Rjukan puster ut

Av Morten Engh, Rockeweb

Det ble arrangert konserter på tre scener, egentlig skulle det vært fire scener, men regnet hølja ned, så utescenen ble droppa lørdag. Konsertene fant sted i storesalen, i Kinokafeen restaurant, som denne helga var gjort om til et konsertlokale, og scenen i et annet kommunalt bygg, Musikkhuset, som huset ungdomsarrangementet Ruffrock (Rusfri rock for ungdom).

For å ta det lille negative først, det var litt dårligere oppslutning fra Tinndølene enn arrangøren hadde kalkulert med og håpet på, men festivalen kolliderte med Melodi Grand Prix, Prinsessebryllup, Hellbillies konsert i nabobygda, Elvis festival i nabobyen og det var elendig vær. De som var tilstede var likevel vitne til et rockeshow de aldri vil glemme, og banda var utrolig godt fornøyd med publikum og oppfølginga fra Rjukan Rockforum. Ja, det virker nesten som om vi skjemmer bort banda litt i forhold til hva de er vant til fra endel andre steder. Men, slik skal det fortsatt være i fremtiden også.

Her følger en liten stemningsrapport fra de fleste konsertene, men undertegnede fikk ikke med seg absolutt alt for det er tøffe tak å arrangere rockefestival, og de som arrangerer må løpe litt hit og dit for at band og publikum skal kose seg maksimalt (puh!).

Festivalen åpnet fredagskvelden med Stockholm-bandet Shotgun Bluez. Bandet var også med på fjorårets festival og pønkebandet ble med på nytt fordi de er et forrykende tøft liveband som gir alt både på og utenfor scenen. De hadde blitt mindre pønk og litt mer rawk siden sist og de slipper ny plate i November. Bandet tok seg en tur innom jamsession arrangementet på lørdag også, bare for å vise at de liker seg veldig godt på Rjukan. Pønkeband er normalt ikke det folk i dalen jubler høyest for, men når man spiller så rått og tøft som Shotgun Bluez gjør, og i tillegg går kledd som pønkerne gjorde det på slutten av 70-tallet, samt at de drekker øl, skåler og ler hele tida helga gjennom, så lar folk seg naturlig nok rive med. Bandet kom for øvrig direkte fra noen show i Frankrike og det er ganske imponerende at de holdt ut hele helga.

De tre første banda spilte på Kinokafeen og nummer to ut var Horten bandet Gate 9. En trio som akkurat har sluppet albumet Moon ranger gone evil på Underdogma Records, som har fått strålende kritikker i utenlandsk presse. Bandet spiller Stoner-rock og er helt klart påvirka av Black Sabbath, El Caco, Melvins og svenske Mustasch, som i siste liten måtte takke nei til festivalen grunnet Europa turne. Bandet var også på Rjukan i romjula og gjorde en såpass god figur at de ble bedt på nytt. Imidlertid, vi fant vel ut at det tunge bassete øset fra stoner-rock band ikke passer veldig godt på Kinokafeen. Bakerst i lokalet var det dessverre grøtete lyd, selv om lydfolka i Belco gjorde så godt de kunne. Likevel, Gate 9 er et band for fremtiden.

Sist ute nede på kafeen var Status Quo coverbandet Rockers Rollin’, denne gang med Backstreet Girls gitarist Hans Petter Baarlie med som gjestemusiker. Bandet spiller Quo låter fra tidlig 70-tall og boogierocken sto i sentrum en snau time. Jeg måtte dessverre forlate lokalet når Whatever you want dundra ut av høyttalerne.

Festivalen ble flytta opp i storesalen og det var klargjort til en av høydepunktene, det melankolske Bergens bandet Poor Rich Ones. Bandet skilte seg klart ut stilmessig i forhold til de andre på festivalen, og ble et vellykket eksperiment sånn sett, for det viste seg at mange hadde gått ut for å se dette bandet spesifikk. Jeg har hørt det meste bandet har spilt inn på plate og gledet meg over at bandet høres mer rocka og gitardrevet ut på scene enn på plate. De som frykta trommemaskin og daff lyd tok grundig feil. Poor Rich Ones har et helt velv av solide melodier med seg når de spiller ute og kanonlåtene kom på rekke og rad. Bandet var en veldig hyggelig opplevelse. Låta Strong må virkelig være blant de flotteste som er laget her i landet, og sammenligningen med R.E.M. er ikke så fjern.

Det som likevel var fredagskveldens høydare var det svenske bandet Meldrum. Kvartetten, bestående av tre kvinnfolk og et mannfolk, og som blir ledet av svenskamerikanske Michelle Meldrum, fikk stående ovasjoner. Et mer karismatisk band skal man leite lenge etter, og med låter hentet fra det bunnsolide albumet Loaded mental cannon ga de Rjukans befolkning en innføring i hva bra tungrock er. De dro også noen låter fra albumet som de skal spille inn i sommer. Bandet sugde ut all energien av folk i salen, som var elleville av begeistring, og det var ikke bare bare for kveldens egentlige header å komme ut på scenen etterpå, selv om de heter Texas Twisters aldri så mye. Oslobandet har gitt ut to kraftverk av noen bluesrock album, begge spilt inn live, og med mer enn ti års erfaring hadde de det som skulle til for å gi folk en dose Texasblues. Imidlertid var folk litt slitne etter Meldrum, og det fikk tornadoene smertelig føle. Mange hadde fått nok av fullt trøkk og drakk heller øl i nabolokalet. De som var igjen ble mektig imponert over et band som var tett som rillene på en cd singel og groovy som et damplokomotiv. Typisk nok var det ingen som spilte lenger enn Smugets store sønner. Etter dette gikk folk hjem for å sove litt, men ikke lenge? Tidlig lørdag regna det katter og hunder på Rjukan. Ganske typisk, for det hadde vært full sommer i dalen i flere uker. Jamminga måtte flyttes inn og folk som slutta og drekke seint på natt startet opp igjen på formiddagen.

Først ute var Jokkes Vitner, som spiller coverlåter av Raga Rockers og Jokke & Valentinerne. I lange perioder høres bandet faktisk ut som Raga Rockers, og vokalist Joachim Landstad har det som skal til for å bli en disen vokalist. Enda morsommere blir det den dagen de lager sine egne låter, kokt på en resept av Raga og Jokke. Det var et gratisarrangement og Kinokafeen var full av folk når gamle lokale helter som Electric Funeral og Simone & The Kan Ikke Band dro gjennom noen fete sett med vellyd. Førstnevnte er et Black Sabbath coverband, med glitrende Frank Nilsen på gitar og sangfantomet Lasse Sollied på vokal. Sammen med Jørgen Eide på trommer utgjør de en av de mest lovende band som er stiftet på Rjukan noen gang. Fremtiden er dessverre uviss, men de kunne ha gjort det stort. Simone & The Kan Ikke Band spiller Thin Lizzy coverlåter og de gjorde et comeback det vil bli snakket om i mange år. Thin Lizzy var for øvrig et sinnsykt bra band. Festivalen var i gang igjen for fullt utpå ettermiddagen med The Schmucks. Bandet spiller sin egen form for power-pop og er nok kommunens mest spennende band for tida. Flere journalister som var innom la spesielt merke til bandet, og det vil ikke overraske meg om de får noen større spillejobber eller sogar platekontrakt på rekordtid. De gjorde blant annet en cover av en Weezer låt som var rett og slett superfet.

Etter The Schmucks bar det opp i storesalen igjen lørdag og først ut var heavy-metal bandet Thunderbolt fra Oslo, med medlemmer fra blant annet Jr. Ewing og Lash Out. Bandet spilte vanvittig høyt og øreproppene forsvant fort ut av arrangørens bokser. Tøft var det, men det var lite publikum så tidlig på lørdagskvelden, og lyden var heller ikke den beste. Alt i alt var vel Thunderbolt de mest uheldige på festivalen. Hadde de spilt seinere på kvelden hadde det blitt fullt trøkk for Rjukanfolk elsker heavy-metal fra 70-tallet, og bandet kan sin ABC, med egne låter og det hele. Demoen vi fikk før festivalen var storartet. Mora og faren til en av gutta i bandet kom for øvrig for å se sin rocker på scenen. Ganske morsomt, for de kom helt fra Hønefoss i ens ærend.

Etter Thunderbolt var endelig turen kommet til det lokale bandet Birds Of Prey. Bandet har spilt sammen i elleve år og kunne spilt med bind foran øynene. Dessverre var de et av banda jeg ikke fikk se, men tilbakemeldingene på bandet var av det mektige slaget. Bandet vil garantert få spilletid på Rjukan Rockforums arrangementer seinere, og flere prominente gjester syntes bandet var storveis. En av de banda undertegnede gleda seg mest til var Svelvik bandet Tömmermenn. De har jobba sammen i sju år, men slapp sin første EP nå i vår. Og etter min mening er det en av årets foreløpige høydepunkt på platefronten. Tyngre og tøffere enn Tömmermenn er det ikke lett å bli, men konsertlokalet og P.A. anlegget var i dårlig humør, slik at bandet ikke fikk det beste ut av showet sitt. Det ble rett og slett ikke tungt nok, for bassen forsvant inn i vegga. Folk hadde heller ikke drekki opp ølene sine hjemme, så det var relativt glissent foran scenen. Det var dessverre ikke stort vi arrangører kunne gjøre med det.

Slik er det bare, det bandet som var min favoritt på forhånd ble en liten nedtur på grunn av rar lyd og glissen sal, mens det bandet jeg ikke forventet noe spesielt av, nemlig The Carburators, fikk løftet stemninga opp til Meldrum nivået allerede i åttetida lørdag. I utgangspunktet hadde bandet bare gitt ut en vinylsingel før festivalen, men det jobbes med plateslipp om kort tid. De hadde også med seg egen effektmann som skulle sørge for kanonshow med lys og røyk, men brannvesenet på Rjukan satt en stopper for det, naturlig nok i og med at huset vi arrangerte i er verneverdig. Musikalsk og showmessig er virkelig bandet noe for seg selv. Plutselig var lyden glassklar, med drivende deilig bass og sprakende gitarer, og med en sanger som sto i bar overkropp og beisa folk med rock. The Carburators startet showet som varte kvelden ut for mange. Stilmessig er det ingenting som skiller bandet fra mengden av rawk band, men fremføringen var ypperlig, og folk lot seg beruse av bandets spilleglede.

Nå var festivalen inne i en god stim og nesten timen forsinket grunnet før nevnte lydproblemer igjen grunnet lokalet kom selveste Kristopher Schau og bandet Datsun på scenen. Schau hadde tidligere på kvelden vært med på Ruffrock arrangementet for de unge sammen med Jokkes Vitner og The Schmucks, og var i sedvanlig fint driv da han høyere enn de fleste sklei inn på scenen. Fra Ruffrock seansen kan også nevnes at Schau ga The Schmucks en kos og var med å synge å spille på scenen med dem, og han ga tydelig utrykk for at The Schmucks var et band etter hans smak. Schau er jo også for tiden med i Europamesterskapet i rock med bandet The Cumshots, også et «hæla i taket» band, som spiller folk stupfulle. Men, tilbake til Datsun i storesalen, som var et usedvanlig tett og velspilt orkester som dro igjennom både egne og andres rockelåter, og for det meste gikk det fort og hardt for seg. Jeg kjente egentlig bare igjen låta Rebell yell med Billy Idol, men det var først og fremst fordi jeg ble stående å måpe av stuntene til Schau. Mannen måtte for øvrig slutte å stå fremme på scenen for alle damene skulle hele tida ta han på et spesielt sted. Høydepunktet under gigen var da Schau klatret opp på høyttalerne og hang seg i lyskasteropplegget. Der hang han med mikrofonen i munnen og skrek mens bandet spilte som gale. Alle lurte på hva slags vekt lyskasteropplegget tålte, og Schau gjorde noe som var helt på kanten til galskap. Hadde alt ramla ned så kunne det gått riktig ille, men selvsagt gjorde det ikke det. Kristopher Schau har blitt rockens stuntmann og en survivor, som må ha 12 hardkokte egg før han begynner å spille, pluss litt annet småtteri. To band på rappen hadde fått stemninga på topp og nå begynte det også å strømme på med folk, om enn for lite i forhold til forventet.

Svenske The Peepshows er blant broderlandets bedre band og spiller en type musikk som svenskene er alene om, nemlig en form for power-pop pønk med et låtarsenal få andre lignende band utenfor Sverige kan vise til. Bandet ligger ikke langt tilbake for band som Hives, som gjør braksuksess om dagen. The Peepshows hadde en tøff jobb med å få folk inn igjen fra ølrommet, men når de var fornøyd med oppmøte dro de gjennom de fleste låtene på det sensasjonelt gode albumet Today we kill-tomorrow we die. Bandet var et av høydepunktene for min egen del. De har blant annet en del overganger og riff som er hemningsløst tøffe, og melodiene er jo som skrevet tidligere upåklagelige. Det begynte å bli seint på kvelden, mange var fulle, men moroa var knapt kommet ordentlig i gang. Neste ut var Rjukans egen rockestjerne Jørn lande, denne gang med bandet Wild Willy’s Gang, som inkluderte Willy Bendiksen på trommer, Tore Moren på gitar, Sid Ringsby på bass og Jon Pettersen på gitar. Det stjernelaget altså og de spilte vel og lenge før de gav seg. Folk kunne komme med ønskelåter og Whitesnakes låtene kom i tur og orden. Lande er kjent som en av Norges beste tungrock vokalister i utlandet, og Rjukan publikummet visste å sette pris på han, bokstavelig talt, for etter konserten fikk han årets rocke ærespris av festival høvdingen Torbjørn Hansen.

Godt forsinket kom festivalens header på scenen, selveste Peer Gynt. Etter det vi opplevde på fredag med Meldrum og Texas Twisters, var vi litt engstelige for at folk hadde fått nok, noe også Peer ga utrykk for, det begynte å bli langt på natt. Men, heldigvis ble det ikke noe problem, for Peer Gynt ble festivalens udiskutable høydepunkt. Jeg har aldri før sett slikt gitarspill og sceneopptreden som den Peer Gynt viste oss natt til søndag. Jeg har gitt plata hans, Fairytale, ni av ti mulige poeng i min anmeldelse i Rockeweb, men live er mannen akkurat så stor som han blir beskrevet i internasjonale bluesmagasin. Folk trodde nesten ikke det de så, mannen var høyt og lavt, og spilte på sin røde Fender Hendrix gitar som om gitaren var et ekstra lem på kroppen hans. Trioen var også utrolig samspilt, lyden var perfekt og låtene grandiose. I tillegg var Peer Taraldsen, som han egentlig heter, en uhyggelig hyggelig kar, som smilte og lo hele kvelden. Helt klart en av Nordens største musikkprofiler, kanskje den største. Til slutt kom trampeklappen og trioen ga oss ekstranummer. Så måtte arrangøren og lydfolka bære ut tonnevis med utstyr, og når sola skinte i øst var senga god som gull, og snipp snapp snute så var den festivalen over, for denne gang.