Høydepunktet i den nye operaen om partisanene fra Kiberg er en liten sang om å veve.

Anneli Drecker i KibergOdyséen, © Roger Hennum

KibergOdysséen lanseres som en opera, og er kanskje det. I hvert fall er den et syngespill, som forteller en sterk historie veldig godt. Så godt at flere øyeblikk, særlig to sanger, blir sittende som fiskekroker i Ballades utsendte.

I den første sitter Penelope (Anneli Drecker) ved veven og prøver å mane sin mann, Odin, hjem. Det står ingen vev på scenen, Drecker “gestikulerer” veving med store, bølgende bevegelser, som blir til en liten dans til sangen hun synger. Sangen er underspilt i ordets aller beste mening. Anneli Drecker har en egen evne til å formidle sterke følelser ved å synge rett frem – det står ingen fakter mellom rollefiguren Penelopes lengsel og publikum i Harstad kulturhus.

Den rutate arbeidsskjorta di e klept opp nu
i strimla – den va tynnslitt
Yndlingsommerkjolen fra den bryggedansen då æ traff dæ
E blitt ei rød stripa – ei rød stripa
Æ veve dæ heim, æ veve dæ heim

Forfulgt, fortiet
KibergOdysséen er et helteepos over de finnmarkingene som gikk i tjeneste for Den røde hær etter å ha flyktet fra det tyskokkuperte Norge til Sovjet. 50 av dem ble landsatt i Finnmark hvor de overvintret i huler og sendte radiomeldinger til Sovjet om tysk båttrafikk. 80 tyske båter ble senket av russerne som en direkte følge av etterretningsopplysninger fra norske partisaner. Den dype tragedien i historien er forfølgelsen av partisanene fra først tysk, så russisk og til sist norsk side. I sistnevnte inngår selvsagt også fortielsen av de kommunistiske partisanenes krigsinnsats. En fortielse som varte gjennom hele den kalde krigen, frem til kongens unnskyld i Kiberg i 1992.

Det er historien som driver denne nye operaen.

I dag er historien kjent, grundig dokumentert som den også er i mange bøker, selv om den oftest utelates når folk flest snakker om andre verdenskrig.

Vi blei ikkje gutta på skauen
Her e ingen tre
Vi fikk ei mappa og et stempel
Det va etter krigen, men blei det fred?
Blei det fred?
Blei det fred førr oss?

Lette skift
Orkesteret (på 13, levert av Nordnorsk Opera- og Symfoniorkester) og sangerne befinner seg på scenen under hele forestillingen. Alle skift gjøres ved enkleste mulige omkledning. En tysk soldathjelm kombinert med blomstret kjole fungerer mer enn godt nok. Ensemblet går inn og ut av roller som Hitler, Stalin og George Marshall (den amerikanske utenriksministeren som ga navn til USAs pengestøtte til Vesteuropa fra 1948) raskt og sømløst. Det er kanskje ikke noe verken rart eller revolusjonerende med en slik løsning. Men det bidrar til å gjøre forestillingen lettere enn den ville virket hvis skiftene skulle gjøres bak scenen. Det gjør stykket åpent og gir klar beskjed til publikum om at her er det først og fremst historien som skal fortelles.

Parallellene mellom Odyssevs og partisanen Odins prøvelser er klare, men heldigvis fristes ikke forfatteren til å gjøre dem for tydelige.

Ufattelig nok er den tragiske fortellingen innimellom også morsom. Humoren leveres best av Bror Magnus Tødenes når han spiller den glade partisanen Fritjof (han spiller også Marshall og norsk politimann). Fritjof undertegner med 91. Stomperud når han avlegger Murmanskeden, og skriftlig forplikter seg til å tie om alt han får se og høre i arbeidet for den sovjetiske etterretningstjenesten. Det hele fremført av en effektiv, nesten spiss tenor, som rekker frem til bakerste rad i kulturhusets storsal og vel så det. Fritjof forsvinner senere i Gulag.

Kaldt gjenbruk
En sterk nummer to av mine favorittsanger fra forestillingen, når sangene først skal rangeres, er en sang som synges i to varianter. Første gang av en tysk politimann som prøver å presse de to kvinnene til å fortelle hvor deres partisan-menn befinner seg.

En liten fugl – har kanskje kvitret noe som du ikke vet at vi vet?

Sangen dukker opp igjen etter at tyskerne er borte, men nå synges den av de to norske overvåknings-politimennene Håvard og Jeppe. Dette grepet får frem uhyggen, tragedien og skammeligheten i etterkrigs-Norges behandling av kibergpartisanene, og for den saks skyld andre kommunister som kjempet mot tyskerne. Det går et kaldt gufs gjennom meg der jeg sitter på 6. radnår de norske politimennene synger sin variant av sangen jeg for litt siden hørte tyskeren synge.

Noen har sagt noe du ikke vet at de har sagt om noe som ble sagt.
Jeg kan ikke si hva de sa om det noen sa om det du har sagt.

Berntsens oppdrag
Operaen var Anne-Lise Berntsens idé. Da hun døde i 2012, etterlot hun seg operaprosjektet, og et team, som raskt bestemte seg for å la arbeidet med forestillingen fortsette. At Kiberg-partisanene nå har fått sitt ettermæle også i form av en opera er med andre ord hennes fortjeneste. Så er det komponist Trygve Brøske, librettist Marianne Meløy og regissør Ivar Tindberg som har tatt forestillingen helt frem. Det har blitt en forestilling nesten uten dødpunkter.

Tilløp til historietime
Den eneste scenen som i mine øyne og ører ikke fungerer er forsøket på å forklare hvordan seierherrene delte Europa mellom seg etter krigen, og reiste jernteppet mellom øst og vest. Det blir som en påklistret historietime som satiren ikke helt kan redde (George Marshall rir rundt på lekehest i cowboy-utstyr). Scenen inneholder viktig informasjon, men kunsten er jo, som librettist Meløy selv sa i sin innledning før forestillingen, å unngå historietime-preget.

Odin-Odyssevs
Det er ingen forutsetning for å oppfatte denne operaens budskap at publikum også tar inn over seg den 3000 år gamle fortellingen om Odyssevs reiser og påkjenninger før han vendte hjem til Penelope, bare for å oppdage at hun først ikke kjenner ham igjen. Homers Odysséen ligger i bakgrunnen av KibergOdysséen, som et reisverk. Parallellene mellom Odyssevs og partisanen Odins prøvelser er klare, men heldigvis fristes ikke forfatteren til å gjøre dem for tydelige.

Penelope (Anneli Drecker) i tvungen dans med tysk soldat (Kjetil Støa). Til venstre sitter Johanna (Marthw E. Holmern)

Penelope (Anneli Drecker) i tvungen dans med tysk soldat (Kjetil Støa). Til venstre sitter Johanna (Marthw E. Holmern), © Roger Hennum

Sang og fortelling
Det er historien som driver denne nye operaen. Og det er Drecker, som jo i utgangspunktet verken er klassisk sanger eller skolert skuespiller, som forteller best. Både stemmen og skuespilleriet hennes har et helt spesielt nærvær.

Det kan kanskje skrives på kontoen for anmelderens manglende opera-forståelse, men er det ikke likevel tankevekkende at det er en enkel “pop”stemme, miket opp og klanglagt som den er, som når best frem i denne forestillingen? Jeg tror rett og slett den kvinnelige hovedpersonens mangel på vibrato spiller en viktig rolle for KibergOdysséen.

Godt, men vel forsiktig vevd
Også arrangementet og lydarbeidet må nevnes. Det er ingen lett oppgave å skulle koble klassiske stemmer med stemmer fra andre tradisjoner. Her både adresseres og løses den utfordringen glimrende.

Rent musikalsk blunker forestillingen i mange retninger, i Anne-Lise Berntsens ånd. Komponist Trygve Brøske hinter til barokken, folkemusikken, kabareten og selvsagt den klassiske operaen. Orkesteret spiller seg godt inn i forestillingen under Per Kristian Skalstads ledelse. Forsiktighet er en dyd, ikke minst når det sitter 13 musikere oppå scenen. Det gjelder å ikke kjøre over sangerne.

Likevel, i en så djevelsk tragisk forestilling, som til og med slipper humoren til, kunne orkesteret med hell ha stukket kloven frem fra tid til annen. Det er stoff i partituret til å ta´n litt ut.

Det kunne vært gjort uten at den tragiske nærheten i forestillingen gikk tapt.

Denne nærheten er en forutsetningen for at forestillingen skal virke, også når den skal flyttes til operaen i Bjørvika uten at magien renner ut i Oslofjorden.

Hvis det blir oslotur. Det er et uttalt mål fra opphavsfolket bak KibergOdysséen å fremføre den på DNO. Det må være lov å håpe. Hører du, Per Boye-Hansen?

KibergOdyséen, søndag 22. juni i Harstad kulturhus

Idé Anne-Lise Berntsen, komponist Trygve Brøske, librettist Marianne Meløy, regi/scenografi: Ivar Tindberg, dirigent: Per Kristian Skalstad

Med: Anneli Drecker
, Terje Skonseng Naudeer, 
Marthe Werring Holmern,
Siv Iren Misund, 
Lilly Jørstad, 
Kjetil Støa, 
Bror Tødenes, 
Andreas Elvenes 
og Bodø Sinfonietta

Forestillingen turnerer til Bodø, Tromsø og Vardø 15., 16. og 18. september 2014.

Publisert:

Del: