Stapnes forteller at de gikk inn i arbeidet også for å få erfaringer på et felt de visste lite om.

– Vi har fått veldig mye erfaring, og hatt et godt samarbeid med mottaket der. Det gir et godt utgangspunkt for arbeidet videre, og kanskje rette opp noen feil vi gjorde i utgangspunktet.

– Hva vil dere gjøre bedre fremover?

– Først og fremst ønsker vi oss nå en tilskuddsordning hvor vi i større grad kan tenke mer langsiktig. Så skal vi ikke bare trekke på frivillige organisasjoner, men i mye større grad ha med oss profesjonelle musikere og pedagoger som er vant til å jobbe med dette, og kan hjelpe oss til å lage enda bedre prosjekter.

– Vi skal også i langt større grad ha med oss tolker. Språkproblemene i disse prosjektene kan ofte være store. En god tolketjeneste skal vi bruke litt penger på.

Stapnes trekker også frem at det vil bli mer tilrettelagt for kvinner og jenter. Årsaken er at flertallet av asylsøkerne kommer fra kulturer der menn har langt mer erfaring med å delta i både sport og kulturaktiviteter, og terskelen for å få kvinner med kan være høyere.

– Vi har en utfordring med å få dem på banen, og trenger å få til en relasjon med familien der det oppleves trygt å delta både for mor og døtrene.

– Hva har fungert?

– Vi har oppdaget at det i mottakene sitter veldig mange unge, enslige asylsøkere, som er veldig sugne på å spille. Mange vil gjerne lære å spille, men de har ikke penger til kurs eller kulturskole. Tilbud på å lære å spille gitar, lære å spille i band, og det å få spille sammen med norske lokale band, har vært mest populært. Så det kommer vi til å fortsette med.

Publisert:

Del: