Det å oppleve pop, klassisk og folkemusikk på samme dag kan føre til at man blir noen fordommer fattigere, skriver Aslaug Olette Klausen.

ernBernhoft & The Fashion Bruises på Keiservarden under Nordland Musikkfestuke, © Aslaug Olette Klausen

Nordland Musikkfestuke er en av festivalene som startet med klassisk musikk, men som har vokst i flere retninger og som i dag presenterer et program i mange sjangre. Årsakene til sjangerblandinger, og at smale og kommersielle uttrykk står side om side, kan være flere.

Jeg opplever det likevel befriende ærlig når festivaldirektør André W. Larsen forteller til Ballade at det blant annet handler om økonomi: Billettinntekter fra de store arrangementene er med på å finansiere konserter med smalere uttrykk i festivalen. Samtidig kan valget også ha noen kunstneriske kvaliteter.

Langsom tilnærming
Ved Musikkfestuka er det mulig å rekke alle konsertene hver dag, selv om Larsen ikke regner med at publikum vil gå på alt. Han er ikke en gang sikker på om han vil kalle det tilrådelig, fordi han mener at store musikkopplevelser bør fordøyes.

Holdningen er langt mindre konsumerende enn jeg er vant til fra andre festivaler, der det gjerne handler om å få med seg mest på kortest mulig tid. Da jeg på festivalens tredje dag valgte å gjøre ”som vanlig” og dra på hele programmet, ble det likevel et lavere tempo enn vanlig: Som popanmelder kan jeg løpe fra konsert til konsert, på en god Øyadag denne helgen, nådde jeg for eksempel gjerne over seks-syv konserter i samme tidsrommet som dette.

Les også: Musikalsk speed-date

Denne mer langsomme tilnærmingen, med kun tre svært ulike konserter, skulle gi meg en utvidet forståelse av sjangerbredde, og språket vi bruker om de ulike uttrykkene.

Tid er et vesentlig moment i dette. Å bruke drøyt halvannen time på en musikkopplevelse gir noe mer og annet enn den smakebiten man får i et kortere format. Og å erfare disse konsertene i sammenheng, viste at strekket i et musikkuttrykk kan være vel så stort i en sjanger, som strekket mellom dem. Det ble tydeligere for meg hvordan båssettingen kan legge mange føringer på hvordan vi som lytter møter — eller velger å ikke møte — musikken i andre sjangre enn dem vi kjenner best.

Men den innsikten kom også først når inntrykkene hadde fått sunket inn i etterkant.

Jarle Bernhoft på Keiservarden under Nordland Musikkfestuke Foto: Aslaug Olette Klausen

Topptur for pop
Å gå turstien opp 366 meter over havet til Keiservarden utenfor Bodø til Bernhoft & The Fashion Bruises’ konsert var spektakulært. Vel oppe var det litt tåke, og ingen egentlig sommervarme, men likevel imponerende utsikt.

Ved inngangen til konserten lå mye til rette for at Bernhoft og hans nye band skulle gjøre det lettere å holde varmen i den friske fjelluften. Vokalisten har en stemme som bare i løpet av de tre første låtene rakk å strekke seg i hele sitt register fra falsett til innstendig, rocke-crooning, funk-takter og soul-oooing.

Der de fleste artister gjerne velger en hitparade, og kanskje unntaksvis tar inn noe av sitt nyere materiale, valgte Bernholft å spille mye nytt, enkelt låter knapt spilt live før. Det var et modig grep, som skal berømmes. Men hyllesten hadde vært større om det nye materialet hadde engasjert mer.

Bernhoft & The Fashion Bruises bør ikke forveksles med soloartisten Bernhoft. Der han som soloartist med backingband likner den eneste på scenen kun i kraft av sin stemmebruk. Bernhofts stemme dominerte ikke lydbildet, isteden hørte vi et velfungerende band. Men selve låtene ble uten en dominerende vokal ganske ordinære i uttrykket.

Unntaket var Visceral fra årets EP The Morning Comes. Ulikt det øvrige materialet som peker bakover i tid uavhengig om det er funk, rock eller soul plasserer denne låta seg midt i et nåtidig R&B og neo-soul-land. Den vokale lekenheten, som kjennetegner de første soloutgivelsenes friske tilnærming til retroformene, var tydelig. Bernhofts stemme fikk briljere over gitarer som understøttet heller enn å være på likefot, samtidig som akkordene lente seg fremover.

Vi fikk også høre flere av Bernhofts mest kjente låter. Både Come Arround With Me og Cmon Talk, som fikk avslutte konserten, kom i hederlige tapninger. Men de klarte ikke løfte konsertopplevelsen mot noe som kunne tangere omgivelsene den var satt i.

Roland Pöntinen i Stormen konserthus under Musikkfestuka i Nordland Foto: Aslaug Olette Klausen

Piano for flere
Jeg var midt i festivalens uttalte målgruppe av ikke-fast-inventar på pianokonserter da jeg noen timer sener gikk inn i Stormen konsertsal. Salen var under halvfull, men festivalen melder at billettsalget var langt høyere enn til fjorårets pianokonsert.

Solisten var svenske Roland Pöntinen, som tok seg tid til å sette musikk av Ludwig van Beethoven, Franz Liszt, Giuseppe Verdi, Claude Debussy og Frédéric Chopin inn i en historisk sammenheng mellom fremføringen av verkene.

Pöntinen så ut til å være like komfortabel både i rollen som guide og som utøver, og spilte med en innstendig tilstedeværelse som overbeviste mitt ufaglærte øre. Kombinasjonen gjorde også forestillingen mer tilgjengelig: Jeg ble gitt et språk til å kunne forstå noen retninger i musikken, men uten for strenge føringer.

Rett nok var det litt ledende å bli forklart at Beethovens Sonate i d-moll op 31.2 , som på norsk gjerne kalles Stormen heter Spøksonaten på svensk. Der jeg ellers kunne hørt etter skildringer av vær i musikken, ble i dette tilfellet de dystre lydene av skrømt. Derimot ga det en annen merverdi å få vite at Liszts stykker Wiegenlied og En rëve begge peker mot musikalske uttrykk lenger frem i tid, og at de var utypiske sammenliknet med både hans og andre samtidiges verker, som på den tiden var preget av noe langt mer blomstrende romantisk, og et overlesset vell av detaljer. Sistnevnte også eksemplifisert i Etudé nr. 10.

De mer minimialistiske, og dermed nesten modernistiske, stykkene traff min smak best. Det sparsomme, nesten asketiske uttrykket gjorde det også lettere å høre ferdighetene i fremførelsen. Det er ingen staffasje å gjemme spillet bak, eller i. I denne tilsynelatende enkelheten ble også tristessen tydeligere, i blant så tydelig at den nærmest var fysisk (be)rørende.

Les også: Hva gjør det lokale for en musikkfestival?

Jeg glemte tidvis å notere, fascinert over nyansene det oppleves som en nødvendighet å gi den hele og fulle oppmerksomhet. Selv stillheten i overgangen mellom de ulike verkene krever konsentrasjon der de er ladet med musikalsk mening, en betydning i hvert fall følelsene forstår.

Mindre motstand
Dette var før den tyve minutter lange pausen. Så var det som noe av spenningen svant hen selv om tempovekslingen både innad og mellom de ulike sammensatte stykkene fortsatte å være imponerende, frem til Chopin-stykkene avsluttet konserten.

Pöntinens utvalg fra Debussys Preludier bok 1 er hovedsakelig skrevet til myter eller samtidige historiefortellinger. For meg lød disse nærmest transparente stykkene som gjenkjennelige ekko eller kanskje faktiske minner fra lydbildene i en rekke kostymedramaer lagt til årene rundt forrige århundreskifte. Slektskapet til nåtidig filmusikk var nesten like påtakelig.

Avrundingen derimot ble for vennlig for min smak. Både spillet og alle de tre Chopin verkene Impromtu op 29, Nocturne op 15 nr. 3 og Scherzo nr 3 op.39, ga meg pastellfarge-assosiasjoner, som om de var blekere etterlikninger av de tidligere fremførte stiliserte emosjonene, særlig sammenliknet med verkene som ble fremført før pausen. For også Debussys verker hadde noe av den samme, nesten overdrevne tilgjengeligheten.

Jeg tok meg i å tenke at akkurat dette ikke var helt ulikt deler av konserten på Keiservarden, der jeg opplevde at noe manglet; en brodd, en motstand, noe som utfordret lyttingen. Behagelige former der lite, eller ingenting, støter, kan være fint å lytte til, men det står også i fare for å bli kjedeligere. Og det ble det, i begge tilfeller.

Gjermund Larsen Trio i Bodin Kirke under Musikkfestuka i Nordland Foto: Henrik Dvergsdal

Utradisjonell tradisjonsmusikk
Nordland Musikkuke har hvert år en festivalprofil; en musiker fungerer som en rød tråd i programmet, og som publikum får mulighet til å bli kjent med. I år var felespiller Gjermund Larsen fra Verdal gitt tittelen. Søndag spilte han med sitt faste band; Gjermund Larsen trio i Bodin Kirke, Bodøs gamle steinkirke.

Og til tross for klare referanser til tradisjonsmusikken, var det fra denne trioen jeg skulle få det minst tradisjonelle uttrykket jeg kan huske å ha hørt ikke bare denne søndagen, men på lenge.

Les også: Sosialmusikeren

En besetning bestående av fele, Sondre Meisfjord på kontrabass og Andreas Utnem på flygel og orgel, likner instrumentering man kjenner fra jazzfeltet, og assosiasjonene til jazzen var mange. Samtidig fant jeg likhetstrekk med det som gjerne kalles dark ambient i mange sanger, det organiske uttrykket til tross.

Kanskje var det moderniteten i uttrykket, instrumenteringen, de glidende overgangene mellom det folkelige og det kunstnerisk distingverte, vekslingen mellom tradisjonell takt og modellering og fingerspillfremkalte stemninger — de har alt med mørkere, mentale vandringer og lite med fysiske valser å gjøre — som skapte dette inntrykket. Kanskje var det assosiasjonen ved å vite at mye av musikken er skrevet i november; et tussmørke sivet inn i akkorder så vel som harmonier.

Nå skal det sies at det også var lysere takter, både brudevalsen han har skrevet klar for den dagen søsteren en gang skal gifte seg, og et stykke lyrisk polka var musikk for velvære.

Røttene i folkemusikken var selvsagt ikke fraværende, men referansene er uansett nærmere lyarslåttene enn den bruksmusikken det oftest danses til. Musikken var, i likhet med pianokonserten, ment å lyttes til, ikke minst stykket skrevet med Bach som forbilde.

I det hele tatt var referansene brede, og mange. Og i så måte kan man nesten si at denne bredden speilet selve festivalprogrammet. Det var noe for en hver smak, med en rød tråd av tekniske ferdigheter som fellesnevner.

Fordommer fattigere
Ved å se så ulike utøvere på så relativt kort tid, ble det rom for et utvidet perspektiv jeg setter pris på. Med den brede sammensetningen kan man også erfare koblinger mellom uttrykk som tilsynelatende har lite med hverandre å gjøre. Med litt hell kan man bli noen fordommer fattigere.

Kanskje var jeg heldig med utvalget akkurat denne dagen. Kanskje var tre konserter akkurat passe til å se fordelene i det brede, heller enn å bli for mett på musikalske inntrykk. Enkeltvis ville alle konsertene gitt noe, samlet opplevde jeg at forståelsen for at hva jeg vil kalle kvalitet, eller motsatt, lettere lar seg identifisere innenfor bredere referanserammer enn de ulike sjangres egne.

Publisert:

Del: