Bertine Zetlitz: – Det er nå det skjer!

Bertine Zetlitz markerer 30 år som plateartist. Ballades største fan delte en kanne kakao og snakket om det som skjedde, det som ikke tok av, om været – og et godt råd fra Kari Bremnes.

Fra snø på en varm dag til papirposepust. Bertine Zetlitz har lekt seg med alt fra trip-hop, pop og jazz på debuten Morbid Latenight Show til hiphop-inspirert pop-poesi på sin siste norskspråklige plate.

Hun busket på Egertorget som tenåring, og campet utenfor kontoret til Sidsel Endresen for å mase til seg sangtimer. Isprinsessen som ville ha verdensherredømme har bikket gylne femti. Hvem skulle tro at det egentlig bare så vidt har begynt?

Et par dager før den nye plata La oss snakke om været kom ut møtes vi på Hotel Bristol og deler en kanne kakao. Bertine liker å gjøre intervjuer her. Det er noe med innredningen, med klientellet. Selv med våre 48 og 51 drar vi snittalderen ganske kraftig ned.

Uka før så jeg Bertine Zetlitz spille på Parkteatret i Oslo. Sist gang jeg så henne spille var i Oslo Spektrum i desember 2004, sammen med Lene Marlin og Morten Abel, før jeg flyttet utenlands.

De var pop royalties. De tre største popartistene vi hadde akkurat da. Sweet Injections (2003) ga oss «Girl Like You», og Rollerskating (2004) «Fake Your Beauty». Låter som ga ringer på vannet, helt til Tyskland og Hellas.

I sommer har hun spilt seg gjennom nesten hele karrieren på norske festival- og klubbscener. Da hun rundet av på Parkteatret i Oslo fikk hun med seg både Sa_G og drillpiker på scenen.

– Festival er veldig gøy, men klubbkonserter er… ah, du får alle til å bevege seg på samme måte, sier Bertine Zetlitz, mens vi nipper til den søte sjokoladen i Bristols Mauriske Salonger.

Fra digitalt blaff til livehit
Spesielt én låt beveget publikum. En låt som få fikk med seg da den kom.

– «Soft Hurt», som du blandet med «Show Me Love» med Robin S på konserten. For en låt! Jeg måtte løpe til Pernille (Bertines manager, journ. anm.) etter konserten og spørre hva det var. Den har gått helt under radaren for min del.

– Morsomt at du nevner det. Det var mange som sendte meldinger og spurte om det samme!

«Soft Hurt» kom i 2022 og er snekret sammen med Martin Sjøli og Jonas Lie Theis. En låt med mye potensial som bare ble et digitalt blaff. Fire år senere er den en livehit.

– Det er jo en låt som av en eller annen grunn ikke ble jobbet med i det hele tatt. Det har vært så gøy å ta fram sånne ting nå og mikse det sammen med resten av materialet.

– Hva var det som skjedde? Var det en tanke om at det skulle være begynnelsen på en ny æra?

– Nei, det var mer et ønske om å hive seg på de greiene, å droppe én og én låt og føle seg litt fram. Men jeg tenker at «Soft Hurt» er noe av det jeg skal ta med meg videre nå. For jeg har lyst til å lage et album som er på engelsk etter La oss snakke om været, og gjerne noe som er litt mer elektronisk.

– Ja, La oss snakke om været. Er det en fysisk plate, eller er det bare strømming? Jeg har ikke sett den annonsert i platebutikkene?

– Det er bare Spotify, rett og slett. Men det hadde vært gøy å gi den ut på vinyl. Men det er ingen direkte plan for det enda. Det er mulig at jeg nå blir litt bakstreversk fordi det er i ferd med å komme tilbake igjen, men jeg tenker liksom at CD-formatet er jo relativt smalt.

– For meg som samler er det viktig å ha fysiske formater. Å kunne sette albumet inn i hylla sammen med de andre platene.

– Det er ingenting som hadde gledet meg mer, altså.

– Blir det det samme trøkket på lanseringen når man ikke har en plate man kan holde i hånda?

– Jeg har bare tenkt at det er sånn det er nå. Og at musikken er tilgjengelig. Og så er det… Ja, nei, jeg har ikke wrapped my head around it, men jeg begynner å tenke på hvordan jeg ville gjort artworket, når du sier det. Og Sa_G ga ut plata si på CD nå, og det var jo dritkult.

La oss snakke om fortiden
Konserten på Parkteatret var titulert «Piggtråd, Apples and Diamonds». En kombinasjon av en av Bertine Zetlitz’ seneste singler og et nikk til en av de aller første.

Jeg gikk på medialinja på Horten videregående, og var musikkansvarlig i nærradioen da EMI begynte å sende ut singler med en ny norsk popartist. Jeg var en popkid, og Bertine traff meg rett i hjertet med sine klubbinspirerte singler «Getting Out» og «Snow On A Hot Day». Jeg kontaktet EMI og spurte om Bertine Zetlitz ville besøke nærradioens sommershow i båthavna på Borre.

– Husker du at du var på Borrestranda og gjorde et intervju? Du kom med toget, og vi hentet deg på Skoppum. Det var regn i lufta, og du ble intervjuet oppå pappas møkkete gamle veteranlastebil?

– Det husker jeg ikke. Hva i all verden var det jeg sa da?

– Haha. Neida, det var ikke hva du sa, det intervjuet har jeg ikke lenger. Men jeg har liksom gått og tenkt på det i etterkant. Herregud, her var vi noen unge medialinjefolk som fikk Bertine Zetlitz ned på stranda. Alt var litt på halv tolv. Hva måtte hun ha tenkt?

– Men det var jo også helt i starten for meg, så da husker jeg jo at man hadde en blanding av ungdommelig pågangsmot, og var egentlig bare glad for alle som hadde lyst til å snakke. Så det tok noen år før jeg ble full av meg selv, sier hun og bryter ut i latter.

– Jeg husker deg som veldig kul og grei mot oss, og at du ga mye av deg selv.

– Jeg har gjort mye rare greier, altså. Det jeg husker fra den tiden er egentlig hvor lite bevisst jeg var. Man bare befant seg steder, på en måte.

– Det handlet om å «go with the flow»?

– Ja! Men samtidig, det er så banalt, men likevel, det handler om å være snill. Og ikke være en ass, liksom. For du husker jo det. Du hadde jo husket det hvis jeg var kjip.

– Brent meg nok til å være forsiktig
Etter hvert begynte norsk presse å beskrive Bertine Zetlitz som en isprinsesse.

– Det er mange ganger jeg har fått høre: «Jøss, du er jo så hyggelig. Hvorfor er det ingen som har fortalt oss det?». Den distansen jeg forsøkte å skape for å beskytte meg selv, den var jo ikke på plass på den Borrestranda. Da var det veldig, som du sier, veldig åpent. Og så må jeg jo på et eller annet vis ha brent meg litt på det. At man snakket litt ukritisk. Samtidig har jeg alltid opplevd at pressen har mer eller mindre skrevet det jeg har sagt. Men man blir jo mer forsiktig med årene. Jeg tror jeg har brent meg nok til å være forsiktig.

Lørdag 4. desember 2004 delte Bertine Zetlitz, Lene Marlin og Morten Abel scenen i Oslo Spektrum. (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)

– Har du følt deg misforstått?

– Nei, jeg har følt meg veldig forstått. Og det er også et image som jeg gikk inn i da, som 21-åring. Jeg skjønte etter hvert at hvis man byr for mye på, så vil folk forsyne seg villig vekk. Det der med «isprinsesse», jeg er egentlig veldig takknemlig for at jeg på en måte kunne beskytte meg selv med det imaget.

I forbindelse med slippet av andreplata, Beautiful So Far, satte jeg meg på bussen til København for å se Bertine spille på Lille Vega høsten 2000. Og hadde et engangskamera på lomma.

– Fantastisk! Den husker jeg! sier Bertine mens hun får bla igjennom bildene.

– Den konserten var jo helt vanvittig. Jeg husker vi gikk av og hørte at publikum ikke ga seg, så vi måtte komme ut igjen. Vi hadde ikke flere låter. Men jeg tror vi spilte noe om igjen. Og Aqua var der. De sto visst bakerst i salen, forteller hun, og understreker at det var en big deal på den tiden.

Andreplata ble spilt inn med «superprodusenten» Tore Johansson i Malmö, noe som åpnet opp for å spille utenfor Norges grenser.

Totalt verdensherredømme
Men allerede med debuten, som ble distribuert av kanadiske Nettwerk i Nord-Amerika, fikk Bertine Zetlitz prøve seg over there, på Lilith Fair – en omreisende festival med utelukkende kvinnelige artister.

– Du har jo snakket om at du spilte Suzanne Vega-låter på Egertorget. Og så fikk du faktisk spille med Suzanne Vega på Lilith Fair.

– Det var helt utrolig. Og folk var så snille. Alle de uoppnåelige artistene kom plutselig bort for å slå av en prat, og de kom og så konsertene mine, før de selv skulle spille. Det var en utrolig opplevelse.

Tidlig i karrieren beskrev norsk presse Bertine Zetlitz som en isprinsesse. Det tok hun til seg og brukte som skjold mot de samme journalistene. (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)

Men det ble aldri fart i noen utenlandskarriere. Selv om «Girl Like You» ble gigastor i Hellas, og «Fake Your Beauty» fikk god rotasjon på tysk radio, så stoppet det der.

– Alle har jo en sånn historie. Jeg var en internasjonal prioritet rett før EMI gikk på dunken. Jeg skulle lanseres i hele verden, og hadde møter hvor foreldrene mine var med: Hvordan blir livet nå, liksom? Og så falt alt i fisk. Masse oppsigelser. Det var også overgangen mellom fysisk og streaming. Det var masse som skjedde i platebransjen.

– Rett etter Borrestranda ble jeg intervjuet av VG: «Totalt verdensherredømme» var overskriften, ler Bertine.

– Så ønsket var der absolutt, ja.

Det ble satt opp en showcase for internasjonale gjester på Smuget. Og det ble lagt mye arbeid i forberedelsene for en internasjonal satsing.

– Den dagen jeg skjønte at det ikke ble noe, var selvfølgelig tung. Men det var denne satsingen som åpnet dørene til alle jeg fikk jobbe med på Sweet Injections. Og det ble en kjempesuksess i Norge. Jeg tror jeg turnerte i syv måneder sammenhengende. Så jeg hadde ikke tid å gå rundt og være skuffet.

Signerte piratkopier på Platekompaniet
Det internasjonale forsøket var også knyttet til en periode hvor Bertine Zetlitz ble stående midt i en større bransjediskusjon.

– Sweet Injections var den plata som hadde kopisperre. Det må ha føltes litt urettferdig å måtte være «ansiktet utad» for den?

– Jeg tok jo litt av støyten. Og du kan godt si at jeg var litt naiv, fordi jeg skydde all politikken rundt det. Jeg var bare opptatt av å lage musikk. Jeg hadde mer enn nok med å slåss for å få formidlet mine egne ting, og ikke bli tatt og gjort til noe annet enn det jeg ville være. Så om det var kopisperre eller ikke, det hadde jeg ikke kapasitet til å ta innover meg. Men jeg skjønte at det ble dramatisk. Jeg husker at jeg satt og signerte på Platekompaniet, og da kom det en kar som hadde laget en piratkopi. Jeg tenkte ikke over det og signerte i vei.

– Ble det plukket opp?

– Ja, jeg fikk kameraer i fjeset av et sladreprogram. Men det klarte Per Eirik Johansen (tidligere manager, red.mrk.) heldigvis å få stoppet.

– Festival er veldig gøy, men klubbkonserter er… ah, du får alle til å bevege seg på samme måte

Mellom Bertines to album på norsk skiftet hun også sjangerfil, samtidig som hun tok opp tråden fra debutplata si. Det siste sporet på den Jan Bang-produserte Morbid Latenight Show (1998) er en jazzballade backet av Bugge Wesseltoft, Bendik Hofseth, Arild Andersen og Jon Christensen.

Voksenopplæring
Bare en uke før verden ble stengt ned på grunn av pandemien slapp Bertine Zetlitz platen hun hadde laget sammen med Bugge Wesseltoft. Closer (2020) var en samling låter fra hele karrieren i ny, minimalistisk jazzdrakt. Konsert i Operaen var allerede utsolgt og en stor kulturhusturné var booket. Så stengte alt ned.

– Jeg tror jeg bare rent mentalt sjekket ut, da. Rett og slett, sukker hun.

– Det Bugge-samarbeidet var et ønske om å forsøke å gjøre noe helt annet. Det ble en slags voksenopplæring for meg.

Bertine Zetlitz begynte også å ta sangtimer.

– Jeg tenkte at hvis man skulle fortsette med dette fremover, så kunne man ikke bare flyte på det samme som da man var ung, at man var litt rar og quirky. Mitt image har alltid vært at det skal være litt rart og uperfekt. Men når du er 50, vel, du kan godt være rar og quirky, men i bunnen må du kunne håndverket ditt.

Bertine forteller at hun stakk hodet frem i datterens Skype-sessions med sin sanglærer under pandemien og spurte: «Kan ikke jeg også få noen sangtimer?»

– Jeg brukte pandemien til etterutdanning.

– Har det gjort en forskjell?

– Det å flere ganger i uka øve seg på teknikk, sangmessig, har gjort en veldig forskjell. Men jeg kommer aldri til å bli noen Mariah Carey, det har jeg slått meg til ro med…

– Men vi har allerede Mariah Carey.

– Det har vi. Men bare det å se det for det håndverket det er, det er viktig. Og så er det jo også viktig muskulært. Apropos sånn fremover, å kunne holde det i gang.

Bertine Zetlitz rundet av årets festival- og klubbturné på Parkteateret 10. september 2026. (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)

Under låteskriverpraten i regi av Nopa på Bylarm snakket Bertine om hvordan hun var inspirert av artister som Tracy Chapman. Men det er ikke hele bildet.

– Jeg glemte å si at Annie Lennox betyr jo like mye. Jeg er liksom i krysset mellom Tracy Chapman og Annie Lennox. Jeg elsker synthmusikken, men jeg elsker også å kunne formidle noe.

Bit deg igjennom 40-åra, så kommer 50-åra. Da løsner det.

Vri opp kluten en gang til
I dag finner hun også inspirasjon i yngre kvinnelige artister. Som Sa_G, for eksempel, som hun har fått et helt spesielt forhold til.

Under årets Bylarm var Bertine Zetlitz gjest i Nopas låtskriverprat. – Der gørra ligger, det er der gullet er, sa hun. (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)

I sommer dukket det også opp en helt ny take på «Fake Your Beauty», da rapperen, som egentlig heter Gunhild Roel Jønnum, gjorde sin versjon av Bertines 22 år gamle hit.

– Sa_G har jeg hatt i kikkerten kjempelenge, fra hun slapp en singel som heter «VOGUESIGG». På et eller annet vis har hun minnet meg litt om meg selv på den alderen, i forhold til hvor kompromissløs hun er i uttrykket sitt.

Begge ble booket til festivalen Piknik i Parken i sommer, og kommunikasjonen startet via sosiale medier i forkant. Bertine nevnte at hun drømte om at noen tok tak i «Fake Your Beauty» og gjorde noe nytt med den. Og fikk «Det skjer» i retur.

– Og så hørte jeg ikke noe fra dem på kjempelenge. Før en ny melding tikket inn. «Hei, vil du komme med i kollektivet på Majorstua?» Og da kom jeg løpende, ler Bertine.

Sa_G har gitt Bertines 22 år gamle hit «Fake Your Beauty» nytt liv. Hun dukket opp på Parkteater-konserten i Oslo i september. De spilte også sammen på festivalen Piknik i Parken i sommer. (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)

– Jeg hadde ikke de gamle tracksene, jeg aner ikke hvor de er. Så jeg overførte noen live-filer. Og så går det en og en halv uke: «Her er den!»

– Jeg spilte den i bilen, og bare skrek, for jeg synes det var så kult! Vi likte hverandre så godt når vi møtte hverandre. Enda vi er jo to helt ulike generasjoner. Jeg er jo like gammel som moren hennes. Men likevel, det med musikk, det er altså så transcendentalt. Jeg blir helt oppglødd av å snakke om det. For det var så gøy, den kreativiteten der. Og jeg visste at «Fake Your Beauty» ikke var tom. Jeg hadde lyst til å vri opp kluten en gang til.

– Men det var du som planta frøet?

– Det var nok det. Men at hun sier at det var hun som gjorde det, det synes jeg egentlig er enda mer flatterende!

– Hadde du en sånn Bertine da du var på Sa_Gs alder?

– Jeg hadde jo ikke det. Kvinner ble ofte stilt litt opp mot hverandre. Jeg husker vår alles kjære Anne Grete Preus fortalte meg at hun også ble advart: «Nå kommer det en ny», og det var meg. Det var sånn vi snakket om andre kvinnelige artister. Det var ikke plass til mer enn én på toppen. Og det er nok derfor jeg blir så lykkelig av å snakke om Sa_G. For med de nye jentene så opplever jeg en sånn ekte storsinnethet og et ønske om at vi alle skal få det til. Som jeg trodde at jeg som gammel sirkushest ikke skulle la meg rive med av, men det har jeg faen meg gjort. Og det er jeg så glad for.

– Dette kan jeg ikke, det prøver jeg
Og akkurat som hos Sa_G går det på både engelsk og norsk også i Bertine Zetlitz’ univers. Da hun gjorde sin første gjesteopptreden på noen andres plate, sang hun faktisk på morsmålet. På «taxi-mixen» av Ym:stammens «Store Aleksander» i 1997.

– Å, herregud, ja. Det var vel at Kai Lundewall, som spilte trommer i Ym:stammen, var kjæreste med en venninne av meg. Og så spurte de meg via henne. De visste jo at jeg sto og spilte på Egertorget, ler hun.

På singelcoveret står det at David Eriksen produserte remiksen i mars 1997, og at Bertine Zetlitz opptrer med tillatelse fra EMI.

– Det var ingen dyp mening bak det å være med på den. Jeg tenkte nok «så gøy, det vil jeg gjerne», og «dette kan jeg ikke, det prøver jeg». Men Kai ble en del av bandet mitt senere, så jeg tok ham med derfra.

– Men det er jo litt morsomt at du sang på norsk så tidlig.

– Ja, men som sagt, da var det jo totalt verdensherredømme jeg var ute etter, så jeg skjønte jo at jeg måtte synge på engelsk, humrer hun.

– Pia Skevik (journalist og dj, red.mrk.) sa til meg: «Du var for tidlig ute i 2015». Tikamp kom rett før bølgen av norskspråklig popmusikk. Albumet fikk veldig gode kritikker, men det var ingen som helt skjønte hvor de skulle plassere meg. Så det falt litt mellom to stoler.

– Business was good!
– Den nye plata kommer ut på BZ Records. Hva er det som skjer i bakgrunnen her?

– Nei, altså, det er jo mitt. Men jeg har jo også fått veldig god hjelp av Leni Rugsveen på Warner. Jeg har en distribusjonsavtale med dem, som vil si at jeg og managementet mitt gjør det meste. Men til tross for at jeg ikke er en sånn «full-on signing» for Warner, så har jeg fått en utrolig bra oppfølging, og opplever at de er veldig på, altså.

– De eier jo også resten av katalogen min. Fordi jeg var jo ingen Robyn. Det var ikke noe Konichiwa Records på meg etter første album. Så som en god gammeldags plateartist i Norge, så eier jeg jo ingenting selv, bortsett fra de siste utgivelsene mine.

– Da jeg jobbet med Fred Ball (produsent, red.mrk.) på Rollerskating og My Italian Greyhound, fikk vi høre fra plateselskapet: «Forrige gang ble det så billig, dere brukte ikke hele budsjettet deres, engang. Så vi må bruke litt mer penger nå». Det var living large i alle ledd. Og du fikk ditt forskudd, du solgte dine CD-er. Business was good!

Men da regningene kom, var det til syvende og sist artistene som betalte dem.

Et surrehue av en skapende sjel
– Jeg skal ikke si at jeg skulle ønske jeg hadde gjort det samme som Robyn da jeg holdt på. Men det er kult å se at noen var så årvåkne på den tiden. For det var ikke jeg.

Bertine Zetlitz på Parkteatret i Oslo i september. I februar 2027 legger hun ut på turné igjen. (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)

– Men du følger i Robyns spor nå?

– På en måte. Men jeg er fremdeles et surrehue av en skapende sjel. Jeg jobber i min egen boble. Og så har jeg en manager som jeg stoler veldig på, som jeg har jobbet med i 30 år nå, og hun takes care of business. Men jeg er mer bevisst nå.

– Du sa «da jeg holdt på» …

– Ja, jeg holder jo på enda, hehe.

– Er det et før- og etter-skille?

– Før og etter barna mine. Det er morsomt at du gjør meg oppmerksom på det. Men jeg tror det handler om da dette var alt jeg holdt på med, da dette var altoppslukende. Og nå vil jeg jo si at jeg holder på mer enn jeg har gjort på veldig lenge. Kari Bremnes sa til meg: «Bare bit deg igjennom 40-åra, så kommer 50-åra. Da løsner det igjen». Hun visste hva hun snakket om.

– Så det er nå det skjer?

– Det er nå det skjer!

Bertine Zetlitz’ nye album La oss snakke om været er ute på strømmeplattformene nå. Hun starter ny Norgesturné på Sentrum Scene 13. februar neste år.

Red. mrk.: Foreningen Ballade er eier og utgiver av redaksjonelt uavhengige Ballade.no. Norsk Komponistforening, NOPA og Musikkforleggerne  er medlemmer i Foreningen Ballade.