Norsk rocks historie: Punk – en kommentar
Trygve Mathiesen og Jan Olufsen var begge sentrale figurer i dennorske punkbevelgelsen i siste halvdel av 70-tallet. I denne kommentaren til episode 7 av NRKs «Norsk Rocks Historie» retter de to pionerene sterk kritikk av hvordan produsenten utelater sentrale hendelser, og samtidig lar Dumdum Boys-manager Steinar Vikan oppsummere punken i Norge med utsagn som «Aldri har vel så mange hørt på så mye dritt samtidig». – En slik uttalelse kunne sikkert vært morsom i Nytt På Nytt, men har lite i en seriøs, historisk oppsummerlig å gjøre, mener Mathiesen og Olufsen, som samtidig tar opp tråden fra Tore Stemland, og gir sin mening om hvilken plate som fortjener tittelen «Norges første punk-utgivelse». Også de mener at Halden-miljøet ble skviset i programmet.
Av Trygve Mathiesen (Bored Teenagers/79-Kriser) og Jan Olufsen (City Rockers)
Leste med interesse Tore Stemlands innlegg og kritikk av «Gjør Det Sjøl»-programmet i NRKs serie om Norsk Rocks Historie. Det er ikke vanskelig å være enig i deler av Stemlands innsigelser mot rekkefølgen i en del av klippene vi fikk servert.
Mangel på filmopptak fra norske punkbands spede oppstart må ta skylden for mye av det, og så vi får heller se igjennom fingrene med at NRK brukte sine egne ZikkZakk-opptak fra begynnelsen av 80-tallet da de skulle dokumentere slutten av
70-tallet.
Men ett litt tettere samarbeid med konsulenter kunne i hvert fall ha stoppet dem fra å bruke et bilde av Kristiansand-bandet Rabies som illustrasjon til historien om Trondheimsbandet med samme navn.
Når det gjelder De Press’ rolle i denne sammenhengen er det vel ingen tvil – heller ikke i NRK – om at de fortjener en plass i serien. Det får de også i neste episode, etter det vi har blitt informert om. Der skal The Cut og De Press være såkalte hoved-caser.
Hvem som ga ut den første norske punksingelen har vært diskutert før, men faktum at Pink Dirt ble distribuert første uka i september ’79, gjør den trolig til Norges første.
Man kunne og burde kanskje definert begrepet punk innledningsvis i programmet, selv om man allerede hadde sjaltet ut Jahn Teigen og hans Noregs Punklag. Teigen alias Kåre Kloakk klarte høsten ’77 å lure deler av norsk presse til å tro at han var fra Oslo tøffeste østkant og rømte hjemmefra som 13-åring og tilbrakte deler av oppveksten på et barnehjem i Moss.
Det var kanskje morsomt i to minutter, men var aldri del av den bevegelsen som senere gikk under merkelappen ‘Punk’ å gjøre. Noregs Punklag var aldri annet enn et isolert fenomen i ytterkanten av den etablerte musikkbransjen, uansett om a-siden var aldri så mye en Sex Pistols-komposisjon og at den går for over tusen spenn på ebay.
Hjelmsgate/Folkebladet-prosjektet Balladen Om Exterazy Grax (En Anarkopønkopera) som Stemland refererer til som Graxelaget, var vel heller aldri en pønk-plate som en del av en bevegelse, selv om den ble gitt ut på eget selskap. Men den var en del av en fortropp til Gjør-Det-Sjøl-bevegelsen som hadde røtter i forrige generasjon og som fikk et ekstra spark i rævva av punken til å produsere en 7-tommer. Dette til tross for at de var en gjeng som vi så på som langhåra, doprøykende sløvinger, altså det stikk motsatte av hvordan det miljøet av punkere vi vanka i på den tiden, så på seg sjøl som.
Front Page-singelen «Monster/Kick Them» kom etter det vi husker ut uka etter Pink Dirt, det var iallefall da den var tilgjengelig i Oslo. Når det gjelder den mer mystiske Børres Kork-singelen fra Hadeland, så er det etter det vi kjenner til fremdeles ikke fastsatt eksakt utgivelsesdato på den fra samleres side. Ikke var den kjent i rock-kretser høsten ’79 heller. Da blir det egentlig litt uinteressant å snakke om at det muligens er Norges første punk-singel, når den først dukket opp via samlere flere år etterpå.
Dette blir uansett småting i forhold til det verste som ble presentert i dette programmet. Og da tenker vi ikke på at ml’ere som Arild Rønsen og Veslefrikk fikk slippe til (på bekostning av Halden-miljøet), selv om førstnevnte ikke hadde noen relevans og uttalte seg som om han hadde sovet i timen.
Vi ble langt mer skuffet over at en person som Dum Dum-manager Steinar Vikan kunne sitte og lire av seg så mye kynisme rundt sitt eget miljø som han klarte i de innslagene han dukket opp i. Og ganske overrasket over at produsenten valgte å gi ham plass til dette.
Spesielt utsagnet som for Vikan oppsummerte punken i Norge, «Aldri har vel så mange hørt på så mye dritt samtidig», er en melding som helt mangler fokus, samtidig som det virker som om fyren nesten er flau over hva han dreiv på med som ung idealist. En slik uttalelse kunne sikkert vært morsom i Nytt På Nytt, men har lite i en seriøs, historisk oppsummerlig å gjøre.
Så vidt vi husker er vel han den eneste av de som har blitt intervjuet i serien som nærmest har tatt avstand fra bevegelsen han tilhørte og derigjennom indirekte også det nødvendige oppgjøret med de etablerte stjernene og hva de sto for på den tiden.
Utsagnet til Vikan er totalt ute av fokus når han begynner å dissekere det musikalske nivået på det vi satte i gang. For det var jo nettopp dét som var fokuset, at vi satte i gang noe som ennå ikke har sluttet å vokse: Et fundamentalt skifte og en omdreining fra publikum som passive konsumenter til aktive deltakere. En nærhet og sammensmelting, en uvisking av avstanden opp på podiet som var ny i historisk sammenheng! At punkmusikken genererte en aktivitet som mangler sidestykke i Norge. Og at noen av oss ikke kunne spille eller lage radiovennlige poplåter var nettopp medvirkende årsak til at flere følte lista lå så lavt at de også kunne gå i gang.
Poenget til punken var at vi tok saken i egne hender, vi gjorde noe sjøl, og selv om det ikke nødvendigvis var like ‘bra’ som det norsk rock har utviklet seg til i ettertid.
Vi gikk et skritt videre i forhold til Hippiene som hadde nøyd seg med å bare konsumere mer og mer musikk. Vi ble selv musikken, bevegelsen, kaoset, galskapen. Hva som er «dritt» og hva som er «bra» bør i denne sammenhengen ikke defineres så snevert som ned til bare det musikalske.
Det punken satte i gang var viktig, det var nødvendig og det opplevdes meningsfullt, i tillegg til at det fikk store ringvirkninger. Da blir det mindre vesentlig at det låt kaotisk og amatørmessig. Da vi gikk på konserter i Oslo i 77/78, fantes det verken rockeklubber eller lokale band.
I løpet av få år presset punken klubbeiere til å åpne for et vell av tilbud, og har holdt scene for et kontinuerlig kjør av band siden. Det er kanskje det viktigste punken vil bli husket for i Oslo, og akkurat dét klarte faktisk programmet å formidle, selv om Steinar Vikan gjorde sitt til for å forkludre det.
Ledige stillinger
Lydtekniker
NasjonalbiblioteketSøknadsfrist:17/11/2024
Kulturskolelærer fiolin og piano
Vestby kommune/ Vestby kulturskoleSøknadsfrist:17/11/2024
Professor i fiolin – 50%
Norges musikkhøgskole (NMH)Søknadsfrist:01/12/2024
Professor i fiolin -100%
Norges musikkhøgskole (NMH)Søknadsfrist:01/12/2024
Førsteamanuensis i komposisjon
Norges musikkhøgskole (NMH)Søknadsfrist:01/12/2024