(Foto: Sébastian Dahl / sebastiandahl.com)
Fremtidslyden
Snart slipper Bendik Baksaas lyden av fremtiden. Først spiller han på sommerfesten til Musikkforum og Ballade.
På tirsdag spiller Bendik Baksaas (21) og hans to faste medmusikanter på Musikkforum og Ballades sommerfest på Blå. Hva får man høre da?
— Kortversjonen er at jeg spiller elektronisk musikk med organiske instrumenter, sier Baksaas.
Han forklarer at han har «en hip hop-holdning» til musikken.
— Altså: jeg er elektronisk musiker, men sampler meg selv. Jeg spiller inn ting jeg har tatt opp fra jamming med kompiser, eller fra konserter, og bruker så laptop og sampler for å klippe om lydene. For eksempel kan jeg ta opp gitaristens solo under en konsert, og så bruke den om igjen senere, i en oppklippet og prosessert versjon.
— Er du en sånn som har hatt sampleren som instrument helt siden du først begynte å spille?
— Det er vel mer noe jeg har oppdaget verdien av de siste årene, egentlig. Det var først da jeg begynte å høre mye på hip hop at jeg skjønte hvordan sampling kan gi musikken sjel. Samtidig er det veldig viktig for meg å også ha med levende musikere, slik at man kan få med forskjellige innfallsvinkler til musikken.
Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook
Inn og ut av teorien
Baksaas spiller sammen med Jonas Barsten Johnsen og David Aleksander Sjølie. Johnsen tar en utøvende master i jazztrommer på Norges musikkhøgskole (NMH), mens gitarist Sjølie går siste året på en bachelor i utøvende jazz. Baksaas selv er også på NMH, og skal over sommeren starte på en bachelor i utøvende elektronisk musikk – en bachelor i laptop og sampler, der altså. Musikkteorien er viktig for denne gjengen.
— Jeg er veldig interessert i jazzteori. Jeg har jobbet mye med det, både å lære det veldig grundig og å lære å gå bort fra det. Harmonikk er veldig viktig for meg, jeg mener det er rom for å gjøre popmusikk mye mer harmonisk «speisa». Selv om mannen i gata ikke har noe forhold til det, eller kan sette ord på hva som skjer, er jeg overbevist om at alle skjønner når musikken har noe ekstra, noen uvante lag. For meg er det sånn at om ikke akkordene er interessante, hjelper det lite med en fet melodi.
Ledige stillinger
Baksaas forklarer at han ofte prøver å gå frem på «feil» måte, motsatt av hvordan vanlige jazzakkorder skal gå.
— Gitaristen min er veldig skolert, så det ligger i blodet hans å føre musikken mer i riktig retning – han får det hele til å henge sammen på et vis.
Et godt eksempel
Låten «Wake Me Up» mener Baksaas er et godt eksempel på hvordan han jobber med musikken.
Hør låten her:
— Det man hører i åpningen her er noe fra en låt jeg lagde for lenge siden som heter «I hear music». Jeg tok noen sekvenser fra den og kuttet det opp. Så prøvde jeg meg frem med sampleren til jeg fant et bra tema. Det er spilt inn i et 16-takters tema, mens beaten er veldig bevegelig over dette. Låten går i samme akkord hele veien, men har et lite dropp midt inni, hvor alt faller en hel tone. Det er bare et bitte lite brekk, men det gjør hele greia mer interessant, mener jeg.
Ekstra gitarer og annet er spilt inn i studio senere.
— Selve låten ble laget på kort tid, men produksjonen har tatt lang tid. Vi har blant annet mikset låten med Mathias Stubø, sier Baksaas.
Hør det live på Ballade og Musikkforums sommerfest tirsdag 19. juni
Helt useriøst store baller, egentlig
Baksaas har tidligere spilt i bandet til samme Stubø, som også gir ut album under navnet Proviant Audio. Nå blir Baksaas selv plateartist: Bare tre dager etter konserten på sommerfesten, skal Baksaas ha slippfest for EPen «The shape of beats to come».
— Ambisiøs tittel?
— He he. Absolutt! Jeg har alltid vært fan av Ornette Coleman, spesielt albumene hans «The shape of jazz to come» og «This is our music». Coleman tenkte alltid nytt, og var veldig opptatt av melodier, det liker jeg. Tittelen på vår EP er selvsagt også ment for å provosere litt. Det antyder jo helt useriøst store baller, egentlig, når man kaller EPen sin noe sånt. Men om folk blir irritert, vil de i alle fall sjekke ut musikken. Kanskje liker de det likevel.
Det er viktig å peke på omslaget også, sier Baksaas.
— Det viser bandet som tegneseriefigurer, som en slags superhelter, i kamp med en blekksprut. Tittelen funker nok best med slik selvironi. Om det bare hadde vært et bilde av meg som stirra inn i kamera, hadde det blitt for kleint.
