Høyt nivå og godt samhold. Det er en god tid for norsk filmmusikk, mener komponist Eirik Myhr.

© Linn Carin Dirdal

Over en kopp kruttsvart kaffe et lite steinkast fra Eirik Myhrs studio i Brugata er 31-åringen i gang med å beskrive sin musikalske palett.

– Det er som en suppe som koker rundt i hodet som består av all den musikken man noensinne har hørt. Når jeg jobber med et prosjekt får jeg kanskje bruk for grønnsakssuppa, når jeg jobber på et annet får jeg kanskje mer bruk for ertesuppa.

Myhr ler hjertelig – tilsynelatende overrasket, men aller mest fornøyd med sin egen analogi.

Westernbanjopunk sikret pris
Han vegrer seg fra å navngi inspirasjonskilder i frykt for at det vil sette ham i bås. Som komponist for film og andre medier må han kunne diske opp med skranglerock, samtidsmusikk, symfonisk brus eller annet som prosjektet krever – superhelt-western-indie-banjo-punk for eksempel, som er stempelet han gir filmmusikken til De tøffeste gutta, som i desember sikret ham NOPAs musikkpris 2013.

Myhr beskriver vinnerbidraget som et ”skikkelig gå bananas-prosjekt”.

– Første gang jeg leste manus tenkte jeg, ’dette er jo Tarantino for barn’! Jeg visste at regissøren hadde tenkt rock’n’roll. Jeg tenkte mer western, så møttes vi på midten et sted. Selv om det kanskje er ulogisk å bruke westernmusikk i en barnefilm anno 2013 så var det noe med det universet som skrek etter en slik behandling.

I tillegg til kortfilmer, TV og teater, har Myhr to spillefilmer på CVen: Bestevenner (2009) og De tøffeste gutta (2013), begge barnefilmer regissert av Christian Lo.

”Anarkistisk” tilnærming
De tøffeste gutta handler om 11-åringen Modulf, en annerledes superhelt som tar ansvaret for å være skolens mobbeoffer.

– Vi begynte med at jeg lagde en haug rare låter med banjo, stygg fuzz-gitar, rare 70-talls keyboard-instrumenter og trashy trommer. Så testet klipperen det ut i ulike scener. En litt anarkistisk måte å lage filmmusikk på egentlig! Etter hvert må du finne orden i kaoset, og resultatet ble litt mindre Tarantino, litt mer klassisk filmmusikk.

– Hvordan er samarbeidet mellom komponist og regissør? Hvem bestemmer?

– Å snakke om musikk er veldig subjektivt, alle har ulike måter å uttrykke ’et musikalsk ønske’ på. Man kaster litt ball, prøver ut ting, og utvikler som komponist og regissør etter hvert et slags vokabular sammen. Regissøren har det overordnede kunstneriske ansvaret, så er det opp til meg som komponist å kanalisere den musikalske delen.

– Opplever du at det er rom for eksperimentering i filmmusikkbransjen her til lands?

– Jeg søker ofte etter å gjøre noe annerledes enn det forrige prosjektet, fordi det er mer interessant enn å gjenta seg selv. Til syvende og sist er uansett oppgaven min å finne den rette musikken for prosjektet, sier Myhr.

– Det er veldig forskjell på hvem du jobber med. Christian Lo elsker å bruke musikk som et sterkt virkemiddel og er veldig bevisst på hvordan man gjør det, det er jo en drøm å jobbe med. Men så har han jo også bakgrunn som musiker.

– Alle regissører har kanskje ikke samme musikkforståelsen?

– Nei, og det skal de ikke behøve å ha heller, det er min jobb å kanalisere det. Når du først har funnet et lydbilde og en retning, i stedet for å prate om cello og fløyte og rene musikalske ting, er jeg interessert i å vite hva musikken skal fortelle som ikke allerede ligger i bildene.

– Enorm kompetanseheving
Den norske filmmusikken har i stor grad speilet den internasjonale i utvikling. Leif Halvorsen skrev stumfilmmusikk i 1920-årene, komponist Jolly Kramer-Johansen tonesatte Tante Pose i det som kan kalles norsk films ’gullalder’ – Kramer-Johansen stiftet også Norsk Filmkomponistforening i 1939 – mens Gunnar Sønstevold sørget for mer psykologiske portretteringer i etterkrigstiden.

En økende filmproduksjon de siste 30 årene har skapt større etterspørsel av filmmusikk med røtter i ulike musikalske sjangere. Dette har bidratt til større variasjon innenfor filmmusikken, og ført til at flere artister i nyere tid har markert seg som filmmusikkomponister, blant dem John Erik Kaada og Thomas Dybdahl.

Myhr synes det er vanskelig å skulle trekke noen store linjer over filmkomposisjonens utvikling i Norge, men er klar på én ting:

– Det har vært en enorm kompetanseheving i løpet av de siste 20 årene. Det er så mange flinke folk! Og vi har begynt å få mer kontakt oss i mellom, vi er en gruppe som vet om hverandre, kjenner hverandre og støtter hverandre.

– Til tross for at dere er konkurrenter?

– Det finnes en slags erkjennelse av at vi har forskjellige kvaliteter. Vi heier på hverandre for vi har uansett forskjellig stil og måte å gjøre ting på.

”Heldig” bransje
Ifølge Myhr er jobbmarkedet for filmkomponister i Norge bra. Som selvstendig næringsdrivende er det stadig rettigheter å kjempe for, ”men det er en problematikk alle som jobber som selvstendig næringsdrivende kjenner seg igjen i”.

– Vi er jo mer filmbransje enn musikkbransje. For å være artist skal du være ganske stor for å kunne leve av musikken, så jeg ser på meg selv som heldig som er en del av en bransje hvor man fortsatt får betalt.


Eirik Myhr tenker så stort som mulig innenfor rimelighetens grenser. Foto: Linn Carin Dirdal

Voksen- versus barnefilm
Myhr startet karrieren i Barne-TV og serien Jubalong som gikk på NRK fra 2006 – 2008. At mye av arbeidet hans er konsentrert rundt barneproduksjoner skyldes kontaktnettverket herfra. Han tror at det som filmskaper dessverre kan oppleves som mindre kredibelt å lage barnefilm enn voksenfilm, men at skillet spiller liten rolle når det kommer til musikken.

– Du behandler musikken like seriøst om det er en barnefilm eller voksenfilm. Det gjelder jo også filmen. Det tar kanskje litt tid for folk å anerkjenne barnefilm på like linje med andre filmer, jeg tror ikke alle skjønner hvor krevende det er å lage film for barn.

Sikter høyt
Myhr brenner for barnefilm, men ønsker ikke å begrense seg til det. Ambisjonene er store:

– Jeg vil jo ha Oscar!

Han ler, utsagnet er litt på fleip, litt på alvor.

– Man vi jo ha anerkjennelse for det man gjør, så jeg tenker så stort som mulig innenfor rimelighetens grenser.

– Økt fokus på filmmusikk
For øyeblikket klargjør han musikk han har komponert til Peer Gynt-forestillingen Utfor stupet i 2012 til utgivelse på eget plateselskap, Pling Kong Recordings. Han jobber med dokumentarfilm i regi av Åse Svenheim Drivenes, lager musikk til musikalforestilling i Hunderfossen familiepark, og om en liten time skal han til Nydalen for å diskutere tonesetting av komiker Bård Tufte Johansens nye stand-up show.

Men før han drar: Myhr gleder seg over det han opplever som et større fokus på filmmusikk om dagen. Han trekker frem Thor Joachim Hagas webcast Celluloid Tunes, Norges eneste webcast viet filmmusikk, Trondheim symfoniorkesters filmmusikkaften under fjorårets filmfestival Kosmorama, og han prater entusiastisk om Musikkforum på Blå som 27. januar skal handle om filmmusikktrender.

– Det er en god tid for norsk filmmusikk, avrunder han.

Publisert:

Del: