Vel blåst

Knut Nærums teaterstykke Korps er bestilt i anledning Norges Musikkorps Forbunds 100-årsjubileum. Korpsnostalgi har vært en trend i noen år, og denne kveldens stykke kan ses i sammenheng med NRKs TV-serier Orps og Korpsfiksert.

Produksjonen er opprinnelig fra Teater Innlandet, og turnerer på Vestlandet etter premieren og en drøy ukes spilletid ved Den Nationale Scene (DNS) i Bergen. At ensemblet skiftes ut ved at et nytt, lokalt korps sitter på scenen på hver forestilling har antagelig allerede sikret forhåndssalget av billetter.

Også på DNS deltar forskjellige korps fra Bergensregionen hver kveld. Strusshamn skoles musikklag har fått æren av å være premierekorps, og gjør seg fortjent til det.

Scenografien er enkel: Bjørkestammer, et bussholdeplasskilt, et slitt sceneteppe av typen gymsal og korpsets teddybjørnmaskot omgir musikerne på scenen. De formløse uniformene vekker blandede minner fra min egen ytterst korte aspiranttid før jeg valgte å heller vie meg til strykeorkesteret. Forestillingen går rett på musikken, og begynner passende nok med en marsj, som for å få publikum i rett stemning.

Strusshamn skoles musikklag i Korps (Foto: Odd Mehus)

Kjærlighet til korpset og til hverandre
At korps er en del av den norske folkesjelen vil nok de fleste være enig i, uansett musikksmak. Det er nok av pompøse sitat fra teatersjefen og regissøren i programmet som understreker dette: ”Korps er en kjærlighetserklæring til livet i et korps og dermed til livet selv” og ”Korpsene er grunnfjellet som brorparten av norske musikere står på” er mine klisjéfavoritter.

Handlingen er like enkel som scenografien, og fungerer like greit. Historien tar for seg et korps-år, fra skolestart om høsten til 17. mai og konkurransereiser om våren.

”Ingenting av det som skjedde, hadde skjedd hvis det ikke hadde vært for korpset”, erklærer hovedkarakterene Silje og Emil. De to har ulik inngang til korpsfellesskapet: Han er ufrivillig representant for generasjoner av korpsentusiaster og sønn av korpsets begeistrede styreleder. Hun motiveres først og fremst av drømmen om å bli duskebærer, til tross for at de snobbete foreldrene prøver å lokke henne med at hun skal få moped når hun fyller seksten – dersom hun ikke begynner i korps.

Silje er ny i bygden, og faller raskt for Emil – hun ønsker at han skal holde rundt henne akkurat som han holder rundt barytonen sin. De oppdager at de begge liker å telle, og søt musikk oppstår, men selvfølgelig ikke uten komplikasjoner.

Paret går gjennom sjalusi, krangling og misforståelser før historien får en lykkelig slutt – for ”kjærlighet er litt som korps – det er viktig å være i takt og det er vanskelig å bare være én.”

Manuset er herlig selvironisk, og kommenterer til og med korpsmiljøets rykte for mye drikking idet handlingen svinger innom en fyllekule som ender med sykehusopphold.

Skuespillerne Henrik Bjelland og Ameli Isungset Agbota i Korps (Foto: Odd Mehus)

I likhet med de to ungdommene gjennomgår korpset flere kriser, i form av både dirigentbytte og et medlemsfrafall som truer med å få den katastrofale konsekvens at en kanskje må leie inn korps fra Sverige til å spille i bygden på 17. mai. Heldigvis unngår de den skammen.

Tekst og typer
Kveldens to skuespillere er gode når de skifter mellom de mange ulike karakterene, kjennetegnet av en lue eller et par briller som raskt tas av og på. Typene er gjenkjennelige: Den frustrerte naboen som får avbrutt middagshvilen av øving, gubben som bruker loppemarkedet for å kvitte seg med bosset sitt, og foreldre som prøver å unngå at frivillig arbeid stjeler fritiden deres.

Spesielt Emils mor, den overivrige styrelederen, er en herlig rollefigur: alltid oppdatert på når oppvekst- og kulturutvalget i kommunen skal ha viktige møter som kan påvirke korpsets økonomi, og med signalfløyte rundt halsen som hun bruker flittig for å holde kustus på både barn og voksne.

Ikke alle skiftene har like mye å si for handlingen, og det kunne med fordel strammes inn på dem ettersom stykket blir hakket for langt for en familieforestilling.

Knut Nærums tekst renner over av gullkorn, og er krydret med en akkurat passelig dose ungdomsspråk, med litt ”jeg bare… og hun bare…” og ”hooking”.

Manuset er også fullt av herlig musikknerdhumor, for eksempel betraktninger om at når du er interessert i noen, tømmer du selvsagt ikke ventilen på instrumentet mens vedkommende ser på. Eller når Emil ikke lenger går på morens historier om alle de kule jazzmusikerne med en fortid i korps og ber henne nevne én eneste kjent barytonist.

Korpskjærlighet (Foto: Odd Mehus)

Den gode responsen på nerdevitsene i salen kan vitne om at korpsfamiliene er i flertall blant tilskuerne. I scenen der korpset sitter i en buss og er på vei til NM, er publikum heller ikke vonde å be når Emils alltid like intense mamma oppfordrer til allsang av ”En bussjåfør”.

Repertoarvalg
Kveldens musikere er innom mange av korps-sjangerens repertoarklisjeer: Her er det westernfilmmusikk med kastanjetter, latinske rytmer med stramme synkoper og ikke minst julesang-potpurri.

Henrik Bjelland i Korps (Foto: Odd Mehus)

Når Silje og Emil har kjærlighetskvaler, illustreres det med Händels «Lascia ch’io pianga», og til 17. mai er det såklart «Norge i rødt hvitt og blått» som får sette stemningen. Aldri hadde strykeren i meg trodd jeg faktisk kunne bli rørt av «Lascia ch’io pianga» i korpsarrangement.

Jeg savner imidlertid at musikken får være noe mer enn stemningsskaper. Bortsett fra en kort snutt av «Gammel jegermarsj» som sporer helt av – for å illustrere at øvingene i forkant av den prestisjetunge konkurransen Hordablæsten ikke går særlig bra – får musikken ikke bidra til å drive handlingen. Antagelig ville det være for vanskelig å få øvd inn slike scener når forestillingen skal på turné og skuespillerne skal forholde seg til et nytt korps hver kveld. Det ser likevel litt trist ut når de to skuespillerne sitter stille og betrakter det spillende korpset mellom scenene.

Under siste nummer – selvfølgelig en marsj – setter skuespillerne seg ned blant musikerne og spiller med. Sjelden har jeg opplevd et publikum klappe så ivrig i takt. Under applausen vinner korpset dessuten enda mer bifall enn skuespillerne.

På vei hjem fra premieren oppdager jeg at noen har hengt en liten plakat på postkassestativet i nabolaget mitt med reklame for nettopp den ene forestillingen der det lokale skolekorpset deltar noen dager seinere. Korps vil utvilsomt fortsette å vekke lokalt engasjement under turneen.