Trekkspill i samspill
Personlige historier i samspill med musikk skaper seriøsitet hos unge lyttere, sier Jovan Pavlovic. På skolekonserter formidler han spørsmål om forflyttelse og tradisjoner.
I Trondheim kan unge mennesker i fylkets barneskoler i disse dager høre trekkspiller Jovan Pavlovic og hans trio. Pavlovic har sett en utvikling fra det å spille for barn som sideprosjekt, til et miljø som i større grad snakker om det å stille krav, og som vil at musikken de unge møter er ment. Det er kanskje en klisjé, men barn er virkelig det ærligste publikummet man har, hevder Pavlovic, som har arbeidet med barn og unge gjennom 15 år.
En spesiell del av det å jobbe med barn og unge, er at man gjerne fyller mange roller. I prosjektet Tutti Serbia er Pavlovic både utøver, lærer og med-komponist, og med trekkspill som hovedinstrument formidler han jazz med world-forankring. I likhet med all slags konsertvirksomhet handler mye om erfaring, og den direkte tilbakemeldingen han har fått fra de unge spiller dels inn på hvordan han lager musikk for dem, forteller Pavlovic.
– Når man er ung og spiller for barn for første gang får man ikke med seg alle detaljene. Etter man har gjort det i flere år, fått masse tilbakemeldinger og spilt for barn i forskjellige aldre, da har man et helt annet bilde av hvordan det funker, eller hvordan det kan fungere når man selv lager musikk.
– Jeg tror det handler mye om erfaring og interesse.
Komplekse stemninger
– Når jeg lager musikk som skal funke for voksne, tester jeg det hos unge, forteller Pavlovic.
– Barn er veldig flinke til å gjennomskue ting som ikke er bra, sier han og legger til at dersom musikken hans ikke blir mottatt godt hos et ungt publikum vet han at det heller ikke vil engasjere voksne publikummere.
Hovedskillet ligger altså i måten man formidler på: for Pavlovic er det ikke noe betydelig estetiske skille mellom hvilken musikk som kan gjøres for barn og voksne. Komplekse uttrykk bør ikke være reservert voksne, hevder han. På den nåværende skolekonsertturneen fremfører han egenkomponerte stykker, sammen med Helge Norbakken på perkusjon og Gjermund Silset på bass. Her tester Jovan Pavlovic trio ut grensene for hvor avansert musikk barn egentlig kan sette pris på.
– Musikken er krevende å høre på, men jeg tror det fungerer fordi den er også veldig variert. Det er rytmisk musikk og det er musikk som barna i utgangspunktet ikke er vant til. Vi forsøker å skape en stemning som de kan like, sier han.
– Det aller viktigste er at det en kvalitet i det vi holder på med. Gjør man det ikke ordentlig, når det ikke frem. Du må mene det – da er det helt utrolig hva man kan spille for dem.
Ledige stillinger
Sammen i Serbia
Et prosjekt som har høstet mye oppmerksomhet i Serbia, er Pavlovics arbeid med organisasjonen og musikkseminaret Tutti Serbia. Grunnlagt av Pavlovic og konen hans Anne Fossen, forener Tutti Serbia unge musikere – blant annet fra det tidligere Jugoslavia – med sine norske unge motparter.
På seminarene er de opp til fem seminarledere. Sammen med ungdommen lager de et program som blir fremført for et publikum på en eller flere konserter. Som deltager må man også vise interesse for selve samarbeidet.
– Vi stiller krav, ikke bare musikalsk, men til at de må være forberedt og innstilt på å være aktive sosialt, være nysgjerrige på andres musikk, kultur og bakgrunn, forteller han.
Deltagerne bidrar alle med én låt som orkesteret gjør på ny i egen drakt. Etter fire år med prosjektet har noen av deltagerne selv blitt instruktører. Slik mener Pavlovic at prosjektet har fått en veldig konkret utvikling, der deltakerne føler eierskap til prosjektet.
– Å se at dette skjer er kanskje den beste erfaringen jeg har med meg herfra, sier Pavlovic, som håper at ungdommenes engasjement vil gjøre at prosjektet lever av seg selv om noen år.
Samtidig har Pavlovic også inviterte unge, serbiske jazzmusikere til å spille sammen med ham i Trondheim. Senest under Trondheim jazzfestival i mai i fjor. Verkene de fremførte? Knudsen og Ludvigsen-klassikere i balkantradisjon. Dette er én av måtene Pavlovic jobber med å formidle musikktradisjon fra Balkan til et norsk publikum.
Kultur i kontekst
«Hvordan er det mulig å spille så fort?!» er noe Pavlovics trio ofte blir spurt om på skolekonsertene sine.
– Jeg syns de skal stille spørsmål, sier Pavlovic.
– Her i Trøndelag er det heller ikke så vanlig med folk fra andre land. Det er interessant å gå inn i og forklare at jeg er født i et annet land og bodde der til jeg var 18 år, men at jeg også kan snakke norsk. Det musikalske uttrykket, og formidlingen av det blir en del av å det å lære unge at folk forflytter seg, lærer seg andre språk, jobber i andre land og driver med kultur. Det syns jeg er veldig spennende – at man ikke bare tar med seg instrumentet sitt og spiller i 45 minutt, men at man samtidig formidler det man holder på med.
I Youtube-videoen Turbo Energija, laget i forkant av en skoleturne i 2013, er Pavlovic i sør-Serbia. «Dette er Marko Markovic og er en av de beste trompetspillerne i hele verdensrommet!», forteller Pavlovic som introduksjon til sin serbiske kollega. Så spiller de på et serbisk grønnsaksmarked, siden på toppen av en høyde der man skuer byen i bakgrunnen, på noen stubber i en bakhage og på et hustak mens solen går ned. Pavlovic og Markovic spiller balkanrytmene raskt, raskt, raskt, med turboenergi.
På skolekonsertene har Pavlovic merket viktigheten av å lage kontekst til musikken. En måte han gjør det på er ved bruk av personlige historier. Musikken han fremfører med Jovan Pavlovic trio er selvkomponert og står i folkemusikktradisjonen han har jobbet så mye med.
– Det kan gjøre at et barn får mer forståelse for musikken. Som når jeg forteller at jeg har bodd i Norge i 20 år, men at jeg er født og oppvokst i Beograd i Serbia, og at jeg noen ganger savner hjemlandet mitt, og når jeg gjør det pleier jeg å spille denne sangen her. Da merker jeg at det gjør noe med dem – at det setter i gang en tankeprosess og det skaper en seriøsitet hos unge lyttere. Kanskje ville jeg ikke sagt akkurat det samme på en konsert for voksne, men man kan spille den samme låten og si at den inneholder elementer av folkemusikk fra Balkan.
Forskjellen, forteller Pavlovic, ligger i måten det formidles på.
– Alle som driver med kultur har ansvar for å formidle på riktig måte.
– Ikke alle barn behøver å oppfatte ting likt. Jeg syns de skal få lov til å tenke selv, prøve å finne ut av ting selv, finne ut om de liker musikken eller ikke. Min idé, eller mitt ønske, er at vi skal formidle på en måte slik at de i alle fall ikke blir likegyldige.
– Og hvordan gjør man det?
– Man prøver å engasjere dem i en konsert. Får dem til å bli med, å tenke, til å komme med sine meninger underveis. Kanskje vi spør: «Hvordan høres det ut når vi spiller?» Så kan de komme på å si: «Det høres og ser vanskelig ut for dere spiller fort», og så kommer det ofte spørsmål om vi har øvd lenge. Så lenge man klarer å engasjere dem vil de ikke være likegyldig. Det krever også engasjement fra oss, at vi gjør dem engasjert. Det må være en aktiv konsert, der ikke bare vi er aktive, men også de som hører på.
Fakta:
– Jovan Pavlovic er utdannet ved Trondheims musikkonservatorium der han spesialiserte seg i romanitradisjon og balkanmusikk. Han underviser selv ved NTNU.
– Har jobbet med flere norske jazzkjenninger, som Frode Fjellheim, Marius Neset, og Farmers Market. Med gruppen Bengalo formidler Pavlovic sin forkjærlighet for balkanmusikk.
– Barneplater inkluderer blant annet Bæ to the Bone (2004) med Are og Odin og Kyssing e hæsli (2007) av Rasmus & Verdens Beste Band. En plate de vant Spellemannspris for.
– For øyeblikket er han aktuell med musikk til Trøndelag Teaters oppsetning Påfuglen, «de kaller det et politisk teaterstykke for barn», forteller han.
– Ble i 2010 utnevnt til fylkeskunstner i Sør-Trøndelag.
