Kjell Bækkelund døde i går, 74 år gammel. Norsk musikkliv har mistet en utøver med enorm betydning for sine samtidige norske og nordiske komponister, en ilter forsvarer av musikalske svisker, en utrettelig debattant og polemiker og en av de første som hentet moderne klassikere som Schönberg, Boulez, Stockhausen og Ives til Norge. Nå blir det ingen flere avskjedskonserter.

Kjell Bækkelund

Av Hild Borchgrevink

Kjell Bækkelund var født 6. mai 1930. Han debuterte med Filharmonien som åtteåring i Haydns klaverkonsert i D-dur, og David Monrad Johansen skrev i Aftenposten om en gutt med ”velutviklet teknikk […] et dypt musikalsk gemytt, men fremfor alt en kjernesund natur”. Etter krigen, i 1951, kom debutkonserten i Oslo, og i 1956 debuterte han i Musikverein i Wien.

Bækkelund hadde en uvanlig evne til bladspill og kunne derfor tilegne seg vanskelige partiturer fort (og rekke å skrive en artikkel eller to etterpå). Robert Levin skrev i sin hilsen i venneboken som ble gitt ut da Bækkelund fylte femti, at han ofte hadde lurt på om Kjell hadde for lett for å spille. ”Det har kanskje ikke kostet ham nok,” skrev Levin, og mente at konsekvensen for Bækkelund selv ble en oppsplittet tid, fordi han rett og slett rakk for mye.

Det var som utøver av samtidsmusikk han først gjorde seg bemerket. Han urfremførte Finn Mortensens klaverkonsert med Filharmonien i Oslo i 1963, et verk som en kritiker etter at Bækkelund spilte det under Nordiske Musikkdager året etter, beskrev som ”en hysterisk hustyrann som pisket og sparket sin kone”. I 1965 skapte Bækkelund bølger da han sa fra seg Kritikerprisen i protest mot den generelt negative holdningen blant hovedstadens anmeldere til Stockhausens ”Klavierstücke I-IV”, verket han hadde fått Kritikerprisen for fremførelsen av.

Samtidig forsvarte Kjell Bækkelund svisker og klassiske perler med nebb og klør. Han gikk hardt ut mot NRK og andre offentlige kulturformidlere som han mente var redde for å ta i alt som ikke var finkultur, og han advarte mot avstanden han mente var i ferd med å vokse fram ”mellom et elitepublikum og den store hop.” – Et slags nytt klasseskille der midt-på-treet-publikummet er skremt vekk, og det ikke er noe mellom Odd Grythe og tolvtonerekkene! […] Vi er blitt redde for å spille mesterverker som alle liker, sa han til Mona Levin i Aftenposten på 70-tallet. Han var også muskalsk leder for en rekke operetter og musikaler, som ”Flaggermusen” på Rogaland Teater og ”Teenagerlove” i Oslo, og han lagde samarbeidskonserter med jazzpianisten Bengt Hallberg før begrepet crossover var oppfunnet.

Parallelt høstet han superlativer både hjemme og ute for sine tolkninger av kjernerepertoaret, av Mozart, Beethoven, Brahms, Schubert og Debussy.

Når han hadde tid til overs rakk engasjementet også videre enn selve musikken. Thorvald Stoltenberg skriver i et festskrift om postkortet han mottok fra Tegucigalpa i Sør-Amerika da Kjell Bækkelund hadde besøkt en flyktningeleir der. ”Her må noe gjøres. Kan vi møtes fredag kl. 12? Ta vare på deg selv. Vennen Kjell. ”, stod det. Flyktningene kom tilbake til sitt hjemland.

Her hjemme avtjente Bækkelund også en lang verneplikt som musikkpolitiker. Blant annet var han involvert i opprettelsen av institusjoner som Rikskonsertene og Norges Musikkhøgskole. Han var også medlem av Kringkastingsrådet, viseformann i Statens Musikkråd og formann i Arbeiderpartiets kontaktutvalg for kunst og kunstnere. Han ble utnevnt til Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, Kommandør av Nordstjærneorden, Ridder av Dannebrogsorden og Stormästare av Lejonsordenen.

Publisert:

Del: