Motorpsycho på Øyafestivalen i 2006 (Foto: Bjørn Bergli/Øyafestivalen)

Motorpsykedelisk utferdstrang del 2: Fra Bjugn til Roma

– I starten spilte vi på ungdomshus og i okkuperte hus, men til dels også små streite klubber. Noen steder ville vi ikke spille mer fordi de ikke fungerte, andre steder ville vi tilbake til fordi de fungerte bra. Det bare vokste på seg og har fortsatt å vokse, sier Motorpsychos gitarist og vokalist Bent Sæther.

Kalender

Av Carl Kristian Johansen
Dette er den tredje av Carl Kristian Johansens reportasjer fra Motorpsychos europaturné. Tidligere har han møtt bandets mest iherdige tilhengere, såkalte [link id=65944 title=»psychonauts«], på pub i Berlin mellom konserter. I går presenterte vi [link id=65972 title=»fundamentet «]for bandets internasjonale nedslagsfelt, og var ikke minst innom Blitz-ruta. I dag handler det om veien videre og om revitaliseringen Kenneth Kapstad har brakt med seg.
Motorpsycho hadde klare ambisjoner ut over å spille på Blitz-ruta. Demon Box (1993) viste at bandet også hadde kunstneriske vyer som gikk ut over hardcore og tung rock, eller grunge, som musikken ble kalt på den tiden. Med Timothy’s Monster (1994) var bandet i ferd med å finne sin egen nisje rent musikalsk, men også i måten bandet organiserte seg på.
WiMP: Demon Box (1993) Timothy’s Monster (1994)
Bandet signerte en distribusjonsavtale for Norge med multinasjonale EMI, etter bruddet med, og rettssaken mot, det norske indie-selskapet Voices of Wonder (som handlet om rettighetsproblematikk knyttet til de tre første albumene). Bandet beholdt den andre foten i indie-segmentet ved samtidig å etablere Stickman Records i Hamburg som siden 1994 har gitt ut og distribuert Motorpsychos plater i Tyskland gjennom sitt eget nettverk av internasjonale samarbeidspartnere.
— Vi var så drittlei alt som var indie og alternativt og lette etter andre muligheter. Da tenkte vi at vi går til det største og mest gjennomsiktige av alle multinasjonale plateselskaper bare for å få det helt streit, sier Sæther om samarbeidet med EMI og senere Sony.
— I gode tider har Stickman signert andre band og gjort noen obskure prosjekter som vi har sagt at de bør gjøre. Vi har stort sett hatt vetorett på hva som kommer ut på Stickman, fortsetter han.
Som enkeltland er Norge det viktigste markedet for Motorpsycho, men samlet sett er Europa en forutsetning for bandets eksistens. Næringsmessig, men først og fremst kunstnerisk. Det er den prosessorienterte tankegangen som holder bandet vitalt og som driver bandet gjennom de månedslange europaturneene.
— Det er noen som synes at å følge etter oss er en bra måte å bruke ferien på. De har skjønt et viktig poeng. Det er prosessen som er interessant. Vi får aldri ytt noe til maksimum effekt, det er de nye løsningene hver konsert som gjør at bandet er vitalt. Det tror jeg en del folk liker å være med på. Man får kanskje en bedre innsikt i hva bandet er for noe, sier Sæther.


Hans Magnus Ryan, Kenneth Kapstad og Bent Sæther. (foto: Carl Kristian Johansen)
Som en familiebedrift
De lisensbaserte distribusjonsavtalene med EMI og Sony og etableringen av Stickman virker som en gjennomtenkt strategi, men Sæther mener at bandet ikke består av «businessmennesker». Muligheten til å holde det kreative rommet åpent er hovedpoenget i Motorpsycho. Ord som familie og tillit er noe som går igjen når man nærmer seg bandet.
— Det blir fort utrolig lite og intimt. Det er en familiefeeling i mye større grad enn en businessgreie. På både godt og vondt. Man stoler mye mer på noen man kjenner enn andre, samtidig som man lar det skli litt lenger før man setter ned foten. Motorpsycho er som en liten familiebedrift. Det er en behagelig måte å jobbe på og vi liker å ha det sånn.
Det handler om musikk og turnering, ikke om markedsføring, mener Wieland Krämer som har booket bandet i Tyskland siden 1994. På slutten av 90-tallet startet for eksempel konseptet med sponsing der musikkmagasiner presenterte turneer. Motorpsycho ville ikke ha noe av det, ikke engang med de alternative magasinene i Tyskland som Visions, Spex eller Intro. Motorpsycho betalte for sine postere og hadde ingen andre logoer enn deres egen.
Krämer sier at bandet i begynnelsen var nært hardcore-scenen både musikalsk og etikkmessig. Når han likevel kaller Motorpsycho anno 1994 for et «post-hardcoreband» henger det sammen med at de ikke var «dogmatiske» og ikke skjelte til om det de gjorde var ok for hardcore-miljøet eller ikke.
— De var klare på hva de likte og ikke. So Much Hate og Life… but how to live it fortsatte et par år inn på 90-tallet, men Motorpsycho vokste i en totalt annen retning, sier Krämer, som jobber i Powerline Agency i Berlin.
I april gikk Ballade opp [link id=65811 title=»sporene etter Motorpsycho«] på Svartlamoen i Trondheim.
Stilskifte og krise
— Rundt år 2000 var Motorpsycho på et nivå der bandet kunne vokst mer hvis de ønsket det, mener Krämer.
MTV og VIVA i Tyskland spilte videoene deres i en periode da musikken var preget av et stilskifte. Bandets «popjazz-periode» begynte, nye publikummere strømmer til, mens det gamle til en viss grad falt fra.
— Noen år på begynnelsen av 2000-tallet hadde vi 1000-1500 på konsertene, de spilte på alle de store festivalene som Rock am Ring og Rock im Park med en god spot på plakaten, og de hadde omslagene på musikkmagasinene. De var ikke veldig store, men på den alternative scenen ønsket de fleste å se dem, sier Krämer.
— Det kom en del nye folk på konsertene deres i perioden fram til 2002 da bandet hadde sitt største kjøpepublikum. I Amsterdam hadde de to utsolgte hus på Paradiso, som har 1500 i kapasitet, på syv måneder, sier psychonaut Anders Danielsen, som har fulgt bandet på turné i over ti år.
Utover 2000-tallet glir den pop-jazzete versjonen av Motorpsycho inn i en tilnærmet krise. Sæther mener den bunnet i «fjorten år med akkumulert utslitthet». Det var ikke mer å by på.
Bandet begynner å spille country, og slipper et album med The International Tussler Society mens de prøver å finne ut av framtiden. Resultatet er at bandet skjærer vekk blåserseksjoner, strykere, pianister og xylofonister og finner tilbake til sitt opprinnelige powertrioformat fra 90-tallet. Trommeslager Håkon Gebhardt finner også ut at nok er nok. Han slutter og fortsetter sin karriere med banjo.
WiMP: Bird Song med The International Tussler Society (2004)
Da dobbeltalbumet Black Hole/Blank Canvas kommer ut i 2006 er Motorpsycho en duo. Sæther spiller trommer på hele albumet, og nederlender Jacco van Rooij blir hyret som konsert-trommeslager. Albumet viser et band på vei mot en ny fase, men det er ikke overskudd som preger innspillingen. Black Hole/Blank Canvas er en dobbel kraftanstrengelse, et «do or die», i Motorpsychos omfattende katalog.
WiMP: Black Hole/Blank Canvas (2006)
Årene da bandet ikke var i Europa mistet de noe av sitt publikum. Psychonaut Alexander Schulze fra Berlin har også reist etter bandet i over ti år og beskriver publikumsutviklingen sett fra konsertsalene.
— Plutselig var de borte en stund og de mistet halvparten av publikummet sitt. Fra å ha trukket 1300 personer i Columbiahalle nådde de bunnpunktet i 2008 da de ikke greide å trekke 700 personer i Berlin. Med de tre siste skivene er det i ferd med å bygge seg opp igjen, sier han.
Lav profil, kreativ opptur
I 2007 rekrutterte Sæther og Ryan en ny trommeslager. Kenneth Kapstad har vært med på Little Lucid Moments (2008), Child of the Future (2009) og Heavy Metal Fruit. Den øredøvende konsensusen rundt det faktum at Kapstad har vært en positiv tilvekst for Motorpsycho illustreres kanskje best av med Wieland Krämers ord.
— Kapstad er et musikalsk «kick in the ass». Det er ikke ofte et band har en så lang karriere, men jeg tror at det ikke er så ille om man er ute et par år for å komme tilbake.
Og det nye bandmedlemmet kan komme til å få stor betydning. Inntrykket fra Tyskland er at at publikummet nå vokser tilbake til høydene på begynnelsen av 2000-tallet, ikke minst på grunn av de musikalske kvalitetene bandet har utviklet med Kapstad. Det er mer resultatet av en word by mouth-effekt blant et over gjennomsnittlig musikkinteressert publikum, enn en gjennomtenkt mediastrategi.
— De har ingen webside, de har sluppet en vinyl-only-plate, de annonserer turneene sine sent, de opprettholder ingen sosiale nettverksprofiler, sier Psychonaut Alexander Schulze.
— De har sluppet den beste plata på mange år med Heavy Metal Fruit. De bygger opp store forventninger og får strålende kritikker og så benytter de seg ikke av det i det hele tatt. Istedet drar de på turné i Norge med Supersilent. Det lukter ikke av et band som er ute etter å tiltrekke seg de store massene, mener Danielsen.
WiMP: Heavy Metal Fruit (2010)
Men situasjonen virker komfortabel for bandet. De har et stort nok publikum som stadig fornyes både på det kontinentale Europa og i Norge, og de har skapt et rom for seg selv der det å mislykkes én gang betyr at publikum reiser til neste by for å se dem igjen.
Fra hardcore til space rock i oppgraderte omgivelser
Bremen er for Motorpsycho det Hamburg var for Turboneger, og Schlachthof er kjent for å være stedet i Europa der Motorpsycho gjør sine beste konserter. Det gamle slakteriet ble okkupert rundt 1980 og er i dag et by-støttet, non-profit kulturhus. Det er en utvikling som gjelder mange flere hus fra okkupasjonsbølgen på 80-tallet. I Trondheim er Svartlamoen by-økologisk forsøksområde og squat er heller ikke det første man tenker når man ser på det nyoppussede Blitzhuset i Oslo.
Under Heavy Metal Fruit Tour har Motorpsycho over 100 spilleklare låter på repertoaret. Tyngden av materialet som er framført, om lag 60 låter, har utgangspunkt i Heavy Metal Fruit, Timothy’s Monster og Demon Box. Ingen låter fra popjazzperioden har blitt presentert.
I mars prioriterte bandet å dra til Bjugn med Supersilent framfor å reise til Oslo, Amsterdam, Roma, Berlin og Brüssel for å kapitalisere på buzzen rundt Heavy Metal Fruit. Bandets insistering på den uavhengige tankegangen minner om Fugazi og Ian MacKayes credo om å følge sin egen overbevisning. I en slik sammenheng kan bandets overgang fra Sony til lille Rune Grammofon i 2008 også ses på som en slags bekjennelse til 80-tallets uavhengighetsidealer.
— De er kompromissløse på den måten at de ønsker å ha kontroll hele tiden i alle ledd. Det har vist seg å være veldig lurt av dem å hele tiden ha oversikten og en veldig stor grad av kunstnerisk kontroll. Det har hatt sin pris for dem også. De kunne vært mye mer kommersielt spiselige og solgt flere plater, sier Harald Nissen, som er talsmann for beboerne på Svartlamoen i Trondheim.
For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.
Konserttips Oslo