Sist lørdag var det norsk premiere på Lazarus, med både statsminister og kulturminister til stede. Den fullsatte salen summet lavt av forventning, åpenbart spent på hva som ventet oss. Det vi fikk var et intenst og innholdsmettet musikk-spill i to akter, akkompagnert av både kjente og mindre kjente Bowie-sanger, håndplukket fra 1971 til 2016.
Lazarus har så mange lag at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. Det er noe av det siste David Bowie gjorde – en oppsummering, et tilbakeblikk og en avskjedsgave til de som hadde fulgt ham. Stykket hadde premiere i New York 7. desember 2015 – den siste gangen Bowie viste seg offentlig. En måned senere var han død, bare et par dager etter at det nye albumet Blackstar ble utgitt. Han gjorde sin egen utgang til en performance, akkurat som Lazarus på mange nivåer er et performance-teater.
David Bowie var en mann med mange roller og alter egoer. I Lazarus møter vi ham som Thomas Jerome Newton, hovedrollen han spilte i science fiction-filmen The Man Who fell To Earth fra 1976. Førti år har gått. Newton, som er fra en annen planet, er isolert i en luksusleilighet i en storby-skyskraper, omgitt av halvtomme ginflasker og flimrende fjernsynsskjermer. Han ser fremdeles ung ut, men blir tært opp innenfra – av lengsel etter fortiden, av ensomhet og sviktende virkelighetsorientering. Han blir pleid av en nevrotisk assistent, Emma, men går seg vill i minner og mareritt, visjoner og ønsket om at det hele skal ta slutt.
Joachim Rafaelsen som Newton i Lazarus (Foto: Erik Berg)
Kanskje er det hele en døende manns fantasier, i dobbel forstand. Det er ofte vanskelig å vite hvem av skikkelsene på scenen som tilhører en reell verden, hvem som bare er minner, data-bilder og fantasifostre – og hvem som tilsynelatende kan bevege seg mellom disse dimensjonene. Det marerittaktige i situasjonen understrekes av den Mefistofeles-aktige skikkelsen Valentine, en svartkledd rocker som snart har utført flere drap. Hans kontrapunkt i forestillingen er den hvitkledde Girl, som sannsynligvis bare finnes i Newtons hjerne, men som også er den eneste som klarer å tilby ham håp om en vei ut.
Scenografi, lyssetting og video-innslag bygger på en god måte opp under den bisarre atmosfæren. Scenen er både gold og overlesset på samme tid, slik Newtons sinn også må være det. Og hele veien ligger Bowies musikk som plattformen hele forestillingen hviler på. Det gir samtidig stykket et litt schizofrent preg, der vi nærmest kontinuerlig flyttes mellom konsertsalen og teaterscenen. Til gjengjeld er musikken svært godt ivaretatt, der den britiske musikeren Adrien Munder har hatt ansvaret for å videreføre de originale orkestreringene og arrangementene til Henry Hey.
Det er på tide å si litt om skuespillerne. Joachim Rafaelsen er strålende i dobbeltrollen som Bowie / Newton, både som sanger og som cracked actor. Han har klart å kanalisere mye av hovedpersonen(e)s vesen, fra ytre mimikk til indre kamp mot demoner. Han er dessuten skremmende lik Bowie til perioder, og gjør i det hele tatt en innsats som bør ses. Heidi Gjermundsen Broch er også god som assistenten, og gjør en flott sanginnsats på ”Changes”. Akkurat som Mimmi Tamba i sin versjon av ”Life on Mars” – og på den avsluttende, neddempede ”Heroes” med Rafaelsen.
Mimmi Tamba som Girl i Lazarus (Foto: Erik Berg)
Da er i grunnen de mest kjente sangene i forestillingen nevnt. Utvalget av låter er foretatt av forfatter Enda Walsh, visstnok basert på en liste på 100 sanger som Bowie hadde plukket ut til ham. Og selv om materialet definitivt holder hele veien, og underbygger fortellingen til Walsh, er det likevel litt merkelig at Bowies mange sanger om romalderen og aliens er så lite representert, gitt science fiction-rammen som hele stykket baserer seg på. Her ligger det egentlig en kime til en helt ny forestilling, som jeg gjerne skulle sett realisert.
Om vi skal problematisere noe ved Lazarus, er det nok at selve rammefortellingen ikke er så veldig godt teater. Historien virker iblant nettopp konstruert, er ofte litt forvirrende å følge, og etterlater oss med en hel del spørsmål i etterkant. Personer kommer og går, synger sine sanger, og forsvinner ut igjen. Om vi derimot tar som premiss at det meste vi ser er Newtons egne feberfantasier, gir det hele mer mening. Et slikt perspektiv tilfører dessuten stykket en svimlende og avgrunnsdyp melankoli, som ikke blir mindre ved tanken på hvor tett opp til Bowies egen dødskamp dette må ha vært.
Lazarus (Foto: Erik Berg)
Lazarus er en innholdsmettet forestilling om mangel på innhold og mening. Den er en vital dødsmesse over en av det tyvende århundrets store pop-kunstnere. Den er en velkommen oppsetting, som handler om at både vi og artisten tar farvel. Og den er en burlesk, ofte nesten brutal selvransakelse, bygd opp rundt en dypt original verden av tekst og musikk. Om en av teatrets funksjoner er å rykke oss opp fra hverdagen, på en slik måte at vi både skuer oppover og innover i oss selv, har Lazarus definitivt sin funksjon.
Undertegnede har ikke sett noen av de tidligere oppsettingene rundt om i verden, men alle stikkprøver tyder på at versjonen til Anders T. Andersen og Det Norske Teatret holder høyt nivå. Det Norske Teatret er en institusjon der musikkspill-tradisjonene sitter godt i veggene, og sender med denne forestillingen en fin siste hilsen til Bowie. Som på sin side hilser oss tilbake, til slutt svevende i Guds hånd ved hjelp av fantasiens og håpets krefter.
Stykket er effektivt oversatt av Frode Grytten, mens alle sangnumre er på engelsk – etter Bowies uttrykkelige krav og ønske. Det fungerer godt, og knytter de ofte litt annerledes versjonene tett opp til katalogen hans. Flere mindre roller er også godt besatt, der Catharina Vu er med på å gjøre en versjon av ”It’s No Game” som det slår gnister av. Og orkesteret er av første klasse, propellert frem av det utmerkede trommespillet til Christian Svensson.
Catharina Vu som Maemi i Lazarus (Foto: Erik Berg)
Du trenger neppe å ha noe inngående forhold til David Bowie, eller filmen The Man Who Fell To Earth, for å ha fullt utbytte av forestillingen. Men det ligger en del ekstra godbiter på lur for die hard-fans av den britiske sangeren – i alt fra den Hansa Studio-inspirerte scenografien til kultfilmene som ruller over skjermene. Skaff deg gjerne også den spesiallagde boken til oppsettingen, der tekster av blant andre Camille Paglia, Torgrim Eggen, Frode Grytten og Erik Valebrokk er med på å gi oss kontekst til Bowies liv og betydning.
Lazarus spilles på Det Norske Teatret frem til tirsdag 11. juni, og tar seg deretter en sommerpause. Nye forestillinger spilles deretter nesten frem til jul, med oppstart fredag 23. august.
Hvor brenner det? Stemmer i musikkbransjen svarer
KI-innblanding i musikkproduksjon? Spotifys fordelingsmodell? Spellemannprisen? Her er spalten for deg som vil høre mer om de store spørsmålene i musikkbransjen.
– For meg er det sikreste tegnet på at jeg har mestret låta, at jeg klarer å skru av hjernen
Brede Sørum anses for å være en av de virkelig store favorittene i det norske jazzmiljøet. Men musikken han formidler er alt annet enn den 'den nordiske jazzen'.
Elna skal jobbe for likestilling i nordisk kunstmusikk
Databasen ELNA – Equality Library for Nordic Art Music skal bidra til likestilling i kunstmusikken i Norden.
– Det er ikke algoritmene, men håndverket som til syvende og sist gir resultater
Gitarist Magnus Berg gav nylig ut albumet «Electric Sugar» til strålende kritikker. Ballade har fått innblikk i prosessen bak verket.
Bylarm lanserer «Bransjeprisen»
Musikk-Norges største bransjekonferanse og -festival presenterer Bransjeprisen: Til menneskene som sjelden får applausen, men som alltid fortjener litt mer av den.
Ballade og Parkteatret inviterer: Gratis konsert og videovisning – Sesongavslutning!
Søndag 27. april viser vi aktuelle musikkvideoer på Parkteatret i Oslo, med Paul-Ronney Angel som spillende gjest. Få med deg sesongens siste visning!
