Stemning og lyd trumfer regler og teknikk når Erik K. Skodvin, også kjent som Svarte Greiner, lager musikk.

Svarte Greiner på AFTR Fest. Foto Linn Carin Dirdal

Det er kanskje ikke helt vanlig å spille inn et album med soloimprovisasjoner for cello uten å egentlig kunne spille cello. Så kan man også høre at «Apart», Erik K. Skodvins siste utgivelse som soloprosjektet Svarte Greiner, kommer fra et annet sted enn skalaøvelser på en musikkskole i Langesund, hvor han vokste opp. Det er en leken romlighet i stykkene, spilt inn under en residens i Bern i 2015 – noe atmosfærisk og uforutsigbart mellom buen han hakker, dabber og drar over strengene og den hese lyden som produseres i møtet.

– Det at jeg ikke kan spille instrumenter på klassisk vis gjør at jeg tilnærmer meg dem på en annen måte. Jeg vil ikke ha for mange regler. Jeg vil kunne ødelegge lyden, få det til å høre ut som noe annet.

– Det at jeg ikke kan spille instrumenter på klassisk vis gjør at jeg tilnærmer meg dem på en annen måte.

Skodvin, som er utdannet grafisk designer, kom inn i musikken via demoscenen på 90-tallet. Han eksperimenterte med trackere, samplet andres musikk, klippet, loopet, vridde, ødela og limte sammen igjen. Først med elektroniske lyder, men etter hvert også akustiske – i form andres opptak, deretter gjennom egne innspillinger.

– Selv om jeg spiller mye akustisk nå, så bruker jeg samme tankegang som jeg har fra den elektroniske bakgrunnen, forteller han.

Vil overraske seg selv
De siste åtte årene har Skodvin hatt base i Berlin, men er i Oslo for å spille på AFTR Fest, arvtakeren til Oslo Psych Fest. Det er tidlig september og fortsatt varmt nok i luften til å våge uteserveringen på Blå, hvor han om få timer går på scenen som Svarte Greiner. Han har med seg effektpedaler, hjemmelagede synther, en elgitar og en bue. Utover det vet han ikke så mye mer om hva som skal skje.

– Jeg improviserer, hver gang er det noe nytt. Når jeg spiller live liker jeg å ha en loop som egentlig er gal og skrikende og så prøve å legge den langt bak, slik at det høres ut som den kommer fra et annet sted. Plutselig er den rolig og deilig å høre på, den kontrasten liker jeg godt. Og så kanskje hente den tilbake igjen, rett i trynet på folk.

Erik K. Skodvin Foto: Monique Recknagel

Elgitaren er først og fremst en lydkilde, og fra en mørklagt scene maler han frem filmatiske lydtepper, lag på lag, mens han drar buen over gitaren, huker seg ned foran effektpedalene, vrir på knotter. Han forteller at han bookes til å spille på alt fra klubber og gallerier til kirker og metallbarer, hvor variasjon i setting, lyd og publikum ofte er stor for hver konsert. Han er derfor opptatt av å skreddersy opptredenene sine til stemningen i rommet, og ser heller ikke poenget med å gjenta musikk som han allerede har gitt ut på plate.

– Når jeg selv er på konsert har jeg alltid lyst til å høre noe nytt. Å spille en plate kjempebra live er ikke noe for meg, da kunne man like greit satt på platen høyt hjemme. Når jeg improviserer er det jo visse ting som gjentar seg, men noen ganger overrasker jeg meg selv, det liker jeg godt. Hvis noe dukker opp som jeg ikke har hørt før fra meg selv … Det er det jeg har lyst til, egentlig. Overraske meg selv og kanskje publikum samtidig.

Produktivt med pauser
I tillegg til Svarte Greiner har Skodvin soloprosjektet Erik K. Skodvin , duoen Deaf Center sammen med Otto Totland og trioen B/B/S/ sammen med Aidan Baker og Andrea Belfi, alle med utgivelser på Miasmah, plateselskapet han har drevet siden 2006. Han har jobbet med installasjoner, flere i samarbeid med kunstneren Marit Følstad, noe blant annet fjorårets utgivelse «Moss Garden» av Svarte Greiner er et resultat av. Musikalsk beveger han seg i en miks av støy, frijazz, metall, elektronisk- og eksperimentell musikk, og i backkatalogen finnes alt fra feltopptak, strykere og vokal drapert i elektronikk, til improviserte, minimalistiske stykker og transeaktige looper som går over 20 minutter.

– Har du en klar idé om hvilket prosjekt du skriver for når du setter deg ned for å lage musikk?

– Det er sjelden jeg bare setter meg ned og lager musikk, det kan gå et år mellom hver gang. Jeg driver plateselskap, jobber mye grafisk – å bare sitte og lage musikk har jeg nesten sluttet med. Det som er bra med det er at jeg da får lyst til å lage musikk igjen. Kanskje finner jeg et nytt instrument, noe nytt jeg kan fordype meg i.

– Du blir ikke redd av de lange pausene, da? At det skal stoppe helt opp?

– Jeg elsker jo å drive med musikk, og jeg spiller stadig live. Å spille live er også å lage musikk for min del. Men jeg liker å ha restriksjoner når jeg jobber. Jeg har lyst til at alle ting jeg gir ut har noe nytt ved seg, jeg har ikke lyst til å lage samme skive om og om igjen.

Tekst og musikk «to forskjellige ting»
Selv om Skodvin er opptatt av fornyelse, er vokal med tekst noe som neppe dukker opp i musikken hans med det første. Han bruker mye vokal i egne arbeider, men mer som en ordløs lydkilde, et instrument på lik linje med de andre elementene i stykket.

– Å høre på tekst er ikke noe jeg bryr meg mye om. For meg handler musikk om følelser, om noe som treffer.Det hender jeg liker musikk med vokal, men da er det ikke på grunn av teksten, men på grunn av måten de bruker vokalen.

Det hender jeg liker musikk med vokal, men da er det ikke på grunn av teksten, men på grunn av måten de bruker vokalen.

– De fleste arbeidene dine har likevel tekstlige føringer i form av titler. Hvordan lager du disse?

– Det er ofte litt dada-aktig, jeg liker å leke med ord og sammensetninger som ikke passer helt sammen. Det må på en måte sette nysgjerrigheten i gang i forhold til låtene, du skal ikke skjønne for mye. Spesielt med Svarte Greiner liker jeg at en tittel kan få deg til å høre på en låt på en annen måte. Jeg liker å leke med den dualiteten.

– Var det også tanken bak «Tunnel of Love» på Svarte Greiners «Kappe» fra 2009, en tittel de fleste forbinder med Bruce Springsteen?

– Jeg ante ikke det, og det morsomme er at jeg har hørt noen som syntes tittelen passet så bra fordi låten hørtes ut som Springsteens «Tunnel of Love». Jeg gjorde også noen installasjoner for Marit Følstad, hvor hun brukte titler fra Bowie og Joy Division. Jeg hadde ikke hørt originallåtene på «Black Tie White Noise» (David Bowies album fra 1993, journ. anm.), så jeg delte det opp i to deler, «Black Tie» og «White Noise». Da anmeldelsene kom hørte folk Bowie-inspirasjonen, men det var jo ikke min intensjon.

«Litt perfeksjonist»
I senere tid har ny musikk først og fremst tatt form gjennom samarbeider eller oppdrag. Nylig var han i studio med Otto Totland og improviserte frem råmaterialet til det som skal bli en ny Deaf Center-plate. Sammen med Raúl Pastor Medall har han også skrevet musikk til sin første spillefilm. «Darling», regissert av Birgitte Stærmose, hadde premiere under BFI London Film Festival i starten av oktober.

– Vi spilte inn råmaterialet i studio med en cellist og fiolinist før vi arbeidet videre med det på hver vår kant. Raúl har en annen sound en meg, de ville ha den kontrasten. Det kommer en skive neste år på Sonic Pieces, vi måtte remikse litt for å få delene til å passe inn i samme lydlandskap.

Les også: Rastløse hender

Selv om Skodvin er fornøyd med sluttresultatet av samarbeidet, legger han ikke skjul på at han trives best med å ha fullstendig kontroll over et prosjekt, fra det soniske til det visuelle. Han står selv bak coverne som gis ut på plateselskapet sitt Miasmah, og jobber tett både musikalsk og visuelt med Sonic Pieces, plateselskapet til partneren Monique Recknagel.

– Tittel, cover og musikk er en viktig triangel, alt skal passe sammen spør du meg. Jeg er litt perfeksjonist, og jeg vil at ting skal være tidløst. Det hadde jo vært gøy å få noen andre til å gjøre cover for meg, men jeg hadde blitt for frustrert hvis jeg ikke hadde likt det. Og kanskje aldri tilgitt meg selv for det.

Musikk versus bransje
Med en fot i mange musikalske leirer har Skodvin forståelse for at det av og til kan være vanskelig for platebutikker og bookingagenter å sette et stempel på musikken hans.

Han skulle likevel ønske at folk av og til tok litt større risiko. I et intervju med nymusikkhverdag.net prater han om frustrasjonen over norske festivaler som bare booker navn de kjenner fra før, band som har fått omtaler i The Wire eller på Pitchfork, og som på den måten er inne i smaksvarmen.

– Festivaler booker ting som er kjent og blir sett, hvis ikke kommer ingen. Jeg synes man kan ta litt sjanser der, men klart, det er penger som styrer. Da jeg var på plateselskapet Type hadde de en distribusjonsdeal, de hadde annonser i magasiner, et kontaktnett, ting ble skrevet om hele tiden. Da jeg byttet distribusjon forsvant alt med en gang. Da skjønner du at det handler ikke bare om musikken.

– Hvordan forholder du deg til det, til bransjebiten av musikken?

– Med Miasmah har jeg aldri fått foten inn i Norge. Tiger prøvde lenge å selge utgivelsene, men de måtte gi opp, det var ikke interesse for det. Det er i Belgia og Nederland jeg har mest publikum og flest artister, de er veldig åpne for surrealisme og rare ting der. Musikken jeg gir ut på Miasmah, og som kjæresten min Monique gir ut på Sonic Pieces, er ofte ukjente ting, som plukkes opp av små blogger. Men det er ingen festivaler som booker basert på det. Jeg har et navn allerede, så jeg blir litt lagt merke til selv om utgivelsene ikke alltid får omtale. Men jeg er spent på de nye tingen jeg gir ut nå. Celloimprovisasjonene var spennende og nytt for meg, men jeg regner ikke med at store magasiner skriver om det. Jeg håper egentlig ikke det, visse ting er greit at bare kommer ut.

– Hvorfor gi det ut da, hvis du ikke vil at folk skal legge merke til det?

– Det er en avslutningsprosess. Ofte har jeg seks-sju prosjekter gående samtidig, det er en måte å få ting ferdig på, få det ut. Hvis det går bra er det et pluss.

«Apart» av Svarte Greiner ble sluppet 6. oktober, samme dato som en reissue av Svarte Greiners debutplate «Knive» fra 2006, begge på Miasmah.

Publisert:

Del: