– Det sterke forholdet mellom musikk og lyd er jeg i tvil om er helt nødvendig, sier Christian Blom, som er i ferd med å avslutte forskningsprosjektet sitt om transmedial komposisjon.

Stick, String and Light Foto: Christian Blom

Vi sitter på kontoret til Christian Blom på Norges musikkhøgskole (NMH). Det vil si, strengt tatt er det ikke hans lenger. Det kunstneriske stipendiatprosjektet Organisert tid, strategier for transmedial komposisjoner levert og komponisten er i ferd med å flytte seg ut av lokalene. Alle notater, bøker og eiendeler skal fraktes hjem til huset og verkstedet på Nesodden. Kun disputasen i november gjenstår før Blom kan sette sluttstrek for snart fire års fordypning i transmedial komposisjon.

– Jeg kommer sikkert til å ta prosjektet opp igjen på et tidspunkt, men akkurat nå føler jeg meg veldig ferdig med det, sier han, tilsynelatende lettet.

Christian Blom Foto:  Ellen Ugelvik

Christian Blom Foto: Ellen Ugelvik

Det transmediale prinsipp
Et musikkstykke skrevet til dans vil som regel kunne fungere fint som en egen komposisjon uten dansen, på samme måte som dansen i seg selv er et verk uten musikken: Elementene i komposisjonen eksisterer ved siden av hverandre i et såkalt intermedialt forhold. Transmedial komposisjon viser derimot til et verk hvor bevegelse, lyd og lys står i et avhengighetsforhold til hverandre for at komposisjonen i det hele tatt skal finne sted.

Blom fikk nyss i begrepet gjennom komponistkollega Ivar Frounberg, og ble straks nysgjerrig.

– Begrepet viser til forbindelser som ofte foregår på tvers av mediene uten at det finnes noen annen spesifikk struktur. Det er ingen koreografi, ingen musikk, kun det som foregår over grensene. Da jeg leste om det tenkt jeg, ah, dette må jeg prøve på!

Fruktbar ufullstendighet

Blom er utdannet gitarist og komponist, og har i flere år jobbet med installasjonskunst i form av mekaniske innretninger og skulpturer i tillegg til notert musikk. I utgivelsen Lyriske stykker fra 2013 møttes både mekanikk og klassisk musikk når Blom kuttet opp Edvard Griegs stykker ved hjelp av ulike dataprogrammer og transkriberte resultatet til noter spilt av pianist og partner Ellen Ugelvik.

Forskningsprosjektet han er i ferd med å avslutte etterfølger flere år som medlem av kunstnerkollektivet Verdensteatret (2004 – 2010), og teatralske elementer er tydelig til stede i flere av verkene hans – blant annet i urfremførelsen av «Transmedial Studies» på Sentralen i juni.

Men hvorvidt det er musikk jeg driver med … Ja, noen ganger er det det, andre ganger ikke. Men det er i alle fall en strukturering av tid og intensitet.

I forestillingen, som er hovedverket i stipendiatprosjektet, opptrådte en pinne, en streng, en lyspære og Blom selv i samhandling på scenen i et ellers mørklagt rom. På et bord beveget pinnen seg sakte oppover og nedover. Lyspæren tentes og sluktes. Blom stod i ro, innrammet av en spotlight. Øynene hans åpnet og lukket seg, mens den ene armen beveget seg i takt og utakt med lydene han laget, vekselvis staccato og glissando.

Transmedial Studies from Christian Blom on Vimeo

Å være en god byggesten i en transmedial komposisjon er å være ufullstendig, forklarer Blom.

– Elementene må være enkle, litt svake og ukomplette, slik at man leter etter sammenheng. De kan være litt sammensatte, men ikke komplekse, for da lukker de seg om seg selv. Så må man isolere lyd fra lyd og bevegelse fra bevegelse, det gjøres med plass i sekvensen og tid.

Han feier øynene over skrivebordet, finner et papir og en penn og streker opp en akse for tid og en annen for intensitet. Langs tidsaksen tegne han små buer.

– I musikken kaller vi det for «envelopes». Disse kan utføres med lyd, bevegelse og lys. Jeg forholder meg kun til disse svært enkle gradene av intensitet i tid. Hvis den bakenforliggende intensiteten og tidsstrukturen kan gjøres av alle tre mediene, og jeg kun forholder meg til de «envelopene» som kan gjøres av alle disse da har de en abstrakt struktur bakenfor seg selv. Det tror jeg hjelper dem til å fremstå som knyttet sammen på en måte.

On Speed Foto: Christian Blom
On Speed Foto: Christian Blom

Mindre versus mer
Vel så viktig som det som foregikk på scenen under «Transmedial Studies» var romligheten i komposisjonen. Jo mindre som skjedde på scenen, dess mer foregikk i hodet på undertegnede. Jeg ble sittende å jakte på strukturer og sammenhenger mellom de ulike elementene, en jakt som aldri helt ble forløst. Jeg fikk tid til å lytte til den skjærende lyden som utløstes idet pinnen løftet og senker seg, plass til å studere lyset fra lyspæren og hvordan det forholdt seg til omgivelsene. Jeg fikk rom til å gå bak elementene, og i sin enkelhet åpnet verket for et vell av dimensjoner.

– Jeg har tidvis erfart verk hvor de multimediale grepene oppleves som en måte å demme opp verket på for at publikum ikke skal miste interessen. Fallgruvene blir overstimulering, overtydelighet og tetthet. Du bruker multimedialiteten til å skape rom, og gir dermed tilskueren stor boltreplass. Hvilken rolle har publikum i verkene dine?

Hele ideen bak det transmediale verket er avhengig av publikum som medskaper. Jeg tenker på det som et verks poetiske potensial.

– Verk hvor mediene understøtter hverandre blir veldig fort forklarende og overtydelige. Det er et eller annet med å finne grensen for hvor man gir nok men ikke tetter igjen. Hele ideen bak det transmediale verket er avhengig av publikum som medskaper. Jeg tenker på det som et verks poetiske potensial. Hvor mye kan publikum være med å skape, drømme videre, bygge videre, utvide? Jeg tenker at sanseinntrykket er håndtrykket, så fortsetter dialogen etterpå. Virkelig god kunst henger jo med deg i årevis. Jeg har dette i bakhodet når jeg jobber, og når jeg ser og hører andres arbeider: Dette forholdet mellom verk og publikum, hvor verket konstitueres.

Menneske versus maskin
Til «Transmedial Studies» har Blom fått hjelp av huskoreografen ved den norske ballett, Alan Lucien Øyen, til utførelsen av sine få, men effektfulle bevegelser. På scenen opptrer Blom med en mekanisk presisjon i både bevegelse og lyd, og fremstår som den maskinelle motpart til den organiske pinnen som dabber sakte opp og ned med tilsynelatende tilfeldighet. Skillelinjene mellom menneske og maskin er diffuse.

Slik oppleves også «The Singer», skulpturen som innledet Bloms undersøkelser rundt transmedial komposisjon. Verket er bygget opp av tynne stenger, kabler og ståltråder, og er på størrelse med et lite menneske. Estetikken i skulpturen er et resultat av Bloms forkjærlighet for kratt og buskas, som igjen representerer en fascinasjon for balansen mellom transparens og uoversiktelighet. («Hvis du går forbi en busk og hører finkfugler som synger inni der, så ser du ingen fugler. Men du ser liksom gjennom busken likevel.»)

The Singer from Christian Blom on Vimeo.

Da «The Singer» ble vist på Sentralen før sommeren sto den organiske skulpturen midt i et av de små produksjonsrommene på huset og kastet skygge mot et hvitt lerret på ene siden. Fra andre siden kunne man observere den sci-fi-aktige skikkelsen tett på, og samtidig ha tilgang til en knapp som trigget bevegelse i verket. Brukergrensesnitt er nemlig et annet nøkkelord Blom forholder seg til i møte med publikum.

– Det at jeg bruker en knapp i «The Singer» har jeg skjønt er viktig. Tidligere har jeg stilt ut samme dingsen, men da med bevegelsessensor. Da kommer folk inn i et grålyst rom og så begynner den plutselig å bevege på seg uten at de vet hvorfor. Maktrelasjonen mellom publikum og dings gikk veldig i dingsens favør. Mens hvis du har en knapp, en bryter, og publikum kan starte den, så har de mer kontroll og kan nærme seg dingsen på egne premisser.

– Akkurat i denne settingen foretrakk jeg selv fraværet av kontroll, og dermed også skyggesiden av skulpturen. Men da endret verket også karakter. Det gikk fra å være et organisk og levende instrument til å bli et bilde. Da ble det heller ikke så viktig om det beveget på seg eller ikke.

Denne balansen vil jeg ha i min favør, det skal se ut som instrumentet eller skulpturen kan falle sammen når som helst, men så kan den likevel noe.

– Ja, det er alltid et forhold mellom hvordan noe ser ut og hva det kan. Hvis noe kan mindre enn det ser ut til å kunne er det en skuffelse. Hvis det kan mer enn det ser ut til å kunne er det en opptur. Min gamle Ford Mondeo kan det samme som en helt ny BMW. BMWen er kanskje mer komfortabel og går litt fortere, men det er jo litt skuffende at den ikke kan fly. De nye bilene ser jo ut som de burde kunne det. Denne balansen vil jeg ha i min favør, det skal se ut som instrumentet eller skulpturen kan falle sammen når som helst, men så kan den likevel noe. Den skal kunne mer enn det ser ut til.

«Men er det musikk, da?»
Blom har fått det spørsmålet noen ganger. Han strammer ansiktet litt, som for å indikere at den type spørsmål står i veien for andre og betraktelig mer spennende diskusjoner.

– Her på NMH er det som på alle institusjoner en form for diskurs som utvikler seg, men som også vokter sine grenser. Jeg har kommet frem til at det beste svaret er at det i alle fall er komposisjon. Jeg har sett danseforestillinger uten lyd som er sterkere musikk enn en del kammermusikk jeg har hørt. Jeg skriver det i forordet i oppgaven min faktisk, at en annen undersøkelse kunne vært forholdet mellom kunstart og medium. Det sterke forholdet mellom musikk og lyd er jeg i tvil om er helt nødvendig.

– Er det kontekst som først og fremst legger føringer på hva vi kategoriserer et kunstverk som?

– I musikken opererer vi med lytterintensjoner, som sier noe om hva du forventer å få og om hvorvidt det du får innfrir eller ikke. I en konsertsal har du andre lytterintensjoner enn i et galleri. Men hvorvidt det er musikk jeg driver med … Ja, noen ganger er det det, andre ganger ikke. Men det er i alle fall en strukturering av tid og intensitet.

Stick_String_Light from Christian Blom on Vimeo.

Klar for nye utfordringer
Mens Blom venter på disputasen i november er han godt i gang med nye arbeider, og jobber for tiden med en installasjon til Lydgalleriet i Bergens 10-års jubileum i slutten av september. Han finner frem en notatbok, viser en sirlig blyanttegning av verket, som involverer regnvann og en masse tau.

– Det er enestående å kunne fordype seg ved NMH i fire år, virkelig et privilegium. Nå er jeg imidlertid klar for å løfte blikket.

Publisert:

Del: