Et midtnorsk post-hippie bohemia
Etter 20 år nyter Motorpsycho samme respekt i de alternative miljøene bandet sprang ut fra, som i den etablerte musikkindustrien og tabloidavisenes musikkredaksjoner. Ballade dro til Svartlamoen i Trondheim for å oppleve bandet på hjemmebane og for å finne ut hvordan det har håndtert ekspansjonen. Uten å bli en sell out.
Av Carl Kristian Johansen, Trondheim
Motorpsychos kjerneverdier? I bassist Bent Sæthers øyne er det «fuzzbass og lange gitarsoloer».
Legger man til et innadvendt sceneuttrykk og semi-abstrakte visuals grov Motorpsycho tidlig ut sin helt egen nisje i norsk rock. I begynnelsen, som neppe kan kalles sped, øvde Motorpsycho ved punk-aktivist-stedet UFFA, de debuterte i halen av Kassettbevegelsen på den lokale anarkistetiketten Knallsyndikatet, fikk fødselshjelp av vulgær-nietzscheanerne Turboneger, og ga Blitzruta et nytt musikalsk innhold.
Den nye trommeslageren Kenneth Kapstad har skapt en ny dimensjon i bandet, og med årets doble space rock-album Heavy Metal Fruit kan bandet ha begått en av sine mest interessante utgivelser. Men i stedet for å kjappe seg ut på veien for å inkassere på høye terningkast har Motorpsycho heller rullet ut på en landsomfattende turné i en bastardformasjon med fri-improvisasjonstrioen Supersilent, finansiert av Rikskonsertene. Et prosessorientert work in progress-prosjekt, der alle konserter annonseres som forskjellige og der samspillet utvikles fra konsert til konsert.
Et slags statsfinansiert-Grateful Dead-anno-Norge-2010-konsept.
En Motorpsychedelisk trip
Hippiebevegelsen vokste fram på 1960-tallet i USA, og var en anti-autoritær kulturell bevegelse i opposisjon til konsumerisme, materialisme og militarisme. Istedet dyrket hippiene love, not war, musikk, individuell frihet, dop, kosmos, og et økologisk levesett i harmoni med naturen. På 1970-tallet fant den langhårede protesten også vei til Nord-Norge og Karlsøy i Troms. De hardtarbeidende Karlsøy-hippiene har hatt sin storhetstid, med bandet Karlsøy Prestegaard og tidsskriftet Vannbæreren som kontaktflate utad, men miljøet eksisterer ennå og hippieånden blomstrer fremdeles hver sommer med Karlsøyfestivalen.
— Vi ser på Motorpsycho som en del av en alternativ innstilling. Vi ønsker å ha artister med et slags budskap som har tilknytning til et samfunnskritisk syn. For oss er Motorpsycho ikoner, men slik jeg ser det er de for store for oss nå, sier Svein-Egil Haugen. Han er førstegenerasjons hippie på Karlsøy og koordinerer en festival som henter sine band basert på et bookingmanifest.
Karlsøysamfunnet har forgreninger. I det fargerike, men truede Hausmania-kvartalet i Oslo finnes det avkom fra Karlsøy. Det gjør det også på Svartlamoen i Trondheim. Ranja Bojer er datter av Jan Vindheim Bojer, en motkulturell veteran med allsidig fortid fra anarkistiske Gateavisa i Oslo, som stifter av SUF, som beboer av hippiesamfunnet på Karlsøy og redaktør av Vannbæreren, og nå med plass i Trondheims bystyre for Miljøpartiet De Grønne. Ranja Bojer flyttet til Svartlamoen på midten av 90-tallet. Et av hennes første minner fra stedet er at hun så Motorpsycho gå forbi vinduet der hun bodde.
— Heavy Metal Fruit kan være et slags tilbakeblikk på 90-tallet musikalsk sett, men jeg må gi den et par år før jeg kan si om den når opp til Demon Box. Den er en milepæl i livet mitt, sier Bojer.
Svartlamoen handler blant annet om å ikke få diktert alle rammer ovenfra, mener Ranja Bojer. (Foto: Carl Kristian Johansen)
Gjennom noen år drev hun platebutikken Rotrock på Svartlamoen og langet plater og litteratur om roots, rock og reggae. Bojer gikk lei reggae og stengte butikken, men hun blir boende på Svartlamoen.
— Her er det punkere og hippier i skjønn forening. Det kan være store forskjeller, men i praksis er det bare tilsynelatende. Egentlig dreier det seg om et annet uttrykk enn annerledes ideologi dypest sett, mener Bojer.
La’mon Rag
— I startfasen til UFFA var stedet en blanding av gamle frikere og unge punks. Det er ikke et spesielt stort miljø her. Bandene som øvde på UFFA var mye rene punkband, men også arty frikeband, forteller svartlamonitt og punker Morten Haugdahl, forfatter av svært den informative dokumentarboka «UFFA 1981 – 2006».
UFFA (Ungdom For Fri Aktivitet) åpnet i 1981 og bød på bandene Liliedugg og Wannskrækk, forløperen til DumDum Boys, på åpningskvelden.
— Wannskrækk var veldig punk på den tida. Liliedugg siktet mer til gammel Stooges, Nick Caves Birthday Party, og den type rock, sier Haugdahl over en presskannekaffe på øko-veggis-kafeen Ramp på Svartlamoen. Der befinner også Morten Fagervik seg. Han var tidligere assosiert medlem av Motorpsycho, senere turnéleder for bandet i mange år, og spilte på 90-tallet i Albino Slug som også hadde utspring fra UFFA.
Haugdahl beskriver musikkmiljøet i Trondheim som mer frikete og langt mindre nisjepreget enn i Oslo, og UFFA som mer anarkistisk og anti-autoritært orientert enn sin røde og mer militante storebror Blitz. Da som nå.
UFFA-huset ligger et steinkast fra Svartlamoen, nederst på Lademoen øst i Trondheim. I sin bok knytter en analytisk anlagt Haugdahl skjebnen til disse to stedene sammen. Da yngre folk, gjerne tilknyttet UFFA, begynte å flytte til Svartlamoen på slutten av 80-tallet, støttet av kommunens UNGBO-program, var området preget av forslumming, kriminalitet, og forfall på både arkitektonisk og menneskelig nivå. Samtidig kom det studenter fra Kunstakademiet, og parallellt foregikk det Haugdahl kaller en snikokkupasjon av tomme leiligheter. Svartlamoen lignet etterhvert et boligområde, og kampen mellom en etablert beboerforening og Trondheim kommune startet i 1994. Kommunen truet med sanering av næringsregulerte Svartlamoen til fordel for bilforretningen Strandveien Auto. Etter langvarig tautrekking løste konflikten seg, og i 2001 oppnådde svartlamonittene en form for autonomi. Strandveien Auto fikk en annen tomt, husene ble stående, folk ble boende, og Svartlamoen ble omregulert til byøkologisk forsøksområde.
Det er i begynnelsen av denne fasen at Motorpsycho etablerer seg. Kjell Runar «Killer» Jenssen, bandets første trommeslager, bodde på Svartlamoen, og møtte Bent Sæther i Studentradioen på Studensamfundet. Jenssens avløser i bandet fra 1991, Håkon Gebhardt, blir sett på som en sentral person i kampen for å bevare Svartlamoens status som fristed. Gebhardt er blant annet involvert når kunstnerne Håkon Bleken og Håkon Gullvåg utfører sine veggmalerier og dermed etablerer argumentet om Svartlamoen som verneverdig. Før dette har Motorpsycho åpnet kontor i Gregus gate 10, i hjertet av Svartlamoen. Sæther, «head honcho» i Motorpsycho, bor i samme gate, på andre siden av jernbanen som skiller Svartlamoen fra Lademoen, eller La’mon på folkemunne.
— Kontoret har vært der hele tiden, men det har ikke vært noe aktiv Svartlamo-kamp fra vår side siden avtalen kom i stand med kommunen, sier Sæther fra en sofa backstage i Verkstedhallen på Svartlamoen, der Motorpsycho skal dele scene med Supersilent en time senere.
Det var aldri så dramatisk på Svartlamoen, men dette er det siste man ser før man går inn døra til Verkstedhallen. (Foto: Carl Kristian Johansen)
Gjennom hele 90-tallet var Motorpsycho assosiert med Svartlamo-kampen. Da daværende svartlamonitt Helge «Deathprod» Sten og Fagervik mottok Spellemann på vegne av bandet for henholdsvis Blissard (1996) og Angels and Daemons at Play (1997) snakket de om Svartlamoen på NRK i beste sendetid. Bandet spilte på støttekonserter og gav ut en singel med Tre Små Kinesere i 1996 for å markere motstand mot riving.
— Det at man ikke betalte noe særlig husleie gjorde at vi kunne bruke kronene på for eksempel å kjøpe strenger. I startfasen var det viktig. Der det er billig boligmasse skjer det ting. Det er der man har råd til å drive med det man vil uten å inngå kompromisser. Det er først da det blir noe genuint bra ut av det. Så for vår del var det på La’mon det begynte, sier Sæther.
Hans Magnus «Snah» Ryan og Bent Sæther i Levanger 1991. (Foto: Erlend Havdal)
Dette er ikke begynnelsen, men nesten. Bildet av Sæther og gitarist Ryan fra konsertstedet Fenka i Levanger er fra 1991, året etter debutkonserten på UFFA som supportband for Turboneger.
— T-skjorta fra Fenka kunne jeg gått med i dag. Det er mer snakk om et livssyn enn å dra politikk inn musikken. Det lille som har vært av politikk i Motorpsycho har vært Svartlamosaken, sier Sæther.
Svartlamo-kampen på 90-tallet har aldri preget det tekstlige innholdet i bandet. Man kan riktignok spore harde knytteneveslag oppover og en markant anti-autoritær holdning i enkelte av bandets tekster fra de to første albumene, som T.F.C. fra Lobotomizer og Sheer Profoundity fra Demon Box, men de bør tilskrives den grunnleggende opprørskheten i rocken framfor et ståsted i anarkistisk og livsstilspreget hardcore og punk, som man kunne finne spor av på UFFA og Svartlamoen. Eller?
Anarkisme, Sæther?
— Æææææææh. Under ansvar, svarer han.
Bandet hadde kontakt med de få anarkistpunkerne som holdt til på UFFA, men det skyldes mer at miljøet var lite og blandet enn at man delte ideologi. Men Sæther ble vegetarianer på dette tidspunktet, noe han tilskriver en etikk som kom på kjøpet med hardcore-musikken.
— Vi øvde ved UFFA og gikk dit for spise middag, drikke kaffe og henge. Det meste av det som var interessant musikalsk for vår del var der. Band som spilte på Blitz kom også til UFFA; hardcore som So Much Hate, Life… but how to live it og engelske og amerikanske band av den typen. Mye av politikken i hele den greia der, altså hvordan bandene og de selvstyrte husene ble organisert og hvordan de tenkte, oppfattet vi som fornuftig og som et genuint alternativ til hvordan blant annet platebransjen i Norge fungerte i 1990, sier Sæther.
Haugdahl og Fagervik mener at UFFA har vært åpen for annen type musikk enn ren punk og ren hardcore, mer enn det som var gangs i ungdomshus og squats ellers i Europa.
— Det er sikkert en av grunnene til at Motorpsycho ble opplevd som et ganske friskt innslag gjennom Blitzruta, fordi de spilte en annen musikk, tror Haugdahl.
— Motorpsycho var en helt annen greie enn de som hadde staka opp ruta, fastslår Fagervik.
— Vi spilte de første gigene våre på UFFA og Blitz, og vi kom i halen på hele den Blitzperioden. Vi startet på slutten av hardcore og ledet det i en ny retning. Det er et skifte i musikalsk retning som skjer akkurat der, som vi er en av de første bandene i Norge som representerer, mener Sæther.
DIY i major-forstand
Et annet band som representerer noe nytt på Blitzruta på samme tidspunkt er Turboneger. Oslobandet hadde ennå ikke definert sitt deathpunk-formular, og blir beskrevet som vilt, feedbackorientert, med skrikende og politisk ukorrekt vokal, og grunge og Sonic Youth i bakspeilet. Turboneger gir Motorpsycho deres første spillejobb som support for dem selv 29. april 1990 på UFFA. Noen dager senere inviterer Turboneger Motorpsycho til Oslo for en spillejobb på The Voice, i kjelleren på Chateau Neuf.
— Turboneger var egentlig det første norske bandet vi følte vi hadde en slags fellesskapsgreie med. Like mye musikalsk som hva de flagga på en måte. En slags skakkjørt estetikk, med et slags derivat av amerikansk hardcore. De var mer på Amphetamine Reptile-greia og de narkotiske vibbene enn vi var. Allikevel var det en eller annen sjelefrendegreie der, sier Sæther.
(Amphetamine Reptile Records i USA ga blant annet ut plater med Mudhoney, Helmet og Boredoms, samt en serie samlealbum ved navn Dope, Guns & Fucking in the Streets, red.anm.)
— Men de er mye smartere enn oss, mye mer brainy og uttenkt. Vi har aldri hatt en karriereplan. Vi har laget musikk, og det er det eneste vi har en slags misjon om å gjøre også. Det er to helt forskjellige verdener nå, men vi var på mange måter ganske overlappende i starten, sier Sæther.
Ivar Matlaus har eksistert på UFFA siden huset ble etablert, og fikk senere en filial på Svartlamoen. (Foto: Carl Kristian Johansen)
I 1993 slapp Turboneger singelen (He’s a) Grungewhore, som er et bitende stykke satire omhandlende Kurt Cobains heroinavhengighet og Nirvanas overgang fra indielabelen Sub Pop til majorselskapet Geffen. Fagervik forteller om vokalist Hank von Helvete som samtidig opptrer med rastafletter på Turboneger-konserter og snakker trøndersk mellom låtene. Turboneger prikker litt i siden på flinkisene Motorpsycho, uten at det stikker dypt, mener Fagervik. Da Turboneger blir beæret med tributeplaten Alpha Motherfucker i 2001, mens Hank er i heroin-eksil i Lofoten, velger Motorpsycho å bidra med en sløy og jazza versjon av Grungewhore.
Med Nirvanas pennestrøk på Geffen-kontrakten forrykkes forestillingen om det man har oppfattet som mainstream og undergrunn, også i Norge.
— Da grungegreia ble overgrunn så til de grader ble det plutselig behov for britpop og triphop for å skape en distanse til alt som hadde med gitar å gjøre. Det var en rar opplevelse, og det var veldig mange som trodde de skulle bli store. Turboneger og Seigmen ble det i norske forhold, sier Sæther.
Motorpsycho går også major på sin måte, og signerer en kontrakt med multinasjonale EMI før albumet Timothy’s Monster i 1994. Det fører til at Ivar Matlaus, musikk- og bokcafeen på UFFA og Svartlamoen, ikke tar inn albumet. Det kan ikke hindre at Motorpsycho oppnår å nå ut til et europeisk publikum på samme måte som de gjorde det i Norge med Demon Box.
— I norsk sammenheng er Demon Box vår Nevermind. Ut over det var det Timothy’s som gjorde jobben, sier Sæther. (Foto: Carl Kristian Johansen)
Årsaken til at bandet signerte distribusjonsavtale med EMI ligger delvis i det betente forholdet Motorpsycho har til Voices of Wonder, nå Voices Music & Entertainment, som eier alle rettighetene til Motorpsychos innspillinger til og med Demon Box. Fra Timothy’s Monster kontrollerer bandet rettighetene til egen musikk. Motorpsycho fulgte sin kontakt i EMI over til Sony etter Timothy’s Monster-albumet, et forhold som produksjonsmessig sett varte til 2006. I 2008 kom nyheten om at bandet hadde signert for det produktive plateselskapet Rune Grammofon i Oslo, et selskap hvis utgivelsesplan følger smaken til eier Rune Kristoffersen, og som har ry på seg for å slippe eksperimentelle prosjekter innenfor elektronisk musikk, fri jazz, rock og samtidsmusikk.
— Hvis vi er en av de få artistene som kan tjene penger på å gi ut plater så er det mye kulere å være med på å finansiere Rune sitt livsverk enn at pengene forsvinner i en anonym japansk lomme. En viss prosent av det vi tjener må gå til de vi driver business med og da er det bedre at de investeres i nye utgivelser hos Rune enn i Idolutgivelser. Vi har vår sti ren på dette og det føles jævlig bra. Det føles som om vi gjør den rette tingen, sier Sæther.
En lignende filosofi preger bandets tilnærming til konsertmarkedet.
— Vi har hele tiden vært bevisst på dette med å dyrke fram spillesteder slik at vi kan dra tilbake dit heller enn å loppe dem. Det er mye bedre kulturpolitisk og bandpolitisk, og er i det hele tatt en ansvarstaging for vår egen framtid, sier Sæther.
Ekspander eller dø?
Etter å ha hatt øvingstilhold i den voldsomme Dora-bunkeren et steinkast unna siden 90-tallet, har Motorpsycho nylig bygget et øvingslokale på Svartlamoen. Etter å ha ført en kamp mot en ekstern fiende er bydelen i en slags mellomfase.
Vis Svartlamoen i et større kart
Svartlamonittene er ti år eldre, de har fått barn og er rundere i kantene. Kampen nå består i å sette i stand husene man kjempet for at ikke skulle rives. Kompromisset som ble inngått i 2001 innebærer at innbyggerne betaler leie av området til kommunen gjennom Svartlamoen boligstiftelse, der beboerne er representert. Stiftelsen står for vedlikehold av husene, gjerne dugnadsbasert, men i praksis blir mye gjort av beboere uavhengig av stiftelsen. Husleiepengene har ikke utgjort nok til å finansiere rehabilitering av synlig forsømte hus, noe som igjen har ført til at beboerne selv har stemt fram husleieøkninger i flere omganger for å finansiere vedlikeholdet.
— Vi trenger ikke å gå i demoer lenger, men med det inntjeningstempoet vi har nå kommer det til å ta 60 år å pusse opp alle husene. Kommunen har ikke brukt en krone her siden 60-tallet, sier Fagervik.
Haugdahl elsker Svartlamoen, men mener at stedet ikke lenger er cutting edge på samme måte som på 90-tallet.
— Nå er det oppussing og rehabilitering av husene det handler om, pluss at det har kommet andre ting som Verkstedhallen og annen næringsdrift. Svartlamoen bør likevel ekspandere videre og gjøre nye ting om det skal ha livets rett. Og det bør bygges flere boliger, ellers ender det opp som et trivelig trehusmiljø med etablerte eks-motkulturister som skal bo relativt billig.
Ranja Bojer mener det er viktig for området å bevare motkulturpreget for at Svartlamoen ikke skal gli over til å bli som alle andre nabolag.
— Vi prøver å få inn litt yngre krefter. Det er ingen tvil om at snittalderen er mye høyere enn før, sier Bojer.
Bent Sæther har bodd i området i 20 år, og har fulgt prosessen som har utviklet Svartlamo-husene fra «rønner til litt mer moderne rønner».
— Grunnen til at det skjedde noe her i utganspunktet var at det kostet 650 kroner i måneden for en leilighet. Nå er det tilsvarende dyrt og hele momentet med billige boliger er borte. Men det har fått en identitet som et slags ideal, og det er en tanke der som fremdeles har livets rett. Dette er et digert eksperiment og da er det ting som nødvendigvis ikke funker også.
— Men jeg er ser ingen grunn til å flytte på meg for å oppnå noe. Jeg jobber fint her, sier Sæther.
Svartlamoen er etablert, og Motorpsycho er en institusjon. Hvor går veien videre?
— Vi har ikke slike perspektiver. Det eneste som opptar meg er neste låt eller neste øving. Når det er fullt så må det tømmes ut og da blir det plate av det. Det er det eneste fokus jeg har hatt. Og hvor det bringer oss? Jeg vet ikke. Vi har fulgt nesen i 20 år, hvis noen har en bra businessmodell, ja kom med den så kan vi snakke om det.
3/6-deler av Motorsilent i Verkstedhallen 20. mars. (Foto: Carl Kristian Johansen)
Èn time senere står Sæther på scenen i Verkstedhallen. Ved turnéåpningen i Drammen åtte dager tidligere var lokalet halvfullt, og publikum fikk bare et lite glimt av den berømte Motorpsycho-kjemien med Sæthers fuzzbass og Ryans gitarsoloer som grunnleggende elementer. På Svartlamoen er det derimot Motorpsycho-show, og Supersilent bidrar til at taket i salen løftes når bandene kollektivt utforsker Rune Grammofon-æra Motorpsycho-låter. Bandene blir jublet tilbake på scenen og gjør et ekstranummer det lukter fugl av.
Ikke verst for et så frika prosjekt.
Men så var de også på hjemmebane.
Gjenstående datoer i Motorpsycho/Supersilent-turneen:
25. mars – Meieriet, Sogndal
26. mars – Vossa Jazz, Vossasalen
27. mars – Rockefeller, Oslo
28. mars – Lillestrøm kultursenter, Stjernesalen
Ledige stillinger
Lydtekniker
NasjonalbiblioteketSøknadsfrist:17/11/2024
Kulturskolelærer fiolin og piano
Vestby kommune/ Vestby kulturskoleSøknadsfrist:17/11/2024
Professor i fiolin – 50%
Norges musikkhøgskole (NMH)Søknadsfrist:01/12/2024
Professor i fiolin -100%
Norges musikkhøgskole (NMH)Søknadsfrist:01/12/2024
Førsteamanuensis i komposisjon
Norges musikkhøgskole (NMH)Søknadsfrist:01/12/2024