Ivar Grydeland har brukt fire år på å kartlegge sine egne improvisasjonsprosesser. Det blir det bedre musikk av, ifølge gitaristen.

Foto: Linn Carin Dirdal.

Påskehelgen nærmer seg, og Ivar Grydeland gjør seg klar til å logge av noen dager før han går inn i sluttfasen av stipendiatet han begynte på høsten 2011.

– Arbeidet har gitt meg et tydeligere bilde av hvilken utøver jeg er, og hvilke preferanser jeg har innen musikk.

– Som er?

– Hah, nå er jeg ikke ferdig med stipendiatet ennå, da.

Gitaristen trekker litt på smilebåndet, kniper sammen øynene for å stenge ute den sterke vårsolen som skinner inn gjennom vinduet. Under tittelen ”Ensemble and Ensemble of Me – What I Think About When I Think About Improvisation” skal han i slutten av april spille to konserter her, på Norges musikkhøgskole (NMH), hver bestående av en solodel pluss en del sammen med kvartetten Dans les arbres. I august skal prosjektet leveres.

– Så det er faktisk lenge igjen. Men jeg har tro på at materialet jeg legger frem til slutt – musikken, sluttkonsertene, når refleksjonsarbeidet dokumenteres – til sammen vil gi et bilde av hva jeg er. Jeg tror det.

Grader av improvisasjon
Grydeland har improvisert helt siden han spaserte ut av NMH som ferdigutdannet jazzgitarist, de siste ti årene i Dans les arbres og trioen Huntsville. Med musikk forankret i improvisasjon, er det disse bandene som er utgangspunktet når Grydeland ser på improvisasjon i ensembleform, og hvordan strukturene herfra kan overføres til egne soloarbeider.

– Mye av det vi gjør oppstår i rommet mellom oss bandmedlemmer, vi trenger ikke snakke så mye om det. Det er en fin prosess, men for meg virket det som om det var en fellesnevner for hvordan jeg jobbet i Huntsville og Dans les arbres, som jeg ikke helt klarte å sette fingeren på. Musikalsk låter de forskjellig. Jeg hadde lyst til å finne mer ut av hva det var som opplevdes felles.

Improvisasjon, ifølge Grydeland, betyr ikke nødvendigvis bare å ”frembringe noe på stående fot”, slik det står i ordboken.

I starten av karrieren var han mer ”dogmatisk opptatt av improvisasjonsakten” enn han er i dag. Improvisasjon, ifølge Grydeland, betyr ikke nødvendigvis bare å ”frembringe noe på stående fot”, slik det står i ordboken.

– Jeg har veldig respekt for det intuitive, men for meg oppstår de mest interessante spenningene hvor den rene intuisjonen og det som er tenkt og nøye utarbeidet møtes. Jeg ønsker å ha en økt bevissthet på hvor det møtepunktet til enhver tid er.

– Hvis improvisasjon ikke bare er intuitivt, hva er definisjonen?

– Improvisasjon … handler også om å finne en frisk måte å forholde seg til kjent materiale på. Å klare å blåse friskhet inn i det samme materialet er en improvisasjonsform som appellerer til meg.

Bevisst bedre
Gjennom stipendiatet har Grydeland reflektert rundt egne musikalske prosesser og samlet disse refleksjonene i systematiske mønster. Denne bevisstgjøringen kommer musikken til gode, og har gjort ham til en bedre musiker, forteller han. Musikeren har over 30 plateutgivelser på CVen. Av disse er det platene som er en del av stipendiatet – Huntsvilles ”Pond” fra i vår og soloplaten ”Stop Freeze Wait Eat” som slippes i høst – han er aller mest fornøyd med.

– Er det symptomatisk? Pleier du å være fornøyd umiddelbart etter en utgivelse?

– Nei, egentlig ikke. Den forrige Huntsville-plata var jeg ikke fornøyd med, men da mest i forhold til mitt eget bidrag. Et av problemene jeg har hatt i Hunstville er at jeg har endt opp med å være en slags kompgitarist til noe som ikke trenger komp, noe jeg av en eller annen grunn synes det har vært vanskelig å komme ut av.

Han planla ikke på forhånd at ”Pond” skulle inkorporeres i sitt eget forskningsprosjekt.

– Jeg hadde lyst til å unngå å gå i studio med det for øyet, det ville blitt feil fokus overfor de andre i bandet. Men jeg ser at jeg var opptatt av å løse opp i det rytmiske, og at det farget hele innspillingssituasjonen. Det er den platen jeg er mest fornøyd med mitt eget spill på med Huntsville. Jeg synes jeg fikk til det jeg prøvde på.

Toner og tid
”Pond” er den sjette utgivelsen fra Grydeland, Tonny Kluften og Ingar Zach. I et univers som låner fra elektronisk musikk, americana, jazz, og med et snev av doom, tar trioen seg tid til å smake på lyder som de på demokratisk vis maler ut i sakte, soniske teksturer. Og tid, det er et ord 38-åringen stadig vender tilbake til. Tiden i musikken. Det å bli på et sted lenge om gangen, kjenne på lyder, stemninger, ta seg tid til å kjenne på veien mot et resultat som kanskje aldri kommer.

Jeg sitter og spiller en C-dur akkord og tenker noen ganger at dette her er jo altfor banalt, jeg kan jo ikke holde på med dette. Men som regel er det noe som skjer i det totale bildet som gjør at det som oppleves banalt i min ende av rommet ikke nødvendigvis er det. Det å tørre å stå i det litt klamme og banale iblant, det …

Han stopper opp, som om han kjenner blikket fra hvem det nå er som hører Grydelands ”klamme C-dur akkord” fra andre enden av rommet.

– ”Banalt”, det er ikke sikkert de andre i bandet er enige i den beskrivelsen. Men det er slik jeg tenker på det innimellom. Det er en tålmodighetsprøve å tørre å stole på materialet.

Det er en tålmodighets-prøve å tørre å stole på materialet.

Vurdert intuisjon
Den samme tålmodigheten er også hørbar i Grydelands soloutgivelser. På debuten ”Bathymetric Modes” kom gitaristens store forkjærlighet for country-rock tydelig til overflaten. Melodiøst gitarspill skvulper rolig over elektroniske undertoner, og bader i en nokså tilgjengelig og polert helhet – et motstykke til oppfølgeren, som slippes på Hubro i september, hvor skitne lyder, knitring og bakgrunnsstøy er tatt med som en del av de fortsatt rolige komposisjonene. De akustiske strengeinstrumentene på ”Stop Freeze Wait Eat” låter elektronisk. Lydene er støvete, runde, men ru. Sporene minner tidvis om en oppstykket Aphex Twin, hvor lydbølgene slår mot hverandre i tilfeldig, men nøye kalkulert, rekkefølge.

– Den første låten på platen består av fire individuelle stemmer som jobber med hver sin ting. Sakte looper som ikke helt går opp, men som likevel gjør det. Litt som i Dans les arbres, hvor vi holder på med et tilsynelatende individuelt materiale, men hvor materialet vris og skrus slik at det blør litt inn i hverandre og blir til en sammensmeltning.

Etter en lang rekke ensembleutgivelser debuterte Grydeland som soloartist i 2012.

– Hvor kom behovet for å gå solo fra?

Lang pause. På samme måte som Grydeland tar seg tid i musikken, tar han seg også tid i samtalen.

– Behov er et sterkt ord.

– Det var ikke et behov?

– Jeg har laget en del musikk for danseforestillinger, da har jeg stort sett jobbet alene og i studio med en blanding av intuitivt spill, improvisasjon, og det å flytte og ordne på improvisasjonene. Jeg har likt det møtet mellom intuisjonen og det som er vurdert og revurdert. Mer enn et behov var det kanskje et ønske om å jobbe videre med det.

– Gjennom Huntsville og Dans les arbres har du improvisert med de samme musikerne over flere år. Hva skjer med improvisasjonen etter hvert som dere lærer hverandre å kjenne i musikken?

– En ting er at vi lærer hverandre å kjenne veldig godt, men vi har også turt å jobbe med de samme tingene over lang tid. Improvisasjonene våre blir ofte variasjoner over hverandre, som utvikler seg gradvis. Det er fortsatt improvisasjon, men ganske langt fra det som innenfor vårt felt ofte omtales som fri improvisasjon. Der får jeg inntrykk av at folk forventer at det skal skje noe nytt og grensesprengende hver gang, men det kan skje mye interessant på mikroplan også. Det synes jeg er vel så interessant.

– Over tid, oppstår det mønster for improvisasjonen?

Ivar Grydeland III_foto Linn Carin Dirdal
Foto Linn Carin Dirdal

– Jeg vil ikke si at det finnes improvisasjonsmønster. Men formmessig har vi jo forskjellige preferanser som gjerne har en tendens til å gjenta seg, og som vi gjerne har lyst til å jobbe imot.

Har lært av pop
I egen musikk er Grydeland forankret i det improviserte, men han har vært involvert i flere prosjekter som i kontrast kan kalles mer kommersielle. Hanne Hukkelberg, for eksempel. De to har jobbet sammen siden 2007, og Grydeland har deltatt både på plater og turneer.

– Hva gir popmusikken deg, som improvisert musikk ikke tilbyr?

– Umiddelbarheten og tydeligheten som man ofte befatter seg med når det er snakk om tre minutter lange låter, den har vært veldig nyttig for meg.

– På hvilken måte?

– Det høres ut som en motsetning i og med at vi tar oss så grenseløst god tid med det andre materialet. Men selv om vi tar oss god tid så er det en tydelighet og umiddelbarhet der, og det har jeg lært mye av gjennom å spille populærmusikk.

Han beskriver Hukkelberg som en person som har hatt særlig stor kunstnerisk innflytelse på ham i tiden som musiker. Hukkelberg og musikerne i Huntsville og Dans les arbres: Tonny Kluften, Ingar Zach, Christian Wallumrød og Xavier Charles.

– Har du hatt noen musikalske oppvåkninger underveis?

– Det har jeg hele tiden!

Han humrer kontrollert, glirer mot solen fra vinduet. Flytter seg ut av lysfeltet som har rukket å dekke ham helt i løpet av samtalen.

– Jeg er oppvokst i Kongsberg og med jazzfestivalen der. Det å bli utsatt for mye obskur musikk på festivalen og på jazzklubber, det tror jeg har vært …

Tanken fyller tiden igjen.

– Jeg kan ikke huske en stor hendelse, men jeg ser nå at det sakte men sikkert var med på å stake ut en kurs.

– Høydepunktene da, ligger de bak eller foran?

– Jeg håper de ligger foran. Jeg lytter aldri på platene vi har gjort, de bruker jeg så mye tid på i prosessen at det er helt uaktuelt. Det høres kanskje ut som en fin ting å si at jeg ikke ser meg tilbake, men jeg synes det er veldig kjedelig rett og slett.

Deppa av musikkbransjen
Etter mange år som frilanser har Grydeland satt pris på den mer normale arbeidshverdagen som stipendiatet har lagt til rette for. Han har turnert mindre, og har gått fra jobbing døgnet rundt til å plutselig ha tid til hobbyer. Han løper, går på ski, og har utviklet en forkjærlighet for nettsjakk.

– Det har blitt den perfekte måten å koble av på. Det har vært utrolig inspirerende, å ha tid til å gjøre noe annet.

Og han håper det fortsetter slik. Med musikk, skole, løping og nettsjakk. Han underviser allerede ved NMH, og kan tenkte seg å gjøre mer av det fremover, kombinert med spilling. Å vende tilbake til livet som fulltids frilanser frister lite.

– Det har blitt utrolig vanskelige tider for å reise rundt og spille. Honorarene går ned, arrangørene blir færre, det utdannes mange, og det kommer flere amerikanere som vil spille i Europa. Jeg innbiller meg at det er fordi de må ut å spille mer enn før nå som platesalget går ned. Før var det mulig å dra på turné i to uker i forbindelse med en platelansering, men nå skal du være glad hvis du får fem jobber fordelt på tre uker. Det er ikke noe å bygge arbeidskarrieren sin på.

– Har du tanker om hva som kan bedre situasjonen?

– Jeg vet ikke. Alt var bedre før, men det hjelper jo ikke å si det. Det er noe veldig rart og feil med hvordan musikkbransjen funker i dag. Men akkurat det er såpass store, tunge ting som jeg ikke orker engasjere meg i. Det er nok av andre folk som gjør det, jeg blir bare deppa av å tenke på det …

I kraft av å være utøver som jobber innenfor et forskningsprogram tenker jeg at den måte å snakke om musikk på, som ikke kommer med sannheter, er viktig.

– Stipendiatet ditt da, hvordan tror du ditt bidrag der kan utgjøre en forskjell?

– I kraft av å være utøver som jobber innenfor et forskningsprogram tenker jeg at den måte å snakke om musikk på, som ikke kommer med sannheter, er viktig. Tanken min er at arbeidet skal være tro mot musikken jeg jobber med. Det ville ikke vært like sterkt om jeg kom med side opp og side ned med analyser.

Tidligere i samtalen har Grydeland fortalt at han fort slo fra seg tanken om å analyse egen musikk som en del av prosjektet. Han er ikke ute etter å argumentere for at egne påstander er riktige. Målet er å øke bevisstheten rundt musikken for sin egen del, for deretter å si noe om opplevelsen.

– Jeg tror måten jeg setter sammen refleksjonene og materialet på er vel så viktig som hva jeg sier og hva det inneholder. Materialet mitt består ikke av revolusjonerende eller banebrytende tanker, men jeg tror formen er viktig. Formen er nesten viktigere innholdet.

Ivar Grydeland spiller stipendiatavslutningskonserter 21. og 22. april på NMH.

Publisert:

Del: