En sjelden sammensmeltning av dans og musikkskaping gir en tøff høytidsstund for sansene, og et kvinnegruppeportrett det svinger av, skriver Margrete Kvalbein.

© Simen Dieserud Thornquist

Hvor ofte finner vi en danseforestilling der musikken virkelig oppstår fra dansen? I ”Me too” på Dansens Hus er uttrykket skapt i tett samarbeid mellom klokkenist/komponist Laura Marie Rueslåtten og koreograf Kristin Ryg Helgebostad.

Fire dansere, en klokkenist og ti håndklokker befolker scenen i Dansens Hus. Jeg vil finne ut hvordan kunstnerne løser forholdet mellom dans og musikk. Som danseanmelder ser jeg hvordan dansen stadig finner nye måter å vri seg unna å være underlagt lyd og musikk – ofte med fruktbar friksjon som resultat. Men finnes det god likestilling?

I ”Me too” får jeg innfridd håpet mitt: Her blir dansernes kapasitet til ”fysisk lytting” utvidet til å inkludere og skape lyd, slik at bevegelse og musikk virkelig kommer fra samme sted. Det er noe ganske annet enn dans som ”følger” musikken. Som danseanmelder ser jeg her en musikalitet jeg ofte savner i dans. Om en musikkanmelder ville se forestillingen som en god og utvidet konsert er derimot et åpent spørsmål.

Førsteinntrykket er mengder av glitrende tekstiler som kler inn scenerommet. Den første lydlige impulsen er tramping, som kommer fra et sted vi ikke ser. Når de rytmisk tråkkende danserne kommer til syne, er de hyllet inn i lag på lag av svarte tekstiler. De har svarte støvler og fingervanter. Assosiasjonene er lett militære – i kontrast til de eksotiske stoffene. Her er oransje, brune, grønne, gule nyanser av gull som gir et rufsete inntrykk i en ellers stram åpning. Bevegelse og lyd er ett, og rytmen får god tid til å etablere og utvikle seg, som om vi er på vei inn i et ritual. Jeg tipper at jeg er en av mange blant publikum som kjenner det det svinger dypt inn i egen kropp.

Som danseanmelder ser jeg hvordan dansen stadig finner nye måter å vri seg unna å være underlagt lyd og musikk – ofte med fruktbar friksjon som resultat. Men finnes det god likestilling?

Vi veit på forhånd at håndklokker skal brukes av danserne, og jeg venter spent på øyeblikket der disse skinnende, lydskapende gjenstandene skal bli synlige på scenen. Når de omsider hentes ut av en koffert, blir de snart forvandlet til forlengelser av dansernes armer i et slags firehodet og bevegelig troll av en gruppe. Det tar tid før vi får høre de første klokkelydene smyge ut av denne tette dansen. Når det skjer, er det fortsatt i en helt konkret forbindelse mellom klokker, lyd og kropper. Musikken blir aldri løsrevet fra scenisk handling. Metamorfosene som ble lovet i presentasjonsteksten til forestillingen, er i gang. Når danserne vikler seg ut av enheten, smelter de videre inn mot å synge sammen med bevegelse og klokkearbeid. Overraskende sterkt og presist synger de, tatt i betraktning at utøverne ikke er skolerte sangere og kommer rett ut av en dans vi må anta at de ble andpustne av. Kanskje er det ikke så forunderlig likevel, for dette er lyttende dansere, som ikke kaster bort krefter på unødvendigheter.

Det tar tid før vi får høre de første klokkelydene smyge ut av denne tette dansen. Når det skjer, er det fortsatt i en helt konkret forbindelse mellom klokker, lyd og kropper, skriver Margrete Kvalbein. Foto: Simen Dieserud Thornquist
Det tar tid før vi får høre de første klokkelydene smyge ut av denne tette dansen. Når det skjer, er det fortsatt i en helt konkret forbindelse mellom klokker, lyd og kropper, skriver Margrete Kvalbein. Foto: Simen Dieserud Thornquist

På dette tidspunktet i forestillingen pipler det fram en feministisk lykkerus i denne anmelderen. Mens offentligheten lider av hysteri rundt en elendig mykporno-film i grå nyanser, er det en stor lettelse å konstatere at kunstnere stadig gir rom for utøvelse av kjønn i bevegelse på en måte som gjør at verden synes å gå framover, tross alt. Disse kvinnelige danserne er rocka, men presise – macho, nesten, men bebor likevel en verden av gullskimmer, poesi og klokkeklang. Det flørtes ikke med publikum, likevel finnes det sjarme og varme. Det gjør godt å se en gruppe kvinnelige utøvere som er så langt unna klisjeen om den iscenesatte og objektiviserte kvinnen.

Jeg kjenner meg invitert inn i dette rommet – ikke minst fordi selve lyden av klokkene er så fysisk omsluttende. Dette er også et hovedpoeng i samarbeidet mellom musiker og koreograf: Klokkenist Rueslåtten har såkalt synestesi: Hun opplever rom, kinestetiske fornemmelser og lukt som en del av lyden. Dette har koreograf Helgebostad latt seg fascinere av. Faktisk ble generalprøvepublikumet hyllet inn i røkelse underveis – så vi kunne hilse på alle sanser bortsett fra smak: Lukt, lyd, lys sammen med kinestetisk respons på rytme og bevegelse, og taktile impulser fra alle de ulike tekstilene i kostymer og scenografi. Røkelsen bidro også til den rituelle stemningen, på samme måte som den rytmisk suggererende åpningen.

Klokkeklang er vanligst opplevd fra kirketårn eller templer, samt ett og annet rådhus. Det er en viss høytid eller høystatus forbundet med lyden. Da ble det desto mer besnærende at der hvor lydbildet minnet som mest om tempelklokker, ble det kombinert med en endring i scenebilde og lys som ga assosiasjoner til rockekonsert, komplett med head-banging og svartkledde fans. Hadde jeg bare hørt lyden, hadde ultrafeminine og stramt sminkede tempeldansere fra Sørøst-Asia dukket opp i min indre bildeverden. På scenen så jeg noe ganske annet, en kombinasjon som jeg ikke kunne huske å ha opplevd før. Faktisk ble jeg litt skuffa når det var over – jeg hadde takket ja til enda flere scener. Ikke minst skyldes det et sterkt lysdesign som ga meg forventning om at enda flere rom kunne oppstå og utforskes ut fra de virkemidlene som allerede var der.

Der lydbildet minnet mest om tempelklokker, ble det kombinert med scenebilde og lys som ga assosiasjoner til rockekonsert, komplett med head-banging og svartkledde fans. Foto: Simen Dieserud Thornquist
Der lydbildet minnet mest om tempelklokker, ble det kombinert med scenebilde og lys som ga assosiasjoner til rockekonsert, komplett med head-banging og svartkledde fans. Foto: Simen Dieserud Thornquist

Jeg setter alltid pris på å trekkes inn i et arbeid som oppleves ”på ordentlig”. På denne måten gir danserne meg samme gode følelse som utøverne i en god konsert. Som om de sier: – Vi gjør det vi trenger å gjøre for å skape denne musikken, og det er på denne måten uttrykket blir scenisk sterkt. Selv der hvor uttrykket truer med å bli vel innadvendt er det likevel fullt mulig å henge med, fordi vi veit hva slags arbeid som utføres. Vi tilgir utøvere som ikke gir oss mye ansikt, dersom vi med både ører og øyne får oppdage hva deres intenst lyttende utøvelse gjør med helheten. I ”Me too” var det riktignok solistpartier der individer kom sterkere til syne, men det er ensemblearbeidet som sitter. Det går an å kåre ”Me too” som et sjeldent eksempel på reell ”koreomposisjon” – en enhet av koreografi og musikkomposisjon. Jeg gleder meg til å oppleve flere konstellasjoner av skapende musikk- og dansekunstnere som tar samspillet ett steg videre.

Anmeldelse av ”Me too” av Kristin Ryg Helgebostad/Laura Marie Rueslåtten, basert på generalprøve på Dansens hus 25.feb (der en av danserne var ute av scenen en periode pga. kraftig allergisk reaksjon)

Konsept: Kristin Ryg Helgebostad og Laura Marie Rueslåtten
Utøvere: Marianne Kjærsund, Sigrid Hirsch Kopperdal, Irene Theisen, Berglind Rafnsdottir og Laura Marie Rueslåtten.
Koreografi: Kristin Ryg Helgebostad
Komponist: Laura Marie Rueslåtten
Lysdesign: Martin Myrvold
Kostymedesign og scenografi: Thale Kvam Olsen
Ytre kunsterisk øye: Hooman Sharifi
Musikalsk konsulent: Ole Henrik Moe
Foto: Simen Dieserud Thornquist
Videodokumentasjon: Vibeke Heide
Samproduksjon: Dansens Hus
Støttet av: Norsk Kulturråd, Fond for utøvende kunstnere, Fond for lyd og bilde

Publisert:

Del: