Riksscenen feirer samisk jubileum med mangfoldig joikbasert musikk, kofter og spenstig språkrikdom. Men den virkelige festen ligger kanskje et stykke fram i tid – når nye bølger av samisk nyskapning bryter løs.

Elin Kåven Foto: Freddy L. Larsen

Det er uhyggelig kort tid siden samisk kultur var nær ved utrydda. Eller snarere: Stoltheten knytta til det samiske lå nede. Vi som har vokst opp med Mari Boine som en internasjonal størrelse, har kanskje vanskelig for å tro det, men for bare få tiår siden kunne det å vise seg som same i hovedstaden være forbundet med hets og latterliggjøring.

Derfor betyr det noe når praktfullt koftekledde kvinner og menn trekker inn til en påkosta Oslo-scene for å tjuvstarte på samefolkets dag. 6. februar er dagen nettopp fordi det første samiske landsmøtet startet på denne datoen i Trondheim i 1917.

Av ulike grunner har jeg i år vært ekstra oppmerksom på hvorvidt en begivenhet som et samisk 100-årsjubileum blir synlig sørpå. Det er slett ikke selvsagt at det runde tallet betyr at det brede lag av folket får feiringen med seg. Jeg var derfor riktig forventningsfull når jeg rigget meg til for å oppleve yngre og eldre, kvinner og menn, samer og nordmenn, utøve sin kunst på arenaen med det nokså tungt forpliktende navnet: Riksscenen. Det nordiske urfolkets hardt tilkjempede plass i skandinavisk politikk og samfunn fortjener en fest, så formatet scenen har valgt, virker naturlig.

Niko Valkeapää Foto: CF Wesenberg
Niko Valkeapää Foto: CF Wesenberg

Risikosjanger
Tittelen ”festkonsert” kunne samtidig ha gitt en betimelig demping av forventningene. Sjangeren er krevende, og konferansieren får et nærmest urettferdig stort ansvar for å sørge for trivsel og framdrift under et potensielt sprikende program.

På dette programmet sto Elin Kåven med musikere og trad.-joikeren Ellen A. Oskal-Spein med gitaristen Frode Barth. Niko Valkeapää var både konferansier og kunstnerisk bidragsyter med sitt band under ledelse av Georg Buljo. Valkeapää/Buljos uttrykk introduserte konserten og la en grunnatmosfære som virket seriøs, sløy, men også nokså forutsigbar i møtet mellom Valkeapääs flotte stemme og de noe svevende lydbildene.

Som konferansier var Valkeapää varm og vennlig, men også manusbundet og defensiv. Det er ikke veldig ofte en og samme person trakterer både samisk og norsk fra scenen, så det kan ha vært de prisverdige språklige ambisjonene som gjorde ham nokså bundet. Jeg tok meg i å ønske meg en annen og friskere konferansier, så kunstneren Valkeapää kunne kommet mer til sin rett.

Frode Barth og Ellen A. Oskal Spein
Frode Barth og Ellen A. Oskal Spein

Umusikalsk duett
Så fikk han også noen ekstraordinære utfordringer i rollen som programvert når to av hovedartistene rett og slett ikke dukka opp i tide. Oskal-Spein/Barth virket sporløst forsvunnet da de var venta på scenen. Da de jobba seg ned til scenen fra publikum etter at konferansieren hadde dratt en ekstra joik, virka de forunderlig uforberedt og utilpass. Når en hovedartist i en festforestilling må gjøre flere operasjoner med mobiltelefonen sin på scenen uten å komme med et eneste forsøk på å forklare publikum noe om hva som foregår, blir det direkte pinlig. Ikke ett ord hadde de to å spandere på oss som ble sittende med spekulasjonene om hva slags situasjon vi nettopp var kommet i. Dessverre kunne ikke musikken trekke oss ut av forvirringen heller. Jeg klarte ikke finne fram til forbindelsen mellom Barths springende gitarlydbilder og Oskal-Speins joik. Fra tid til annen trodde jeg at de befant seg på hver sin rytme, i hver sin sfære. Jeg håper nyutgivelsen de har på gang har fanga mer inspirerte øyeblikk enn det de hadde å gi på Riksscenen, for i denne rammen framsto de rett og slett som en usedvanlig dårlig match.

Kåvens kontakt
Så er det kanskje verdt å stoppe opp et par øyeblikk ved rammen. Samisk festkonsert fant sted i et klassisk konsertoppsett: Publikum mørklagt i amfi – mange balanserende sine plastglass fra baren utenfor, proff lyssetting på scenen, kledelig distanse mellom scene og sal. Dette krever noe ekstra fra scenen for å skape feststemning. Det hadde gått en time av den halvannen time lange konserten før jeg fikk noe av det jeg trengte: Elin Kåvens andre avdeling i programmet ga en kontakt med salen som maktet å veie opp for Oskal-Spein/Barths forunderlige opptreden.

Når Kåven sang den samiske nasjonalsangen, følte jeg meg som gjest i noen andres fest. Kan slikt anmeldes?

”Does anyone here not understand norwegian or sami?” spurte Kåven. Flere hender kom opp i publikum. Dermed ble det både engelsk og (nord)norsk introduksjon til de samiske sangene, og Kåven viste at hun er mer rutinert overfor publikum enn hun kunne virke som på førsteinntrykket.

Kåven har et naivt uttrykk som synes å være trendy for tida: Smårare fakter og en slags forsiktighet som virker intendert. Kallenavnet ”den arktiske alven”, kvistene i håret og de bare føttene på scenen, styrker opplevelsen av at framtoningen er gjennomtenkt. Når hun gikk i samtale med salen, ble uttrykket mer sjarmerende enn famlende. ”Did you feel anything?” spurte hun etter å ha gjort en frisk joik tilegnet sin niese. Publikums bekreftelse ble tatt imot med et ”good, because that’s very crucial for my future in joik”. Denne anmelderen har ikke kompetanse til å vurdere hennes kvaliteter som joiker, og der ligger også noe av dilemmaet i møtet med samiske kulturuttrykk: Det er ennå sider ved det samiske som bare langsomt jobber seg inn i majoritetsbefolkningen. Når Kåven sang den samiske nasjonalsangen, følte jeg meg som gjest i noen andres fest. Kan slikt anmeldes?

Elin Kåven Foto:  Freddy L. Larsen
Elin Kåven Foto: Freddy L. Larsen

Lovende utsikter
Kåven har skaffet seg et eget grep innenfor joikebasert musikk, og det er særlig et tysk publikum som har tatt henne til seg. Det er ting som tyder på at hun ikke er den eneste som kan dra den samiske musikkarven videre mot nye tider, og antakelig kommer det snart enda kvassere uttrykk fra Sapmi. Jeg var heldig nok til å befinne meg på studentersamfunnet i Tromsø i januar da Riddu riddu-festivalen lanserte årets festival med en minikonsert med musikerne Katarina Barruk, Elina Waage Mikalsen og Marja Mortensson. Jeg gjetter på at ett eller flere av disse navnene kommer til å dukke opp ved seinere markeringer – og da med uttrykk som peker enda klarere mot framtida enn de artistene som var valgt til årets festkonsert på Riksscenen.

Disse deltok i festival-tiltaket Riddu sessions i 2016, en slags nettverksskapende talentutvikling, der tre ulike, unge, men tydelige artister fra Sapmi har fått jobbe sammen. Denne teksten er ikke stedet for å gå nærmere inn på deres utrykk, men hele atmosfæren rundt konserten deres på studentersamfunnet sydet av en frisk og offensiv samisk stolthet blant de yngre. Sett i sammenheng med Elin Kåven og Sofia Jannok (som skal spille seinere i vår på Riksscenen), er det som om arven etter Mari Boine ser ut til å bli svært godt ivaretatt. Kanskje kan vi driste oss til å si at i tradisjonen etter Elsa Laula Renberg og kvinneforeninga som samlet samene i Trondheim for 100 år siden, er det en spesielt kvinnesterk arv i den samiske kulturen?

Visst har menn med etternavn som Gaup og Valkeapää fungert som kunstneriske flaggskip, og festkonsertens konferansier gjorde slett ikke skam på navnet med sine vakre innslag under kvelden. Likevel var det Kåven som for denne publikummeren holdt kraften oppe i et famlende hovedstads-program.

De skarpere kantene som viste seg fra de yngre kreftene som var samla i Tromsø ble savnet, men så er det kanskje en viss logikk i at det ikke er i Oslo de viktigste bevegelsene skjer akkurat på dette feltet?

Min mistanke er at det er på steder som Riddu riddu – eller på studentersamfunnet i Tromsø – at den virkelige festen befinner seg. Med den kunstneriske kraften som synes å boble fram i den yngre generasjonen, er det mye som tyder på den festen kan vare i lang tid framover.

Publisert:

Del: