av:

Publisert:

Del:

- Ingen blir særlig kloke av fenomenet, begrepet, dinosauren, fesjået og kitsch-gallaen som har underholdt oss i mer enn 50 år , skriver Jostein Pedersen i siste del av sin store gjennomgang av den norske Grand Prix-historien. Denne gangen er det 90-tallet og tiden frem til 2004 som gjelder. – Når Idol har vært nedlagt i 20 år sitter vi fremdeles foran fjernsynet en lørdagskveld i mai, og lurer på hvorfor vi ikke får flere poeng fra Hviterussland, spår NRK-veteranen.

Av Jostein Pedersen, skribent og TV-kommentator

Pål Veiglum var også fjernsynsregissør i ’90 og ideen var å bringe inn Las Vegas-stemning fra atriumet i det nyåpede hotellet Royal Christiania Hotel i Oslo. For å få billett måtte publikum også kjøpe middag og hotellrom, noe som resulterte i laber interesse. NOPA, musikforleggere og plateselskap ble invitert til å sende inn bidrag. Bare 96 sanger kom inn og ti av dem ble valgt ut av programlederen Leif Erik Forberg (fra NRK radio), Stig Holmer (NRK radio) og Jon Ola Sand, Odd Arvid Strømstad og Pål Veiglum fra fjernsynets Underholdningsavdeling.

Selv om deltagernavnene var kjente, var nivået under gjennomsnittet. Fem av melodiene gikk videre til en ‘superfinale’ valgt ut av sju juryer, hvorav en fra pressen og en bransjejury. Pete Knutsen ledet glamourorkesteret og en meget hes og nervøs Forberg programledet så godt han kunne. Ketil Stokkan vant med sin egen Brandenburger Tor, en brennaktuell sang om den politiske situasjon i Europa etter Berlinmurens fall. I Zagreb kom den på delt sisteplass. Her hjemme ble den populœr og toppet Norsktoppen. Større slagere ble 2.plassen Jahn Teigens Smil (av Nora Buraas og Ove Borøchstein) og Robert Morley, Eva og Finn Jansens Cafe Le Swing udøodeliggjort av Tor Endresen som i løpet av årene er blitt en sann evergreen.

I ’91 bestemte NRK å avlyse Melodi Grand Prix. Underholdningssjef Totto Osvold fulgte prosjektleder og billedregissør Pål Veiglums anbefalinger. De 140 innsendte sangene var ikke gode nok. Det norske bidraget til Roma skulle velges av NRK. Jurymedlemmene Leif Erik Forberg og Pete Knutsen sa offentlig at de var uenige. De øvrige jurymedlemmene Vidar Lønn-Arnesen, Karin Wetlesen og Beate Arnestad var blitt informert om at finalen kunne bli avlyst, men ble ikke konsultert om den endelige avgjørelsen.

Sangene er ikke kjente, men det er trolig at mange av dem deltok i TV3s reservefinale noen dager senere. Der vant Rolf Graf og Harald Grœsdahls Et liv sunget av Heidi Halvorsen. Dagen etter TV3-finalen offentliggjorde NRK at gruppen Just 4 Fun skulle representere Norge. Den bestod av Hanne Krogh, Marianne Antonsen, Eirikur Hauksson og Jan Groth. Sammen med NRK bestemte de seg for Mrs Thompson av Dag Kolsrud med norske tekst av P.G. Roness og Kaare Skevik jr. I Roma ble den nr.17 av 22.

Etter skandalen blåste NRK nok en gang frisk vind i Grand Prix. I ’92 var Oslo Spektrum arenaen der 7000 tilskuere var tilstede for å se programlederne Elisabeth Andreasson og Jahn Teigen og Rolf Løvlands orkester i Cirkus Grand Prix kåre Merethe Trøan til vinner med Robert Morleys og Eva Jansens Visjoner. Trøan hadde tidligere en 3.plass fra ’85 som medlem av gruppen Pastel. Det var såkalt åpen konkurranse, men det er ukjent hvor mange melodier som kom inn, enn si om noen var spesialinviterte. Det var 1000 stemmer fordelt på ti regionale juryer etter mentometerprinsippet fra Ti i skuddet. Visjoner ble nr.18 av 23 i Malmø.

Tor Endresen var den store forhåndsfavoritten, han fikk slager’n med sin 2.plass Radio Luxembourg skrevet av ham og Rolf Løvland. Wenche Myhre gjorde et formidabelt Grand Prix-comeback med tredjeplassen Du skal få din dag i morgen skrevet av Drama/Creation-gutta Geir Olav Bøkestad og Per Kristian Indrehus med tekst av Jan Vincent Johannessen. Hun var ogsa storfavoritt i kraft av sin folkekjœre stilling og tidligere Grand Prix-meritter i ’64, ’66 og ’83. Den siste storfavoritten, Stephen Ackles, endte på 4.plass med Det er lørdag og rock’n’roll av ham og Hans Uleberg. Finalen var ellers preget av åpenhet, nœrsagt enhver popularmusikalsk genre var representert: Ottar ‘Big Hand’ Johansen (nr.7), gruppen med rockekredibilitet The Contenders (nr.9), musikalstjernen Carl Robert Henie (nr.10) og en viss Torhild Nigar med sin egen sang Hjembygd på 7.plass.

Temaet med Circus Grand Prix var så vellykket at i ’93 skulle det vare Varité Melodi Grand Prix der publikum ble oppfordret til å kle seg ut. Hvor dum går det an å bli? De 1000 billettene i Chateau Neuf var vanskeligere å selge enn fjorårets 7000 i Spektrum, og det var vel egentlig bare den syngende programleder Ingunn Kyrkjebø og orkesterleder Rolf Løvland Temaet med Circus Grand Prix var så vellykket at i ’93 skulle det vare Varité Melodi Grand Prix der publikum ble oppfordret til å kle seg ut. Hvor dum går det an å bli? De 1000 billettene i Chateau Neuf var vanskeligere å selge enn fjorårets 7000 i Spektrum, og det var vel egentlig bare den syngende programleder Ingunn Kyrkjebø og orkesterleder Rolf Løvland som var i varietéstemning. Nykommeren Silje Vige vant overlegent med sin far Bjørn Erik Viges sang Alle mine tankar. Det var bra, for på folkemunne ble årets finale kalt ‘geriatrisk’ med bidrag fra ‘modne’ navn som Rune Larsen og Helge Nilsen, New Jordal Swingers og evigaktuelle Jahn Teigen. Det var også mye oppstyr omkring Larsen/Nilsens melodi skrevet av Ove Thue som var blitt spilt på radio ti (!) år tidligere og vinnermelodien som ble spilt på NRK Rogaland året før. NRK diskvalifiserte ingen av dem. Ikke siden Arne Bendiksens 5/4-sanger hadde Norge sendt en mer original melodi til den europeiske finalen. Den lignet på en greskkypriotisk folkemelodi og ble introvert fremført av 16-årige Vige i sort kjole. Alle mine tankar ble en formidabel radioslager her hjemme, i Millstreet klappet publikum takten og etter at seks land hadde avgitt stemme ledet den, men endte opp på 5.plass av 25.

NRK lœrte ikke av kostymefiaskoen. I OL-året ’94 skulle publikum kle seg som på søndagstur, vifte med flagg og kubjeller. Det var derfor over 3000 usolgte billetter i Oslo Spektrum da programleder Alf Tande-Petersen gjorde entre i hesteslede i en slags åpningssermoni med barnekor, felespillere, folkedansere, og joiking av selveste Mattis Hœtta. Tande-Petersen ble hyldet som Dronning Sonja på bruåpning på Nordvestlandet, dette gikk ham nok en smule til hodet siden han ustanselig refererte til Norges 20.Grand Prix-finale da det vitterlig var den 33.!

Årets finalemelodier ble forhåndpresentert i Norsk Tipping-sponsede programmer der publikum kunne stemme på sin favoritt. Disse stemmene utgjorde den sjuende juryen under avstemningen, de andre var regionsjuryer. Storfavoritt var Rolf Løvland og Hans Olav Mørks Duett fremført av Elisabeth Andreasson og Jan Werner Danielsen. Sistnevnte var et 18-årig naturtalent fra Nord-Odalen som bare måneder før hadde vunnet NRKs Talentiaden. Orkesterleder Pete Knutsen fikk sannelig bruke hele orkesteret under denne mini-musikalen på tre minutter – en av norsk Grand Prix-histories mest storslåtte og dramatiske melodier. I Dublin ble det 6.plass av 25, og både Bettan og Jan Werner skulle vi høre mer fra.

Sju av sangene i den norske finalen ble sunget av ukjente artister – som er forblitt ukjente. Tor Endresen, nå som Grand Prix-veteran å regne ble nr.2 med sin egen ballade Alladin og Jahn Teigen ble nr.5 med Geir Rønnings ballade Gi alt vi har. For første gang konkurrerte en sann Grand Prix-entusiast, medlem av Den norske Grand Prix-klubben Dag Øistein Endsjø hadde skrevet teksten til Uimotståelig fremført av Sub Diva som kom på 8.plass.

Det kunne ikke bli vanskelig nok for NRK, så i ’95 var det ingen ende på oppfinnsomheten. For å gjøre en meget, meget lang historie svœrt, svœrt kort var utgangspunktet å presentere kjente og kjœre artister som hadde valgt sin melodi. Det ble forandret til at det bare skulle vœre såkalte ‘nykommere’ som skulle presenteres etter utklassingsprinsippet i løpet av ni lørdagskvelder. En hemmelig jury hadde plukket ut 18 sanger av totalt 277 bidrag, fire komponister (Nick Borgen, Arnold Børud, Rolf Graf og Rolf Løvland) var spesialinvitert. Geir Langslet var orkesterleder for historiens minste, men kanskje mest dynamiske Grand Prix-orkester og Knut Bjørnsen fikk gleden av å presentere kandidatene.

Selve finalen ble holdt i samme studio som fjernsynsprogrammet Rondo, med dennes programleder Petter Nome som under hele sendingen hadde en mislykket ironisk holdning til Melodi Grand Prix og all dets vidunderlige vesen. Han hadde hjelp av sin utegående reporter Synnøve Svabøe som hadde Grand Prix-party i en hotellsuite pa Grand Hotel der tidligere statsminister Jan P. Syse stod frem som Grand Prix-entusiast. Som om ikke dette var nok var det en irsk artistjury i Dublin som de aldri fikk kontakt med, og stakkars London-korrespondent Annette Groth måtte spille lydbåndopptak for jurymedlemmene slik at de kunne stemme. Eksterne protester til NRK om at en irsk jury ikke var en god idé siden et av bidragene hadde irsk utøver (Secret Garden), ble ikke tatt hensyn til. I tillegg var det fire distriktsjuryer og en Grand Prix-jury med tidligere deltagere med en meget gravid Elisabeth Andreasson som talskvinne. Og stakkars Knut Bjørnsen telte poenger. I dette virvaret var det et sant mirakel at det ble tid til 10 melodier, hvorav stille Nocturne av Rolf Løvland og Petter Skavlan med Secret Garden vant overlegent over gospelinsirerte La oss feire livet av Thomas og Arnold Børud fremført av familiegruppen Arnold B Family. De eneste poporienterte melodiene Oh ramalama av Bjørn Terje Bråthen fremført av gruppen After Eight ble nr.3 og Rolf Grafs Kjœrlighet for første gang fremført av Nina Grønvold ble nr.4.

Det endte da godt. På finaledagen i Dublin var det ikke et eneste VG å oppdrive i hele landet for der prydet Rolf Løvland hele forsiden med overskriften: Vi vinner! Og det gjorde vi jo.

Da vi skulle arrangere den europeiske Grand Prix-finalen i ’86 utviklet det hele seg til å bli litt av en folkebevegelse med rekordstor norsk finale i Stavanger Forum. Ti år senere var flisa snudd. I et studio på Marienlyst som så mer ut som en trang sauna på grunn av trehvit dekor skulle bare åtte sanger konkurrere. Glitter og stas? Nei takk! Sangene var blitt plukket ut fra ca 400 bidrag av en hemmelig jury. Geir Langslet var dynamisk orkesterleder og den forholdsvis kjente lørdagsunderholderen Alf Tande-Petersen var programleder. Han prøvde desperat å gjenskape en hjemmekoselig hyggeatmosfœre noe som harmonerte svœrt dårlig med det åpenbare konkurranseaspeket i Melodi Grand Prix. Og, for første og siste gang i Europa-historien (takkoglov!), intervjuet han artistene FØR de skulle synge, og ikke ETTER som er den uskrevne regel.

Torhild Nigar vant med melodien I evighet sunget av Elisabeth Andreassen (hun hadde skiftet etternavn etter å ha giftet seg med nordmannen Tor). I evighet var en av de innsendte sangene i ’91 da NRK sa at sangene var for dårlige og avlyste hele konkurransen…. Dette var hele Norges Bettans fjerde Grand Prix-seier (en for Sverige med Chips, to for Norge), men den første alene. Og gjett om hun var klar: det ble 2.plass i Oslo Spektrum.

I den norske finalen var Jahn Teigen og Øystein Wiik forhandsfavoritter under navnet To tenorer med Sverre og Øystein Wiiks melodi Ariel. De ble nr.4, slått av delt 2.plass Geir Rønning som sang sin egen Uten de’ og tvillingparet Helga Hatløy Hagen og Marie Hatløy Ofsdal som sang sin egen Frieri. En sann joker, for tvillingene var plassert sist på alle veddemållister og forhandstips som de gikk an å satse penger på før konkurransen, noe nytt det året.

Om det kunne bli verre? Jada, finalen i ’97 må være en av historiens verste – men ikke bare på grunn av musikken. En forkjølet og ilter Alf Tande-Petersen ledet en sending full av pinlige tekniske feil. Han opplyste at nesten 300 sanger hadde kommet inn og åtte av dem var i finalen. Geir Langslet var orkesterleder. En profesjonell jury bestaende av Elisabeth Andreassen, Kari Gjœrum, Ole Evenrud og Frode Viken utgjorde 40% av stemmene, mens resten ble avgjort med publikums telefonstemmer. Avstemningen varte i et kvarter og innbrakte 70 000 stemmer, et lavt antall i forhold til seertallet på 1,4 millioner. Telesystemet brøt sammen flere steder i landet og både NRK og Telenor hostet massiv kritikk fra rasende seere som aldri fikk avgitt stemmer. NRK hevdet at vinneren hadde vunnet med så klar margin at seieren var udiskutabel. Tor Endresen vant med sin og Arne Myksvolds San Francisco og fikk 0 poeng i Dublin.

Årets store overraskelse og en av Grand Prix-historiens mest originale og beste sanger ble nr. 2 – Rune Lindstrøms sang Lys sunget av 18-årige Trude Trefall fra Bergen under artistnavnet Manjari. Lindstøm var tidligere trommeslager i De Lillos, men hadde brutt med det verdslige for å bli medlem av Hare Krishnabevegelsen. Der traff han Trefall med sin flotte stemme. Lys var en moderne popsang, en blanding av tidlig Bel Canto med world music/etniske påvirkninger overbevisende fremført. Sangen ble utgitt som radiosingel på Virgin og siden ble det stille fra Manjari. Anonymitetet, kvaliteten og originaliteten har ført til at Lys er et meget ettertraktet samlerobjekt blant Grand Prix-entusiaster og popsamlere over hele Europa.

De tekniske problemene førte til at Penthouse Playboys måtte synge sin sang to ganger. Denne parodigruppen ledet av Jens Pikenes (i forfatteren og sosiologen Kjetil Rolness’ overdådige skikkelse) kom på 4.plass med Om du elsket meg, en ganske treffende om noe utdatert Grand Prix-parodi av Rolness og Jørn Mortensen.

Nå kunne det bare gå én vei for NRK, og det gjorde det under ’98-finalen, et godt årgangsår. Landet var delt inn i fem regioner som konverterte sine respektive telefonstemmer til poeng, dermed unngikk en kaoset fra året for. En profesjonell jury hadde dobbelt valør av folkejuryen. Øystein Bache og Rune Gokstad var programledere, orkesterleder var Geir Langslet og NRK hadde spesialinvitert opphavsmenn/kvinner fra det profesjonelle popmiljøet. Det var tydelig at et velkomment generasjonsskifte var på vei, dette var meritterte popsnekrere som på ulike vis hadde satt sitt preg på musikklivet.

Åpningsmelodien All I Ever Wanted Was You av David Eriksen og Per Kristian Ottestad sunget av Lars A. Fredriksen fra Oslo Gospel Choir vant med toppoeng fra samtlige juryer untatt ekspertjuryen. Storfavoritten, Torhild Nigar og Rolf Grafs ballade Winds of the Northern Seas sunget av Elisabeth Andreassen kom på 2.plass. Den popete Always will ble nr. 3, fremført av g-sten (Åge Sten Nilsen) som hadde skrevet den sammen med Kyrre Fritzner. Den superpopulœre vokalgruppen Bjelleklang ble bare nr.4, trolig fordi at Finn Evensens sang På do nok ble litt bisarr i denne sammenhengen. Ulf Risnes endte på 6.plass med Bare du og jeg fremført av Trondheimsduoen Christin Hoff og Erik Jacobsen og Ingrid Bjørnovs Som en engel fremført av Gjermund Elgenes (lillebror av Elg fra Dance With A Stranger) ble nr.7. Et godt popår, og Norge klarte en fin 8.plass i Birmingham.

Suksessoppskriften fra året før ble fulgt i ’99. Bare inviterte fra popmiljøet fikk delta og selv programlederne Øystein Bache og Rune Gokstad og musikalsk leder Geir Langslet var de samme. Før finalen erklarte VG likegodt at dette var tidenes beste Grand Prix finale!

Grand Prix fulgte i det minste med i tiden. Vinneren 17-årige Stig Van Ejk med sin egen melodi Living My Life Without You skrevet sammen med en mystisk signatur ‘Sem’ var blitt kjent gjennom talentkonkurransen Stjerner i sikte pa TV2. Det samme hadde Toril Moe som vant den norske finalen og kom pa 3.plass i Europafinalen da hun sang Celine Dion. Forventningene var skyhøye til hennes sang You Used To Be Mine som var skrevet av Anita Skorgan og Freddy Dahl. En kombinasjon av nerver og uinspirert sang sørget for en skuffende 6.plass. Den norske finalen hadde plass til sitt eget ‘boyband’, guttegruppen Midnight Sons med melodien Stay av Lars Aas og Bottolf Løddemœl. De ble nr.2, og som tradisjonen er i slike grupper førte krangling til at en av medlemmene trakk seg like etter finalen. Årets vidunderlige overraskelse og comeback stod Tor Endresen for. Han hadde reist seg etter 0-poenget i ’97 og tok nå revansj med sangen Lover skrevet av Kyrre Fritzner, en ypperlig soullåt som passet stemmen perfekt. Norge tilga Toren og kvitterte med en 3.plass. Årets skuffelse var Brandth som var Dag Brandth, tidligere låtskriver og forgunnsfigur i gutteduoen Shatoo som ikke klarte å leve opp til forventningene. Mest spalteplass før finalen fikk Mette Hartmann, norsk popjente med base i London. Hun sang Stein Børge Svendsen og Jan Vincent Johannessens soulballade The Night Before The Morning After til en 5.plass. Presseviraken gjaldt hennes uttalelser om at norsk konsertpublikum oppførte seg dårlig og luktet ille. Van Eijk ble nr.14 i Jerusalem, på hjemmebane ble både sangen og albumet store salgsuksesser. Joda, Grand Prix var i takt med tiden på sitt eget lille vis.

Millenium. Hvor farer vi hen? (fritt etter Kai Eide)

Det nye tusenåret ble hilst velkommen med et yngre og mer potent Melodi Grand Prix. Borte var orkesteret, programlederne var hentet fra ungdomsprogrammer, Hans Christian Andersen og Stine Buer, scenografien var ultramoderne og Top-of-the-Popsete og bare en av ti finalemelodier var ballade. Den var til gjengjeld en stor, dramatisk en, One More Time av Are Sigvardsen sunget av Jan Werner Danielsen som stilte seks år etter seieren med Duett. Denne gang ble det 2.plass. Vinneren ble jentegruppen Charmed (Hanne Kristine Haugsand, Oddrun Valestrand og Lise Monica Nygård) med Morten Henriksen og Tore Madsens Tamla Motown/Grand Prix/powerpop-inspirerte My Heart Goes Boom. I Stocholm ble det 11.plass og Charmed solgte bra med plater og billetter her hjemme.

Mest opphausset på forhånd var Christian Ingebrigtsens melodi She’s My Baby fremført av den ukjente og forkjølte Marius Hoff som dessverre ikke kunne yte melodien full rettferdighet. Ellers ble det gjenhør med Sha-boom, en svensk-norsk ‘supergruppe’ med storhetstid på 90-tallet. Deres Let’s Go All The Way av Dag Finn Strøm, Peo Thyrén og Ole Evenrud kom sist. Finalens mest sjelfulle prestasjoner stod Jorunn Erdal og Leif Anders Wentzel for. Erdal sang Per Øystein Sørensen og Kari Ivelands melodi Another You. Under sendingen ble det feil med båndet som bakgrunnsmusikken lå på, og hun fikk synge sangen på nytt. Den ble nr.4. Kari Iveland hadde også skrevet teksten til Hilde Heltbergs If som Wentzel fremførte til 3.plass. Dette var finalen som var fylt med livsbejaende, fengende popmusikk som bidro til sinnets almenne munterhet. Derfor passet Kine perfekt inn. 17-åringen hadde vœrt barnestjerne side åtte-årsalderen og hadde solgt over 100 000 plater og kassetter. Faren Willy Ludvigsen og Kenneth Eriksen hadde skrevet den funkye Wings of Love som kanskje ble litt for ‘voksen’ for henne. Det ble 5.plass og, ja, den hadde nesten tittelen til felles med årets europeiske vinner.

Nå var NRK i støtet. Finalen i ’01 talte hele 12 sanger (for første gang siden 1971) og Oslo Spektrum ble arena. Det var innringing til fem regionsjuryer og en ekspertjury i salen avgjorde fire kandidater til en superfinale med påfølgende avstemning. Programleder HC Andersen hadde hjelp av den svenske sangfuglen Carola som agerte ‘reporter’ i artistenes oppholdsrom. Hun spurte bl.a. Haldor Lœgreid om han tok sangtimer. Som takk for de journalistiske bravadene fikk hun synge en sang fra sitt nyeste album som pauseinnslag. Også i år var opphavsmenn- og kvinner invitert, mens artistene var forholdsvis ukjente og urutinerte. Mange utøvere hadde problemer med å beherske det store formatet som Oslo Spektrum tross alt er (3500 publikummere) og sang ikke til sitt beste. Selv erfarne Rune Rudberg, med sine egen melodi Without You, hadde problemer.

En minneverdige sang var Mocci (Ryen) som sang funkpastisjen You’ve Got The Motion av henne selv, Stein Johan Grieg Halvorsen – ja, barnebarn av Johan Halvorsen og dermed i slekt med Edvard Grieg – og Erlend Klarholm Nielsen. Den ble nr. 3, slått av Elin Torset som sang sin egen irsk/Enya-inspirerte Brighter Than Light til 2.plass. Dette var nok et bevis på at det intellektuelle Norge brydde seg med Melodi Grand Prix – Torset var nemlig til daglig ansatt i Samlaget! Den nå Idol-aktuelle Camilla Fagerås ble uplassert med Ken Ingwersen, Jon Willy Rydningen og Svein Finneides Free.

Haldor Lœgreid vant både hos fag- og folkejury med Ole Henrik Antonsen, Tom-Steinar Hanssen og Ole Jørgen Olsens musikaldramatiske On My Own. Den kom høyt pa platelistene her hjemme, men fikk bare 3 poeng (fra Portugal) og endte sist i København. Dermed måtte Norge stå over neste års europeiske finale, siden det økende antall deltagerland resulterte i kvalifiseringer.

Etter å ha vært ute i kulden i et år var det full fart med finale i ’03 i Oslo Spektrum. Denne gang var den åpen for alle og rundt 450 bidrag kom inn hvorav 16 gikk videre til en audition, prøvesynging, for en fagjury. I finalen var det 12 sanger presentert av programleder Øystein Bache som gjorde entre i en brennende smoking, temmelig smakløst så kort tid etter en stor branntragedie på et diskotek i USA. Men det var bare en aperitif før pauseinnslaget som endte i diplomatisk dissens mellom Norge og Latvia. NRK og vokalgruppen Cheezy Keys (som opplagt burde ha vœrt på deltagerlisten ) viste typisk latvisk kultur med russiske hjelpemidler.

Årets store trekkplaster var den norsk/svenske veterantrioen Kikki, Bettan & Lotta som stilte med Thomaœs G:son og Elisabeth Andreassons gladlåt Din hånd i min hånd. Da de gjorde entre ble det piping i salen, sikkert mer på grunn av artistenes statsborgerskap enn melodiens kvaliteter. Teksten, som prisverdig ble sunget på et slags norsk, oppfattet mange som ufrivillig komisk:

Så kom å legg din hånd i min hånd
så skal vi vise vei
vi går sakte steg for steg vi vil aldri gå lei
og kjœrlighet vinner, og drømmene finner
kom, bare kom

Det hører med til observasjonen at ‘kjœrlighet’ uttaltes ‘shœrlihet’. Det holdt til 4.plass for ‘tre damer på gang’, som året for kom på 3.plass i den svenske finalen. Årets friske pust var Good Evening Europe, musikalsk og tekstmessig en festlig variasjon over tidløse Grand Prix-temaer. Den var skrevet av Arve Furset, M. Rogde og Benedicte Swengaard, ble sunget (og danset!) av Birgitte Einarsen og kom på 3.plass. Andreplassen var manges forhåndsfavoritt Alfie (Alf Gunnar Nilsen) med sin melodi One. Han kom fra gruppen Cape som var satt sammen etter en fjernsynssendt talentkonkurranse. Ingen kunne slå stillferdige Jostein Hasselgård som fremførte Arve Fursets I’m Not Afraid To Move On. Den fikk over 78 000 stemmer, allsang på refrenget i salen og endte opp på en sterk 4.plass i Riga.

Lørdag 6. mars ’04 vil for alltid være en trist dag for norske populærkomponister- og autorer. Da vant nemlig en svensk troika (T.Thörnholm/L.Andersson/D.Attlerud) den norske Grand Prix-finalen med en omarbeidet utgave av en forkastet svensk Grand Prix-melodi fra året før. Sangen het High og ble overbevisende sunget og vunnet av Knut Anders Sørum. I alt 500 bidrag kom inn til den norske finalen, hvorav ca 200 fra Sverige. Av de 12 i finalen var tre svenske, sju norske og to flernasjonale. Slik er det bare i en universell bransje der musikken lever over landegrenser.

Er NOPA-medlemmenes interesse for Melodi Grand Prix like laber som plateselskapenes? (Jostein Hasselgård ble etter utallige refusjoner utgitt på singel – for øyeblikkelig å komme inn på VG-listen). Er ikke Grand Prix fint nok? Er ikke Grand Prix den riktige arenaen å stille ut sine talenter? Er det ikke utfordrende nok? Aner ikke.

Det finnes ingen konklusjon på Melodi Grand Prix. Ingen blir særlig kloke av fenomenet, begrepet, dinosauren, fesjået, kitchgallaen – kall’e’hva’ruvil – som i 2005 har underholdt oss i 50 år og der Norge feirer hhv 20- og 10-årsjubileum som vinner. Norsk Grand Prix-historie viser at det går opp-og-ned, frem-og-tilbake som i et hvilket som helst livsløp hos noen en har kjær. For det er kjærlighet og en dæsj hat mellom programmet og publikum. Når Idol har vært nedlagt i 20 år sitter vi fremdeles foran fjernsynet en lørdagskveld i mai og lurer på hvorfor vi ikke får flere poeng fra Hviterussland.

Denne artikkelen har to tidligere deler, som du finner på artikkellenkene nedenfor. Artikkelen er hentet fra Jostein Pedersens omfangsrike og generøse hjemmesider, og er bragt videre med alle tillatelser. Denne delen av artikkelserien ble opprinnelig skrevet for opprinnelig skrevet for NOPA 2004, bladet til NOPA – Norsk forening for komponister og tekstforfattere. Pedersen kommenterte for første gang Grand Prix i 1994, og har også skrevet boken “Historien om Melodi Grand Prix” (Bladkompaniet). Han er også styremedlem i Norwegian British Chamber of Commerce (NBCC) i London, og er redaksjonsmedlem i Klassisk Musikkmagasin i Sandefjord.