Norge Stunt: Nå skal festivalen AllEars sende samme program til tre norske byer.

Supersilent, © Paal Audestad

Musikkfestivalen All Ears har vært holdt i Oslo i januar en håndfull år. Men fordi de vil bli mer bærekraftige, og for å prøve seg med et stunt, er de nå i oppkjøringa til en ambulerende festival. Supersilent, Stine Janvin med flere sendes ut på skinner (der de kan) i flere enn den opprinnelige festivalbyen. «Med fokus på bærekraft (…) vil vi spre denne musikken for et større publikum ved å turnere med de samme artistene i Trondheim, Bergen og Oslo,» skrev arrangørene til Ballade.no – som sjekker med musikerne som står bak hvordan dette henger sammen:

– I år setter vi hjul på festivalen. Konsekvensene av dette er kort oppsummert at vi flyr inn færre artister og lar de spille flere jobber. Vi reiser med miljøvennlige alternativ der vi kan. Dette reduserer antall tur/retur-reiser for enkeltartister. Samtidig er dette også mer bærekraftig for artistenes økonomi, da de får tre spillejobber i stedet for en. Det er også mer bærekraftig for musikken, da den får lov til å utvikle seg over flere dager. Det er også bærekraftig med tanke på at flere publikummere får anledning til å oppleve den samme musikken. Vi ser at det er et bredt tilbud av denne musikken i Oslo, og vi ønsker derfor å prøve og spre den ut i de andre store byene, forklarer arrangør Christian Meaas Svendsen. Han kaller All Ears for «en sunn kulturutveksling med musikk av høy kvalitet som samlingspunkt og katalysator».

Artistene som gjennomfører runden er Supersilent, Stine Janvin, Guro (dyna) Moe Revolution Sextet og en splitter ny sammensetning med den britiske fagottisten/saxofonisent Mick Beck, den tyske cellisten Elisabeth Coudoux og den taiwanske pianisten Shih-Yang Lee.

De tar tog fra Oslo til Trondheim, flyr fra Trondheim til Bergen og tog fra Bergen til Oslo.
– Noen av artistene må fly hele veien på grunn av lydsjekk og/eller at de har bedt om det. Vi anerkjenner at vi som festival også kunne ha satt krav til artistene for at de skal få jobb på festivalen, for eksempel at de ikke kan fly dersom det finnes alternative måter å komme seg fra A til B på, skriver arrangørene på epost til Ballade. De befinner seg sjøl i tre forskjellige land når vi prøver å intervjue dem, så det ble på e-post.

Utstillingsvindu for improvisering
– Improvisert musikk er en enorm kategori, og vi ønsker å presentere artister som viser bredden i sjangeren. Vi velger fra hele verden, og viser frem et langstrakt spenn i alder, geografi, sjanger og kjønn. Å vise frem denne musikken på denne måten er også et bærekraftig steg: Den er allerede en nisje, greit nok. Likevel kan – og bør – vi vise at denne musikken er laget av og til «alle».

Meaas Svendsen mener også samarbeidet mellom ulike arrangører gjør at nettverket av personer på tvers av byene knyttes sammen, noe som forhåpentligvis vil gjøre samarbeid i fremtiden enklere, for eksempel om prosjekter og artister spillestedene i mellom.

Eksperimenter – fra politisk til estetisk
– Tidligere var den frie musikken et talerør for sosial og politisk forandring. Dette er blitt redusert, eller vi kan si transformert, til en musikk som ikke er etisk forankret, men estetisk forankret — spe- sielt her i Vesten. Til tross for at det fremdeles er mye gjør-det-sjøl-kultur, er eksperimentell musikk blitt mer eller mindre akseptert av allmenheten, og det finnes et stadig voksende apparat som tar seg av musikerne og en infrastruktur som lar oss turnere, igjen i Vesten. Dette er selvfølgelig bra, men det tar også vekk noe av det revolusjonære som denne musikken har i seg. Både naturens klima og det politiske klimaet koker, og vi har troa på at den improviserte musikken igjen kan være et talerør for forandring. Noen aktører har tatt klare politiske standpunkt, og bidrar til å skape debatt, og det er flott! Men for utviklingen av musikken sin del er det også viktig at musikken kan få være nok i seg selv, uten å være en talsperson for noe annet. Dette ser vi på som nødvendig og bærekraftig for musikken og dens autonomi.
— På hvilken måte er det bærekraftig at artistene turnerer?
– Vi mener at det ikke finnes noe sånt som en bærekraftig festival: Alle festivaler, og mer generelt menneskelige aktiviteter, setter igjen et avtrykk. Men man kan snakke om løsninger som gjør festivaler mer bærekraftig. Dette går på alt fra hva slags mat som blir servert, hvilke transportmetoder som blir brukt, hvor man henter strømmen fra, kildesortering, om man trykker opp plakater eller ikke, etc. allEars gjør så godt vi kan med de ressursene vi har for å finne løsninger som gjør festivalen mer bærekraftig.

Christian forteller på vegne av tre musikere som er arrangører at festivalen er et ønske om å gi noe tilbake til de miljøene de selv møter når de er ute i verden.
– Vi kommer ofte til idealistiske miljøer uten den samme infrastrukturen som her hjemme. Det er ikke det at det ikke finnes idealister/idealisme her hjemme, men den har en annen temperatur andre steder i verden. Vi er en festival som forsøker å operere på samme måte: skape et kreativt og avslappet rom for artister til å møte hverandre og publikum, skriver Christian til Ballade fra en reise i Asia.

Stine Janvin på Only Connect, © © nyMusikk, Karina Gytre

allEars er en festival som alltid har vært kuratert av musikere, uten mellomledd til artistene. Det skal være en festival basert på tillit mellom partene, som representerer en idealistisk DIY-kultur. Det er alltid en fare for at man inviterer musikere som man selv har blitt invitert av, mener Smeaas Svendsen;
– Eller, dette er ikke en fare så mye som det er naturlig og nødvendig for å holde liv i kontaktnettverk, men det blir et problem hvis ledelsen ikke skiftes ut. Derfor er det også, som et siste bærekraftsmoment, viktig at de som bestemmer hva som skal presenteres ikke blir sittende for lenge. Da stagnerer festivalen.

allEars finner sted i Oslo, Bergen og Trondheim i januar.

Publisert:

Del: