Festspillene i Nord-Norge blir både tydeligere og dristigere med grov, politisk åpningssatire à la 1970-tallet, mener Tellef Øgrim.

Fra Nordting , © Roger Hennum

Noen av oss er gamle nok til å huske en tid da Nord-Norge hadde selvtillit nok til å kreve en plass på dagsordenen. Uansett hva man mente om fiskerisoner, strukturrasjonalisering eller kraftverk i Alta var parolene vanskelig å ignorere.

1970-tallet ga Nord-Norge en kraftig boost i selvbilde og oppmerksomhet (i dag kaller vi det synlighet). Kulturarbeiderne (i dag kaller vi dem kulturbransjen) sluttet mannsterkt opp rundt parolene. Festspillene spilte selv en rolle i identitetsbyggingen. Som høyremann og med-initiativtaker Leif Arne Heløe skriver i jubileårets program om de første festspilldiskusjonene i april 1964: ”En mer selvbevisst nordnorsk identitetsfølelse var i ferd med å vokse frem”.

Likevel svingte den store pendelen i motsatt vei. Perspektivet som skal styre den ambisiøse kulturarbeiderens virksomhet i 2014 dag går via Oslo og ut i verden. Det gjelder ikke minst i musikkbransjen.

Kommer dere oppover?
Dette perspektivet er godt innarbeidet også i mediene. Da blir det vanskelig å bli viktig i nasjonal forstand for et festspill i Harstad. Da kan man klage på NRK, som festspilldirektøren gjorde rett før årets arrangement, uten at det nytter mye, på tross av jubileum og ”festspillstatus”. I en tid da det er store festivaler nær sagt over alt, og ordet festspill sant og si ikke gir noe automatisk opprykk, er det bare én ting som gjelder når nesten 20 millioner offentlige tilskuddskroner skal forsvares. Man må bli tydelig, viktig og helst litt provoserende.

Da Kulturrådets evaluerte Festspillene i nord i 2012, kunne vi lese at ”festivalen i praksis framstår som utydeleg og lite dristig”.

Etter åpningsforestillingen lørdag å dømme er det bare å notere 3-0 til festspilldirektør Tone Winje. FINN (Festspillene i Nord-Norge) valgte happeningen, et etablert, men fortsatt omstridt, avantgarde-uttrykk, i stedet for den satte gallaforestillingen. Hun slapp til ungdommelig, politisk krutt, og fikk markert femtiåringen FINN som både tydelig og dristig.

Æ e nordlending æ

Et velsignet fysj
I forestillingen Nordting slår Amund Sjølie Sveen, Erik Stifjell og Liv Hanne Haugen, alle tidligere ungkunstnere (tittel og stipend som deles ut årlig under FINN) til mot Statoil, Røkke, kulturhusbygging, omfanget av offentlig støtte til festspill og orkestre, inkludert oppdragsgiveren og forestillingen selv. Publikum fikk pølse, et korps spilte “Æ e nordlending æ, kossen e det med dæ”, og ensemblet inviterte til fest for å drikke opp honoraret.

Både Harstads ordfører, styremedlemmer i festspillene og fylkesmannen reagerte med høylytt avsky.

Som happening-sjangeren forskriver fortsatte forestillingen i offentligheten etter at publikum hadde gått hjem. Frp-politiker Frode Iversen reagerte med et “fysj”, rev programmet i to og forlot salen i protest. Både Harstads ordfører, styremedlemmer i festspillene og fylkesmannen reagerte med høylytt avsky. Da er det bare for festspilldirektøren å notere at FINN har blitt både litt tydeligere og litt dristigere.

Klar tale
I dagene etter har noen spurt om ikke en så provoserende og politisk forestilling kan ha den ulempen at bedriften som både er storsponsor og objekt for sjikanen vil velge å trekke støtten. Så dum er nok Statoil-sjef Helge Lund ikke.

Amund Sjølie Sveen er en av de tre tidligere ungkunstnerne bak Nordting

Amund Sjølie Sveen er en av de tre tidligere ungkunstnerne bak Nordting, © Roger Hennum

Også den nyskrevne operaen om Kiberg-partisanene må føres opp på listen over tiltak i tydelighetens tjeneste. Den var mindre provoserende, men holdt til gjengjeld et høyere kunstnerisk nivå enn Nordting.

Det kom flere ytringer fra kjente kunstnere fra festspillscenene. Selv opplevde jeg Bugge Wesseltoft og Henning Kraggerud tolke gamle sanger med mer eller mindre nasjonalt preg, inkludert Afganistans og Israels nasjonalsanger. Her var innleggene fra de to musikerne mellom låtene litt for mange og litt for like, selv om mange av beskjedene vi fikk var relevante nok. Blandingen av Wesseltofts åpne spill og Kraggeruds flotte tone ga flere av sangene nytt liv. Et av høydepunktene var Kraggeruds soloversjon av Ja, vi elsker. Det som ikke fungerte så godt var stykket der Kraggerud skulle svinge. Det virkemiddelet var bare innenfor pianistens rekkevidde.

Nord-Norid!
Under den offisielle åpningen, i 7 plussgrader og regn på Torvscenen, etter at Dronningen hadde lest fint fra Valkeapää og erklært at Harstad var hennes annet hjem, slapp den britiske afro-beat-artisten Dele Sosomi til. Han fikk temperaturen noen grader opp da han sammen med et lite kor framførte en frisk, og litt uvant versjon av Barndomsminne fra Nordland, også kjent som Å eg veit meg eit land. Mellom låtene hevet han publikumsfrierikoefisienten enda noen hakk med sin hyllest til arrangøren “Festspillen i Nord-Norid!”. Ropene fortsatte sent samme kveld i Nordic Hall, da Sosomi sammen med sitt 10manns-band ga oss en innføring i en tradisjon og et beat så selvsikkert og effektivt at salen raskt gynget med til bandlederens insisterende danseinstruksjoner.

Dele Sosomi bidro til å øke temperaturen under Festspillene.

Dele Sosomi bidro til å øke temperaturen under Festspillene., © Roger Hennum

Viktige møter
I tillegg til å levere et forrykende show er Dele Sosomi, som selv har spilt i bandet til Fela Kuti, også en oppfylling av festivalens ambisjon om å etablere kunstneriske møter. Det er ikke dumt å dra til London for å anskaffe den beste afrobeaten, men sjarmen kan vi saktens produsere her hjemme også, selv om det ligger snø ned til 200 meter rett oppe i lia bak festivalbyen. Det beviste ikke minst country/folk-trioen The BonBons (Kine Yvonne Berntsen, Herborg Rundberg, Julie Alapnes) i teltet kalt Verdensrommet søndag kveld. Dette er et band som har spilt på seg betydelig scene-sikkerhet, og som ikke går av veien for å levere et ungt nikk til 70-tallet.

70-tallet lever, eller er i ferd med å få sin etterkommer i 2010-tallet.

The BonBons spilte sin fine tolkning av Ellinors vise først under åpningsforestillingen Nordting lørdag, og altså dagen etter i teltet litt nærmere sentrum. Jeg har lenge tenkt på sangen (Ei ny tid kommer sjøl om fjellan står,
og det bli like fint å jobbe som å danse) som et håpløs relikvie fra et påståelig 70-tall. The BonBons fikk meg over. 70-tallet lever, eller er i ferd med å få sin etterkommer i 2010-tallet. Til glede for en festspilldirektør som trenger påfyll av tydelighet og dristighet.

Publisert:

Del: