Fra knirkete jazz til polert pop

Da Munroe var yngre endret hun stadig hårfarge og frisyre. Den faste frisørdamen hjalp henne å realisere alle innfallene, men kom også med noen advarende ord innimellom saks og fargetuber.

– Hun sa, dette kan du ikke fortsette med når du blir voksen for da vil folk tro at du ikke vet hvem du er.

Artisten fra Ålesund sluttet aldri å endre på sveisen, men husker frisørens advarsel godt. Kanskje litt på samme måte som mange husker henne som jazzvokalisten fra musikkhøgskolen som sammen med TUB Quartet slapp albumet Red Shoes Diary i 2004. Siden den gang har den mørke, stødige stemmen gradvis fått selskap av synther og mer kommersiell produksjon.

Fra 2008 har hun i løpet av tre soloalbum og fire Spellemann-nominasjoner beveget seg fra indielabel Rune Grammofon via eget selskap Brødr. Records til giganten Warner Music Norway. Med singelen Like a Drumbeat, som ble sluppet før sommeren, har hun for alvor omfavnet den renskårede popen – tenk ABBA i elektrodrakt.

– Idiotiske hemninger
– Mitt behov for å bli en mer rendyrket popartist er et resultat av at jeg veldig tidlig kom inn i musikkmiljøet og følte press utenifra – uskrevne lover og regler, at man må gjøre sære ting, ikke bli helt forstått, bruke rare, knirkete instrumenter. Så våknet jeg en dag og kjente at jeg hadde ingenting igjen av meg selv. Det føltes så falskt. Hver gang jeg satt og skrev så hørte jeg nesten stemmer som sa ’det kommer ikke han til å like’, ’dette kommer hun til å le av’, ’dette ville aaaaldri han ha skrevet!’. Idiotiske hemninger. Noe jeg fikk et kjempebehov for å sparke i ballene!

Hun ler befriende av sitt eget utsagn, men erkjenner samtidig at det kanskje lå en sannhet i frisørdamens ord den gangen for lenge siden.

Ta bare navnet for eksempel. Tidligere i år gikk hun fra å være Hilde Marie Kjersem til å bli Marie Munroe. Søker man på det nye artistnavnet i Spotify finner man kun den siste singelen, og nye fans vil kanskje anta at 33-åringen er en debutant. Det var ikke hensikten, forklarer Munroe, og forteller at hun gjerne kunne tenke seg å gi ut de to siste platene sine igjen under nytt navn – Let’s Let Go (2011) og fjorårets If We Make It To the Future identifiserer hun seg fortsatt med. Hun var bare lei av at ingen klarte huske eller stave det ’gamle’ navnet.

– Noen lar seg irritere av det nye navnet, så døvt å nesten hete Marilyn Monroe liksom. Men de husker det i alle fall!

Og for ordens skyld, det er ikke den ikoniske pin-upen som er inspirasjonskilden. Bestefaren het Munroe til fornavn og drev Munroe bakeri over veien hvor hun vokste opp i Ålesund.

– Jeg føler jo kanskje at det med navnet gjør at jeg kan være en artist folk blir forvirret av, hehe. Men i den store verden er det ikke så veldig mange som vet hvem Hilde Marie Kjersem er, Marie Munroe har nesten allerede klart å ta henne igjen.

Country og frijazz neste
– Det at navnet er nytt og musikken stadig endrer seg – er det slik du liker det, eller leter du etter et uttrykk å føle deg hjemme i?

– Det er nok en blanding av at jeg blir lei av meg selv, men også at jeg har en slags indre uro som aldri er fornøyd.

– Ser du for deg at du skal ende opp et sted?

– Jeg har lyst til det. Ikke nødvendigvis et sted hvor ting er utrolig konformt og her skriver jeg visene mine som Bjørn Eidsvåg liksom, haha! Ikke noe negativt i det, men jeg tror ikke jeg har den roen i meg, jeg er ikke den type låtskriver. Noe skjedde da Idol kom, det ble så utrolig fokus på hvordan du skal være som musiker. Du skal være ferdig, ha pakken, skrive til et publikum.

Hun skjønner at et trofast publikum krever en viss forutsigbarhet fra hennes side, men samtidig – hvorfor lage regler? For øyeblikket jobber hun på amerikana-plate sammen med musiker Christer Knutsen, hun drømmer om å starte frijazzband…

– Hvorfor skal man ikke ha lov til det?, spør Munroe, smiler, tar en slurk av tekoppen som har trukket ferdig.

Overrasket over Ultima-debut
Det at hun på sitt mest kommersielle skal spille på samtidsmusikkfestivalen Ultima kom som en overraskelse. Over to datoer i september skal Munroe fremføre On the Outside på Riksscenen, et samarbeidsprosjektet med Panta Rei danseteater. Dansekompaniet har laget dans til en del av Munroes musikk, som igjen har skrevet musikk til noen av deres koreografier. Prosjektet bygger på konsertformatet hvor publikum kan studerer dans og musikk fra tre podier plassert rundt i rommet.

– Det har vært en uvant prosess, og dette er første gangen jeg gjør noe såpass stort. Vanskeligheten med å sette det sammen er at jeg som konsertartist tenker oppbygging, det er viktig hvor de rolige låtene kommer og hvor energien kommer. For danserne gjelder det i større grad at de ikke kan ha samme uttrykk i tre danser etter hverandre.

– Opplever du at musikken endrer seg i møte med dansen?

– Det som er spennende er hvordan man kan undergrave eller understreke handling og hvilken effekt det har. Det jeg gjør er noe som lever inni hodene til menneskene som hører det, og det danserne gjør skal ikke ta fra lytterne deres egne opplevelser av låten. Men det er Panta Rei utrolig flinke på, det er gøy å jobbe med folk som er så vant til å tenke på hva de ønsker skal og ikke skal oppfattes med kunsten.

Noe av musikken hun har skrevet til forestillingen blir blant annet å høre på det nye soloalbumet som slippes i små drypp utover høsten. Med andre ord, det blir popmusikk.

– Det at jeg har blitt mer og mer popmusikant gjør jo at noen velger å ikke sette pris på det jeg gjør. Det handler selvfølgelig om smak, men jeg føler nok også at det er en del pre-haters i musikkmiljøet, som allerede hater det før de vet hva det er. Men Ultima syntes dette var et spennende prosjekt, og de liker kanskje også å rokke litt ved disse pre-hatersene – de som kommer til å mislike at det spilles popmusikk på Ultima.

Vil vise ”skittentøyet”
Munroe kunne godt tenke seg å gjøre flere samarbeidsprosjekter. Med armene gestikulerer hun hvordan en gruppe mennesker beveger seg fremover som en vegg, forklarer hvordan hun liker så godt følelsen av å jobbe sammen med andre mot et mål. Det gjør henne inspirert og produktiv – noe også fremtidsplanene vitner om. I tillegg til pop-platen som kommer jobber hun også på en slags kontrastplate som hun har lyst å gi ut parallelt.

– Jeg holder på med en plate som er mellom meg og macen. Ved siden av den store, grandiose pop-platen så kommer det en plate fra kottet hehe! Jeg synes mange av skissene jeg lager, som aldri blir til ordentlige låter, er kjempefine, og jeg har lyst til å vise dem frem. Så er det en gyllen anledning når man først skal vise den ’glorified’ versjonen å vise hvordan en veldig grandios og fin pop-plate kanskje kan kle den litt stygge andungen.

Marie Munroe skjønner at et trofast publikum krever en viss forutsigbarhet fra hennes side, men samtidig – hvorfor lage regler? (Foto: Linn Carin Dirdal)

– Rar musikkpresse i Norge
Munroe smiler. Igjen. I det hele tatt, hun ler mye, en smittende latter som kommer rett fra magen. Hun er opptatt av å ha det gøy med musikken sin, ikke være så selvhøytidelig – egenskaper hun savner i norsk musikkbransje. Og særlig i norsk musikkpresse. Hun tar sats:

– Det irritert meg at de to første platene mine, som jeg synes er sånn passelige, de elsker kritikerne. Det synes jeg er en sykdom i norsk musikkpresse, at jo rarere og mindre forståelig musikken er, med en gang man ikke skjønner det helt, så er man redd for å si at man ikke liker det. Jeg synes det er så rart at ingen sier ifra om det. Det er så rar musikkpresse i Norge. Med en gang det er klanger og indie-gitar så synes de det høres så avansert ut!

– Vi går ikke nok i dybden, synes du?

– Ja, jeg mener det. Jeg føler jeg er såpass kompetent at jeg kunne anmeldt mine egne plater, og de to første platene mine hadde jeg ikke gitt ut i dag for å si det sånn.

Hun smiler oppgitt.

– Jeg synes det har vært utrolig befriende å jobbe med produsenten på forrige plate, som klarte å få meg til å sparke en del av de jævlene i skrittet. I skrittet faktisk…

Hun rister litt på hodet mens hun gjentar siste setning – litt overrasket over eget språkbruk og tilsynelatende litt rokket av egen frustrasjon.

– Det var kjæresten din (Roar Nilsen, red. anm.) som var produsent på If We Make It To the Future?

– Ja, det har vært en trygghet å ha med noen som du stoler på musikalsk.

– Har det vært viktig på veien inn i popen å ha med noen som er på lag med deg?

– Ja, det har mye å si. Det er alltid en ensom prosess, som soloartist står man alene, men det er hjelp i å ha noen å le av det sammen med og deilig å finne noen som også liker å skyte fra hofta. For norsk musikk er litt selvhøytidelig – ’jeg holder på med dette’, ’gud, de kan ikke sammenligne meg med den og den’. Det er så masete, folk er så humørløse. Det er bare musikk! Du holder på med det du holder på med. Noen skjønner det, noen ikke. Sånn er det bare.