Knut Wiggen døde 10. september. – Han så teknologien som en kilde til fornying av stivnede og elitistiske tradisjoner, skriver Jøran Rudi.

Knut Wiggen, © Hans Jørgen Brun 2009

Knut Wiggen, den norske computermusikkpioneren som brukte livet på å bygge opp det elektroniske musikkmiljøet i Sverige, døde 10. september.

Knut Wiggen (1927-2016) ble født i Buvika nær Trondheim, men reiste til Sverige i 1950, der han raskt kom inn i samtidsmusikkmiljøet. I 1959 ble han leder for konsertorganisasjonen Fylkingen, noe han skulle være i ti år. I 1964 fikk han også i oppgave å bygge opp det nye nasjonale studioet for elektrofoni – Elektronmusikstudion (EMS), og sluttet som sjef der først i 1975, etter elleve år med ansvar for det som raskt hadde blitt et av verdens viktigste studioer. Knut Wiggen var en sentral, toneangivende komponist i svensk musikkliv helt frem til midten på 70-tallet.

Wiggen hadde bak seg piano- og komposisjonsstudier hos Robert Riefling i Norge, samt Gottfrid Boon, Hans Leygraf, og Karl-Birger Blomdahl i Stockholm. Som Leygrafs assistent i Darmstadt, fikk Wiggen en introduksjon til den konkrete og elektroniske musikken tidlig på 50-tallet, og han arbeidet seg på alle måter inn i tankegodset til den nye elektroniske musikken. Dette ga seg utslag både i byggingen av et studio for Arbetarnas bildningsförbund, og i programmeringen av Fylkingens konsertserier, som ble til gjennom omfattende internasjonalt samarbeid med komponister, ingeniører og teoretikere. I 1970 arrangerte Wiggen den stort anlagte UNESCO-konferansen Music and Technology i Stockholm, og konferansen rommet nær sagt alle de fremste komponister, forskere og teoretikere i det elektroakustiske feltet. Wiggen var en selvfølgelig del av dette nettverket.

For Knut Wiggen var estetikken, teorien og visjonene nødvendige deler i utformingen av praktiske løsninger for å utbre den nye musikken og gjøre det mulig å lage den. Studioer for elektronisk musikk hadde blitt etablert ved radiostasjoner flere steder i Europa, og med Sveriges ambisiøse kulturpolitikk som var åpen for radikale nyvinninger på alle felt, ble det også besluttet å lage et studio ved Sveriges Radio. Karl-Birger Blomdahl ga ham oppdraget, men designen var Wiggens. I årene som fulgte, bygget Wiggen opp EMS, med utgangspunkt i grundige planer som han hadde utarbeidet gjennom flere år. Beklagelig nok døde Blomdahl før EMS – verdens første datastyrte elektroniske musikkstudio med CD-kvalitet og surround lyd – ble ferdigstilt. Wiggen trakk seg fra stillingen i 1975 etter uenigheter med styret om hvordan studioet skulle utvikles videre.

I Wiggens 11 år skjedde det store forandringer i de elektroniske arbeidsmetodene, på grunn av at digitalteknologien trengte seg på. Wiggen så muligheten for å bygge videre på den elektroniske musikkens strenge formalisering, og EMS ga seg som flere andre sentra i verden fryktløst i kast med å forene digital kontroll med analogt lydutstyr. Dette var på ingen måte trivielt, og den fortrinnlige løsningen hos EMS var Wiggens (og utviklerens) fortjeneste. Det var for øvrig også dette problemet som amerikanske Don Buchla forsøkte å løse med synthesizeren som ble installert i det første norske elektronmusikkstudioet (NSEM) på Henie Onstad Kunstsenter.

For Wiggen ble datamaskinen et instrument, og maskinen hos EMS fylte faktisk et helt rom – i tillegg til rommet der kontrollbordet stod. Maskinen krevde en egen programmering, og under Wiggens ledelse utviklet EMS programmeringsspråket EMS 1, som var tett knyttet til de lydgeneratorene som EMS hadde. Den første norske komponisten som komponerte i dette systemet, var Kåre Kolberg som i 1973 skrev stykket Keiserens nye slips, kort tid etter at språket var ferdig konstruert. For å forstå hvor viktig dette tekniske gjennombruddet var, kan det være lurt å ta utgangspunkt i hvor omstendelig det var å bygge opp et stykke ved hjelp av lydbånd og saks – komponisten sparte nå enormt med tid. Wiggen hevdet at for eksempel Karlheinz Stockhausens kjente stykke Studie II fra 1954 kunne blitt realisert i løpet av et par dagers tid med utrustningen på EMS fordi man slapp båndarbeidet. Og ved hjelp av EMS’ originale og effektive kontrollbord kunne komponisten nå utvikle musikken nærmest i sanntid – komposisjonsprosessen kunne skje raskere.

Men Wiggen så lengre enn integreringen av digital kontroll og analog lyd. Han sto også bak utviklingen av programmet Music Box, som til forveksling likner programvare vi bruker i dag, som MaxMSP og Pure Data (PD). Wiggen så for seg ferdig programmerte funksjoner i kombinasjon med grafisk brukergrensesnitt, og det er lett å se hvordan dette passet inn i tankegangen om en demokratiserende teknologi.

For Wiggen var radikal og så stort potensiale i de nye tekniske mulighetene som den elektroniske musikken bygget på, både sosialt og musikalsk. Han så teknologien som en kilde til fornying av stivnede og elitistiske tradisjoner, og vurderte det slik at elektronikken skulle bli en viktig del av et nytt, mer demokratisk musikkliv, gjennom grundig utforskning og bruk av teknologiens mange muligheter. Synspunktet hang godt sammen med utviklingen av den svenske velferdsstaten, og fokuset på bred, demokratisk deltakelse i samfunnsutviklingen som den innebar. Musikken skulle bære det nye samfunnet frem, i bred forstand.

Han mente videre at elektrofonien, i massemedienes tid, hadde overtatt konsertsalens rolle som kulturspreder, fordi den kunne innrette seg etter de nye mediene, og at elektrofonien dermed var nødvendig for kunstmusikkens videreutvikling. Men Knut Wiggen var ikke med dette en ukomplisert modernist; han mente også at musikken måtte ha en rolle i utviklingen av samfunnet, og at den måtte bære i seg livserfaring og refleksjoner om livsproblemer og verdisyn, og at den uten dette bare ville forfalle til underholdning. Og han insisterte på at musikkens potensiale for fornying bare kunne realiseres gjennom god kontakt med publikum.

Knut Wiggen mente at EMS måtte investere i fremtidens teknologi og utvikling, og at komponistene måtte lære seg å arbeide annerledes enn før. Komponistene skulle kaste av seg fortiden, og da måtte de lære seg å arbeide på en ny måte, mente Wiggen. Det var fremtidens musikk Wiggen ville legge til rette for, og det tok nærmest all hans tid, slik at han ikke selv fikk skrevet særlig mange stykker før han forlot studioet. Men han ga selv ut stykkene Sommermorgen, Reise, Masse (Tornado), Etyde, og EMS for seg selv i 2004 sammen med boken Musikkens psykiske fundament. Boken var en videreutvikling av mye av det han hadde formulert i sin viktigste publikasjon De Två Musikkulturerna, som ble utgitt av svensk radio i 1971.

Wiggen arbeidet i Sverige, og han var en god støttespiller for norske komponister, som i periodene da Norge ikke hadde offentlige studioressurser av betydning, ofte reiste til Stockholm for å både lære mer og realisere sine verk.  Og Wiggen fikk etter hvert også stor anerkjennelse i Norge – hans musikk ble for første gang presentert på Ultima i 2003, og NOTAM oppkalte et studio etter ham senere samme år. Han ble æresmedlem i Norsk Komponistforening i 2009 – samme år som han var profilert komponist hos Festspillene i Bergen – og han ble tildelt Kongens fortjenestemedalje i sølv i 2010.  En del av det visjonært nyskapende og avanserte kontrollbordet som han fikk laget til computermusikkstudioet i Stockholm har også i mange år vært utstilt hos Teknisk museum, som del av museets fortelling om musikkteknologiens utvikling i utstillingen Musikkmaskiner.

Sporene etter Knut er mange, og de har stått seg godt over tid, og Knut – vi arbeider fremdeles med fremtidens musikk!

Jøran Rudi

komponist og tidligere leder av elektromusikksenteret Notam

Publisert:

Del: