Musikalsk visjonær
Kenan Dzanic er lidenskapelig opptatt av elektronika, house og techno — og inspirert av forbildet Simone de Beauvoir.
– Det er to grunner til at jeg driver med dette. Den ene handler om at jeg er lidenskapelig opptatt av elektronika, house og techno. Den andre stikker dypere. Jeg vil være med på å bevise at elektronisk musikk ikke handler om dop og overdoser. Musikken handler om å formidle egne følelser, og gleden rytmene gir oss.
— Hvorfor tror du mange fortsatt forbinder techno med narkotiske stoffer?
– Fordi bildet fra 90-tallet fortsatt henger igjen, særlig blant de over 30 år. Så har mediene forsterket dette med all den omtalen de siste årene. Sannheten er en annen. Jeg tør påstå at rockefestivaler ofte kan være verre, men det er det selvfølgelig ingen medier som bryr seg om.
En visjonær
Kenan Dzanic er alvorlig når han snakker om rollen som kultur og musikkarrangør. Hans yrke på heltid. Norsk-bosnieren er mannen som startet Grünerløkka Alternatives, og jobber med å arrangere konserter i hovedstaden. Han er også mannen bak den internasjonale festivalen Dimensions; et elektronikaarrangement i byen Pula i Kroatia.
Men Dzanic ser på seg selv som en visjonær. En som oppriktig ønsker å bruke sine metoder for å glede andre.
– Kall meg gjerne dum eller naiv. For meg har dumsdristigheten vært kraften som har drevet meg videre, sier han mens han ser ut av vinduet.
Utenfor: sol og blå himmel. Kvikksølvet viser 26 grader i lufta. Sommeren er i full blomst og den ellers så stressende byen gjør seg klar for to måneders dvale. For Dzanic og co derimot, har stormen alt begynt. Det er mye som må fikses for å gjøre arrangementet komplett: de elektronikahungrige skal få en uforglemmelig opplevelse, lover han.
– Den viktigste jobben er å nå folket. Det er ingen enkel oppgave, men samtidig en av de aller morsomste, smiler han mens han tar en slurk av kaffen.
Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook
Ballade på Twitter
En annerledes festival
Solaar Weekend går av stabelen fra femte til syvende august i år. Festivalen er hans hjertebarn og store kjærlighet de siste månedene. Ballade møter han på kontoret til bookingfirmaet Extrema hvor 29-åringen er leid inn som art director. Plakater på bordet. Flyers i store esker. Telefoner som får anrop. Mens vi sitter der, i det åpne kontorlandskapet, blir vi besøkt av flere samarbeidspartnere. Lydmenn. Scenemenn med forslag til hvordan spilleplassene kan se ut. Dette er tiden hvor alt kan og skal skje.
Ledige stillinger
— Mange sier at det nesten er overflod av festivaler i Norge. Hvorfor skiller akkurat Solaar seg ut?
– Vi er den eneste rene elektronikafestivalen i landet. Solaar er dessuten ikke bare en musikkfestival, men også et kunstarrangement. Vi har egne kunstinstallasjoner, og kan egentlig karakteriseres som en crossoverfestival hvor musikk og kunst står sentralt. Å ha kunstnere som Bjerke Nysirkus, grafitticrewet RYQ, SinnSykShit er veldig uvanlig i musikkfestivaler.
Fra flyktning til rebell
For norsk-bosnieren har musikksjangeren vært nærmest en besettelse de siste årene. Han føler han endelig har landet. At han har kommet «hjem» musikkmessig. Dzanic har røtter i elvebyen Banja Luka i Bosnia og Herzegovina, og forteller at veien dit han er nå vært lang og strabasiøs. Sammen med familien måtte han flykte fra krigen på begynnelsen av 90-tallet.
– Selve flukten husker jeg ikke så mye av, men det som gjorde mest inntrykk på meg var ankomsten til Norge for 20 år siden. Jeg var åtte år da vi måtte bo på Tanum i Vinterbro utenfor Oslo. Der bodde vi i en enorm hall med mange tusen andre flyktninger. Du kan tenke deg mangelen på privatliv. Jeg var et barn, så for meg var ikke dette det største problemet. Verst var nettene og lyden fra tusenvis av knitrende feltsenger. Det er noe jeg aldri vil glemme.
Familien kom seg videre. Faren fikk kort tid etter en jobb som dataansvarlig for Finansdepartementet. Det så lyst ut for Dzanic. Imidlertid tok det ikke lang tid før ungdomstiden brakte med seg nye utfordringer.
– Jeg ville ut av det tradisjonelle familielivet. Da jeg fylte 17 bestemte jeg meg for å flytte hjemmefra. Jeg spilte i band, og ville satse på musikk, erindrer 29-åringen.
Foreldrene derimot, ville det annerledes. De ønsket å se sønnen sin i en trygg jobb. De ville at han skulle slå seg til ro, og Dzanic gjorde også noen trygge valg, først som elektroingeniør, deretter i jobb som finansmann i DnB. Men han ville ikke jobbe med penger.
– Å leve mine foreldres drøm var ikke riktig for meg. Det tok noen år å innse det, men jeg har aldri følt meg lykkeligere enn da jeg hoppet av pengekarusellen. Og jeg har alltid hatt et godt til foreldrene mine, presiserer 29-åringen.
Fanget mellom øst og vest
Kampen mellom det tradisjonelle og det moderne. Storfamilien mot den individuelle friheten. Dette er noe mange med samme bakgrunn som Kenan Dzanic opplever. På mange måter gjenspeiler et slikt forhold situasjonen i Balkan, mener han.
– Og det er det som gjør det så spennende. Området ligger i skjæringspunket mellom øst og vest. Mellom det rurale og det urbane. Dessuten har vi i tusenvis av år vært et flerkulturelt samfunn. I flere hundre år har muslimer og katolikker, romfolk, tyrkere og jøder levd side om side. Jeg tror Vest-Europa har mye å lære av historien i Balkan, om samholdet — og spesielt i Bosnia, hvor det har vært mye toleranse i flere hundre år. I Bosnia tolerer man i høyere grad forskjellige religiøse symboler og hellige monumenter. Jeg opplever det slik at bosniere flest har stor respekt for hverandres tro, til tross for krigen.
Selv er Dzanic opptatt av å dyrke den bosniske identiteten. Han er ofte på Balkan. Men han forteller også om en sørgelig utvikling i Banja Luka. Kulturen er i ferd med å gå tapt, sier han alvorlig.
– Vi har invitert en serbisk gruppe derfra som forteller om det samme. Det kulturelle landskapet er ikke like variert lenger. Opera og teater fenger ikke hos befolkningen. Banja Luka har hatt en enorm tilflytting fra landsbygda de siste 20 årene. De nye innbyggerne vil ha folketoner og rock, og da forsvinner det varierte kulturtilbudet byen var så kjent for.
— Du har erfaring som arrangør i både Norge og Kroatia. Hva kan nordmenn lære av folk fra Balkan?
– Kroater har mer tiltakslyst. Ting tar lengre tid i Norge, og som arrangører er vi opptatt av å få svar raskt. Vi må for eksempel bruke noe penger på reklame, og når det tar flere uker med å få svar på våre henvendelser kan det bli litt frustrerende i lengden. Jeg tror mange nordmenn kan lære seg å ta ting raskere og ikke drøye det for lenge før man setter i gang.
Lærer av de fryktløse
Kenan Dzanic kan karakteriseres som fryktløs. Han liker å ta sjanser, og er stadig på jakt etter nye utfordringer. Norsk-bosnieren lar seg ofte inspirere av historiske skikkelser.
– Simone de Beauvoir. Jeg liker hvordan hun trosset datidens samfunnstanker. Hun var en feminist og filosof som brøt mange utfordringer. Ikke bare var hun en dyktig dame; hun var en forfører som sjarmerte de unge jentene samtidig som hun var hard mot gutta i sine eldre dager. Det er denne personlighetskarakteristikken jeg lar meg inspirere av. De som er uredde. De som tør ta sjanser og utfordre konvensjonene. De som går motstrøms, forklarer han.
— Hvordan vil du beskrive deg selv?
– Pragmatisk, rettferdig og løsningsorientert. Jeg mener disse tre adjektivene passer meg perfekt i jobben min. Så anser jeg meg selv som fargeblind, og bryr meg ikke om folks bakgrunn. Det er derfor jeg elsker å drive med musikk; den kommuniserer med det primitive i oss. Vi trenger ikke å snakke sammen, vi kan la kroppene våre si det. Gjennom rytmen. Gjennom harmoniene og dansen.
