– Det er utrolig å spille på et instrument som er bygget to år etter at Bach ble født, sier prisvinnende Amalie Stalheim om celloen som gjør det lettere å skape nye variasjoner i et historisk repertoar.

Amalie Stalheim Foto: Christopher Hästbacka

Amalie Stalheim er oppvokst i Bergen, bor i Stockholm, studerer i Oslo og har kjæreste i Sundsvall hvor hun befinner seg nå, i andre enden av telefonen.

– Det blir mye reising, men jeg liker faktisk godt å være på flyplasser. Jeg har fått rutine på det nå, blitt skikkelig flink til å finne frem til de gode spisestedene og sånn, hehe.

Cellisten har mottatt en rekke stipender og utmerkelser gjennom årene, og ble i 2018 tildelt Kungliga Musikaliska Akademiens Solistpriset, Sveriges største pris for unge klassiske musikere. Som Sveriges Radio P2s artist i to sesonger er hun gjestesolist i tre direktesendte utendørskonserter som en del av kanalens storsatsing P2 i Parken – i august sammen med Norrlandsoperans Symfoniorkester i Umeå og Musica Vitae i Växjö. I november setter 24-åringen seg på scenen som solist med Kungliga Filharmonikerna i Konserthuset i Stockholm.

– Det er til å klype seg i armen av. Det er utrolig stas.

Mellom sterkt og svakt, hardt og mykt
Stalheim har bodd i Stockholm siden hun som 19-åring ble tatt opp ved prestisjeskolen Edsberg slott ved Kungliga Musikhögskolan i Stockholm. Flere musikere hun selv ser opp til har tidligere studert her, Truls Mørk blant annet, og etter tre år med pendling mellom Bergen og Barratt Due i Oslo lokket utlandet.

– Det var deilig å kunne begynne fra skratch. Ingen kjente meg der, og jeg kjente ingen. Jeg tror det var viktig for meg og min utvikling å kunne begynne med blanke ark, bygge meg opp, finne meg selv – som musiker, men også som person. Vi var maks 30 studenter totalt, vi spilte mye kammermusikk, og alle spilte med alle. Jeg kom dit som 19-åring og ble satt til å spille med master- og diplomstudenter. Det gjorde at jeg utviklet meg i en fart som jeg ikke hadde gjort tidligere.

Det egentlige trekkplasteret var likevel den svenske celloprofessoren Torleif Thedéen. Hun hadde tidligere møtt ham på en mesterklasse i Stavanger, og merket fort at han evnet å åpne dører til musikk og klanger, som hun før ikke hadde hørt seg selv spille.

– Jeg fikk et helt nytt mål, føltes det som. Det var så lett å skjønne hva han var ute etter, hva han mente, selv om jeg kanskje ikke klarte å gjøre det der og da. Det var en åpenbaring.

Amalie Stalheim Foto: Christopher Hästbacka

Stalheim har studert både bachelor og master under Thedéen i Stockholm.

– Teknikken har selvsagt vært viktig, men det som har spilt størst rolle har vært å finne ulike klanger, ulike nyanser. Jeg hadde tidligere tenkt musikken som sterk og svak, hard og myk, mens nå var det alle disse nyansene imellom. Det var utrolig inspirerende. Jeg øvde seks til åtte timer om dagen og bodde omtrent på skolen, jeg var utrolig dedikert.

Klassisk i særklasse
Stalheim er oppvokst med klassisk musikk. Søsteren Eva Stalheim er fiolinist, faren er komponist Jostein Stalheim, mens moren Ingvei Eikaas jobber i NRK Klassisk. Hun har et minne om at hun som liten satt i baksetet i bilen mens Dvořáks symfoni nummer 8 klang fra bilstereoen, og hun sa til foreldrene, «jeg vil spille sånn som dette» – og imiterte en cello.

– Jeg vet ikke om det er et faktisk minne eller om jeg har forfalsket det. Men jeg begynte å spille cello som 6-åring, og har valgt instrumentet på nytt og på nytt. Jeg sluttet på piano og sluttet også på fotball, som jeg holdt på med parallelt med instrumentene. Da jeg var 14 år bestemte jeg meg på ordentlig, at dette vil jeg gjøre.

– Hva er det med akkurat den klassiske musikken som gjør at du har valgt å gjøre en karriere ut av den?

– Veldig mye! Den klassiske musikken vekker noe i meg som jeg ikke opplever andre ganger – sterke følelser, som ekstase eller melankoli, uten at jeg er deprimert eller lei meg. Jeg kan ikke sette fingeren på akkurat hva det er.

– Har musikk i andre sjangere samme effekt?

– Det er den klassiske musikken som snakker til meg og mitt hjerte. Klart, når jeg hører «Chandelier» med Sia setter det også noe i gang. Jeg har hørt masse på popmusikk, og jeg hører mye på jazz nå. Men jeg så «Svanesjøen» nettopp, og fra første tone satt jeg seriøst og gråt gjennom hele balletten. Ikke at jeg er så lei meg, men det vekker noe i meg som jeg ikke kan kontrollere. Det er vel derfor jeg har fortsatt med det. Det er en grunn til at jeg hver dag går til øverommet og sitter seks timer og pirker på en tone for at den skal bli slik jeg har tenkt – og få muligheten til å spille for, og kanskje vekke følelser hos, andre.

– I en tradisjon hvor historie, notasjon og innspillinger legger føringer for musikken, hvilket rom finner du innenfor den klassiske estetikken?

– Jeg begynner å finne det mer og mer, det kommer med erfaring. Det er et veldig tradisjonsbundet yrke, repertoaret har blitt spilt enormt mange ganger og det har blitt gjort legendariske innspillinger. Det er vanskelig å ikke påvirkes av det, men nå, etter å ha spilt mer ny musikk har jeg fått en annen innfallsvinkel på den tradisjonelle musikken. I mine øyne finnes det ikke rett og feil, mens det er noe jeg har kjent på tidligere – at Bach skal være på denne måten, og Mozart på denne. Klart, det er visse føringer, men kanskje trenger noe som ofte spilles stort ikke være det. Jeg er i ferd med å finne mitt eget rom, men det en evig prosess. Forhåpentligvis!

«Viktig å engasjere et nytt publikum»
Stalheim tar for tiden solistdiplomstudiet ved Norges musikkhøgskole (NMH), et nåløye hun er glad for å ha sluppet gjennom – både fordi hun var en av fire som ble tatt opp på tvers av instrumenter, men også for muligheten til å knytte tettere kontakt med musikkbransjen i Norge «Det er jo mitt hjemland, det ville vært løgn å si at jeg ikke har savnet Norge», som hun sier det.

Hun satser på en karriere som solist, men er også svært opptatt av kammermusikk – blant annet i form av Trio Skandinavia , hvor hun spiller sammen med den danske fiolinisten Kern Westberg og den svenske pianisten Daniel Hormazábal.

– Det er kanskje i kammermusikken min store lidenskap ligger også. Å få spille med andre, da får jeg utløp for min kreativitet. Jeg har mange ideer, mange meninger og sterke følelser for musikken jeg spiller. Som solist og kammermusiker føler jeg meg privilegert som får mene og si noe om det jeg fremfører.

Stalheim er opptatt av å formidle den klassiske musikken til flere. Men mer enn å være bekymret for høy snittalder og grå hoder på konsert, er hun opptatt av at unge må få muligheten til å dyrke en estetisk interesse gjennom utdanning.

– Å lese Ibsen eller Dostojevskij på skolen er kanskje ikke det mest interessante når man er 13-14 år, men det er, som mye klassisk musikk, materiale som tar tid og erfaring å forstå.

Hun er også med på å utdanne sitt eget publikum. I Stockholm har hun vært en del av «Förstaparkett» , en konsertserie bygget på kammermusikk og cocktails. Publikummet, mesteparten i 30-årene, sitter på puter på gulvet med en drink i hånden, mens musikerne forteller litt om programmet som skal spilles og setter musikken i kontekst. Hun er heller ikke i tvil om at klassiske utendørskonserter vekker engasjement hos mange. Det handler om å møte publikum på deres hjemmebane.

– Plutselig blir det en kul greie å gå og høre Beethoven. Det er viktig å engasjere et nytt publikum, og det er viktig for meg å ta den klassiske musikken litt ned på bakken. En kan ikke forvente at alle har en bachelor i cello, da må jeg legge til rette for at et eventuelt nytt publikum kan bli interessert. Jeg må snakke til de på samme måten som jeg snakker til mine venner om klassisk musikk på. Men det må også utfordre litt, det skal ikke være klassisk musikk for dummies.

Musikk og idrett
Stalheim er en av kunstnerne som er plukket ut til talentutviklingsprogrammet ArtEX , et tverrfaglig tilbud etablert av Talent Norge og Sparebankstiftelsen DNB, og drevet i samarbeid med NMH, Kunsthøgskolen i Oslo og Den norske filmskolen på Lillehammer. Gjennom programmet får hun blant annet tildelt en mentor som skal hjelpe til med å løfte hennes musikalske karriere – i Stalheims tilfelle, fiolinist og professor Peter Herresthal. Hun har også en mentaltrener, som hun kan prate om alt fra musikk til privatliv med, og gjennom fagsamlinger i løpet av året møter hun de andre deltakerne.

Utformingen av programmet låner fra idretten, og Stalheim er ikke i tvil om at både klassiske utøvere og musikkbransjen for øvrig har godt av å hente noen tips herfra.

– På siste fagsamling var en hel helg viet prestasjonsangst og nervøsitet, og hvordan man forbereder seg til å prestere. Hvordan takle at jeg skal spille et stykke som alle kjenner, og jeg er 24 år, liksom? Det er befriende å snakke om det i stedet for å gå i meg selv og bryte sammen. Jeg tror ikke på det, det er utdatert og har ikke funket for meg. Jeg vil heller gå rundt og være glad, og tenke at noen liker det jeg gjør og noen liker det ikke, men jeg tror på det. Det gjør idrettsutøverne også. Klart, der måler man prestasjon på en annen måte, men i forberedelsene er det mye likt.

– Du spiller på en cello bygget av F. Ruggieri i 1687. Hva gir instrumentet tilbake til deg og til musikken?

– Det er utrolig å spille på et instrument som er bygget to år etter at Bach ble født. Jeg klarer liksom ikke ta det innover meg. Første gangen jeg prøvde den kjente jeg fort at her er det noe. Klanger og nyanser som jeg hadde lett etter kom, ikke gratis, men lettere. Jeg elsker denne celloen og hadde blitt knust hvis noe hadde skjedd med den. Men samtidig, den er mitt verktøy for å få gjøre det jeg elsker. Er det noe som provoserer meg så er det når rike bankmenn eller investorer kjøper instrumenter og setter det i et glassmonter. Instrumentet skal spilles på, det er slik det lever.

Publisert:

Del: