– Det jeg holder på med nå er på en eller annen måte en ekte forlengelse av barndommen. Det er derfor det er et sjukt privilegium å få lov til å jobbe med dette her. Det er å ta med deg barndommen, selv om man har blitt 50, liksom, sa Bertine Zetlitz til Bylarm-publikummet og intervjuer Torgny Amdam i Låtskriverpraten. Samtalen blir publisert som podcast i Nopas kanaler.(Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)
– Der gørra ligger, det er der gullet er
Bertine Zetlitz var gjest i Nopas Låtskriverprat på Bylarm i helgen. Her snakket hun med Torgny Amdam om å skrive musikk og erfaringene fra en snart 30 år lang karriere som plateartist.
Under seansen på Dansens hus fikk publikum møte en raus og åpen Zetlitz, som snakket om hvordan plateselskapet nærmest ikke ville ta i debutplata med tang, og hvordan konsertanmelderne slaktet henne live. Men også hvordan hun tok tryggheten som artist tilbake med sitt nye norskspråklige album, La oss snakke om været, som slippes 18. september.
Intervjuer Torgny Amdam tok for seg karrieren kronologisk, og ville vite hvem Bertine Zetlitz var da hun ga ut sin første singel «Getting out» i 1997 og debutplata Morbid Latenight Show året etter.
– Jeg hadde en kassett med kanskje 50 demoer som jeg hadde spilt inn hjemme på hybelen. Jeg hamret inn på piano og sang, og så var det all slags bakgrunnsstøy, folk som ringte på, alt var med. Så det var på en måte starten til alt dette.
– All the way back før det, da jeg var liten, var jeg opptatt av Dylan-tekster. Og da Tracy Chapman kom, så trodde jeg hjernen skulle eksplodere. Det var samtidig som MTV og Sky Channel med alle videoene kom. Så kom Prince, hvor jeg tenkte: Ok, du kan både si noe og pakke det inn i fint glanspapir. Så det jeg holder på med nå er på en eller annen måte en ekte forlengelse av barndommen. Det er derfor det er et sjukt privilegium å få lov til å jobbe med dette her. Det er å ta med deg barndommen, selv om man har blitt 50, liksom.
Amdam peker på at Zetlitz gjennom hele karrieren har hatt en forankring i en form for elektropop, med røtter i Prince og det lydbildet. Men Zetlitz forteller at hun egentlig så for seg en annen retning.
– Jeg tenkte at jeg skulle bli singer-songwriter. Jeg sto på Egertorget og spilte «My Name Is Luka» av Suzanne Vega ti ganger etter hverandre, da jeg var 17–18 år gammel. Da var det de meningsfylte, nesten politiske tingene som var viktig. Og mye fortellerglede i utrolig lange og kjedelige låter om for eksempel naboen som døde.
Hvem var Bertine Zetlitz da hun ga ut sin første singel, «Getting out», i 1997, og debutplata Morbid Latenight Show året etter? Bertine Zetlitz var gjest i Nopas Låtskriverprat på Bylarm i helgen. Nopa-styreleder Torgny Amdam, selv komponist og artist, ledet samtalen. (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)
Samtidig lot hun seg fascinere av musikkvideoene hun så på TV.
– Jeg tenkte alltid når jeg satt på teppet som liten og så på den tjukke TV-en vi hadde: Hvordan kommer jeg meg fra det teppet her og inn dit? Veien virket veldig lang. Jeg skjønte at jeg måtte begynne å kompromisse ganske fort.
Amdam trekker fram det elektroniske lydbildet og hvordan Zetlitz var påkoblet en samtidsånd. Han påpeker også at platedebuten var veldig 90-talls, ikke minst visuelt, og at hun ser ut som en «gæren raver» på coveret.
– Ja, og mange har lurt på: Stakkars deg, nå ble du veldig manipulert inn i platebransjen, og sa de til deg at du måtte ha sånn rart hår?, forteller Zetlitz til latter fra salen.
Ledige stillinger
– Men alle som kjente meg på 90-tallet, visste jo at jeg brukte en hel flaske hårspray for å få de der syke piggene. Så jeg ble veldig lite herset med på den måten der.
Zetlitz trekker fram møtene med Olle Abstract og Jan Bang, sistnevnte som produserte den første skiva hennes og kunne raffinere «de 50 hamrende pianolåtene».
– Jeg var i utgangspunktet ikke en club-kid, men jeg skjønte at det var et smart kompromiss, å gå inn den døra for å komme inn i den tjukke TV-en.
Amdam spør om hun ser noen rød tråd i platene hun ga ut mellom 1998 og 2008.
– Nei. Jeg hadde ikke noe sånn temaopplegg. Men Beautiful So Far, som jeg gjorde med Tore Johansson, ble til etter debutskiva Morbid Late Night Show, som ingen egentlig på EMI trodde noe særlig på den gangen.
Zetlitz forteller at hun nylig snakket med Olle Abstract, som sa: «Du skulle sett mailene». Han har fortsatt mailtråder som viser hvordan de kriget internt i EMI. Noen mente at de ikke kunne stå for utgivelsen, mens andre tok det motvillig på seg.
Så fikk hun plutselig lov til å jobbe med en av de kjente produsentene, Tore Johansson (som også hadde jobbet med blant andre The Cardigans, a-ha, Suede og New Order, journ. anm.).
– Jeg husker de sa: «Nå kan du velge fra øverste hylle!»
Bertine Zetlitz husker at det var en gjeng med det man kalte superprodusenter, som skulle komme og forbarme seg over artistene.
Noen mente at de ikke kunne stå for utgivelsen av Bertine Zetlitz’ debutalbum, mens andre tok det motvillig på seg. (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)
– Men sannheten var jo sånn at når man kom til London, så kom de og satt på en loop som de hadde laget, og så gikk de. Og så kom de tilbake etter to timer, og hvis du ikke hadde skrevet låta da, så ble det ikke noe låt den dagen. Og så skulle de jo ha 50–50 av kaka.
Vi som kvinnelige artister fikk vite at det var jævlig få plasser til oss
Men da hun møtte Fred Ball, som hun laget platene Roller Skating og My Italian Greyhound med, var det en helt annen stemning, forteller hun.
– Jeg tror aldri jeg har hatt det så gøy i hele mitt liv. Vi bare fniste. Vi hørte på gamle Prince-B-sider og sa «en sånn låt skal vi lage i dag!» Og så satte vi i gang, og det var en sånn to måneder lang bundle of joy!
– Tre år senere skjer det vi kanskje kan kalle den norske vendingen? Bertine Zetlitz hooker opp med en norsk rocklegende, Prepple Houmb fra DumDum Boys, og begynner å synge på norsk. Hva skjedde?, spør Amdam.
– Det var en utfordring til meg selv, fordi jeg kjente at jeg begynte å bli lat i forhold til de engelske tekstene. Det var så lett å gjemme seg bak.
Men Zetlitz forteller at det ikke var en lett omstilling, og at hun måtte skrive tekstene på engelsk først, før hun oversatte dem til norsk.
– Var det mer sårbart, eller var det mer «Å, denne linja er jævlig cringe», eller «dette blir for nært», eller «å, her tøffer jeg meg»?
– Det har jo på en måte vært oppgaven min hele livet. Det der med å forsøke å ta inn det som skjer, og raffinere det, og gjøre det allmenngyldig, og aldri gjøre det for intimt, på en måte. Å gjøre det på norsk er en kjempeutfordring. Det er et eller annet med det norske som må komme intuitivt. Du kan ikke analysere alt for mye heller. Det er rart å si, men det er den lille pipettedråpen med magi som er i det å skrive låttekst. Det må kobles enda mer på på norsk. Du må la deg rive med på en helt annen måte.
For Zetlitz har det også vært viktig å samarbeide med andre.
– Jeg har villet jobbe med så mange som mulig, og har fått en veldig lav terskel til å sende av gårde en melding; «Skal vi samarbeide?». Alle jeg ser som jeg synes gjør noe bra, prøver jeg å få kontakt med. Og jeg tar det veldig lite personlig om jeg får avvisning eller folk ikke svarer. Jeg tror Lars Vaular ghoster meg, han orker ikke mer, sier hun og ler.
– At det kommer inn noen med en type kunnskap som du er nødt til å på en måte også erkjenne at du ikke har. Her begynner min, og her slutter den, og her begynner din kunnskap, og der slutter den.
90-tallet var også en annen tid for kvinnelige artister, minner Zetlitz oss på.
Alle andre konkurrenter, spesielt andre jenter, skulle bare holdes unna, fortalte Bertine Zetlitz i scene- og podcastsamtalen med Torgny Amdam. (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)
– Vi som kvinnelige artister fikk vite at det var jævlig få plasser til oss. Sånn at, og da blir det litt alvorlig, for jeg trodde det var veldig ødeleggende for veldig mye kreativitet, nettopp det at du fikk beskjed om at nå er det best du biter deg fast, og alle andre konkurrenter, spesielt andre jenter, de skulle bare holdes unna.
Zetlitz er glad for at det har blitt større raushet mellom kvinnelige artister, og sier at hun i dag gleder seg over andres suksess. Hun mener at suksess for én kvinnelig artist er en seier for alle, og at det ikke er alle som tenker slik. Hun mener det kanskje er en generasjonell greie.
– Har du blitt mindre opinionert med årene, i forhold til å krangle om hvis produsenten sier «jeg har troa på den lyden her»? Har du blitt sånn litt mer open-minded og rausere med årene?
– Jeg har egentlig vært ganske chill på det alltid, men jeg har også angret innimellom på at jeg ikke var med på en periode der hvor jeg jobbet med veldig mange forskjellige produsenter, og ikke fikk vært med i miksen, og fikk tilbake noen underlig reverb i vokalen som jeg selvfølgelig kan få ergre meg over den dag i dag. Men det er fint det også. Musikk blir jo på en måte bra uansett, sier hun før hun umiddelbart ombestemmer seg.
– Jeg vet at det ikke er det, men uansett, ler hun.
– Hvis jeg skal utfordre deg på å velge et urtema som du kan finne i din låtkatalog, finnes det?
– Jeg har jo alltid tenkt at du går inn der det er mørkest, og så setter du deg ned der, og så prøver du da å destillere. Jeg har alltid tenkt at der hvor gørra ligger, det er egentlig der gullet er. Det er jo blitt jævlig mye rare tekstgreier, sier hun før hun må tenke seg om.
– Jeg kan se akkurat steder hvor jeg har sonet ut, enten at jeg har begynt å tenke på hva folk vil ha, eller at jeg har sett meg selv for mye utenfra. Da er det ikke bra. Men så kan jeg se: Der skjedde det, der skjedde det, men da er det ofte en låt som fortsatt holder.
Nopa vil publisere hele samtalen som en podcast i sine kanaler.
Red. mrk.: Foreningen Ballade er eier og utgiver av redaksjonelt uavhengige Ballade.no. Norsk Komponistforening, NOPA og Musikkforleggerne er medlemmer i Foreningen Ballade.
