Innlegget er et svar på intervjuet «[link id=66832 title=»Spennende muligheter«]«.
Jeg har sittet på alle sider av bordet sammen med både Kjell Kalleklev og Per Kristian Rekdal, og håper å kunne fortsette med det. Begge er viktige og kunnskapsrike aktører i norsk musikkliv med sin agent- og managementvirksomhet. Men jeg vil gjerne kommentere noen av deres utsagn til Ballade når det gjelder “tomrommet” etter Rikskonsertene.
Kjell Kalleklev og Per Kristian Rekdal har selvsagt rett i at landets kulturhus burde få tilført langts større budsjetter til å skape innhold, særlig til det segmentet artister og band som Kalleklev og Rekdal representerer. Men som jeg tidligere har skrevet her på ballade.no – hvorfor er det slik at når man skal styrke finansieringsordninger som betyr noe for det rytmiske feltet, så [link id=66830 title=»må man legge ned noe annet på samme område»]?
Les også: [link id=66834 title=»– Omleggingen vil føre til profesjonalisering av bransjen«]
Vent med gravølet
I Nord-Norge har man fått et helt nytt symfoniorkester med et årlig budsjett på drøyt 50 millioner kroner, men man har ikke av den grunn lagt ned så mye som en klaverkvintett et annet sted. Her mener jeg at både Kalleklev, Rekdal og FolkOrg bør tenke seg litt om før de smaker gravølet. Det burde være plass til både Rikskonserter og dyktige private aktører.
“Det er offentlige penger som gjør at Rikskonsertene har mulighet til å tilby artistene så billig”, sier Kjell Kalleklev. Det er riktig. Men det er også riktig at Kalleklev, Rekdal og andre private formidlere kan få anstendige honorarer til sine artister fordi kundene deres ofte handler med “offentlige penger”. Dette markedet er en balansegang mellom privat næringsdrift og kulturpolitikk – det er både børs og katedral samtidig. Derfor trenger vi aktører som kan agere på ulike målområder, som kan komplettere hverandre til beste for publikum og konsertarrangører.
Les også: [link id=66843 title=»Rikskonsertene som fødselshjelper«]
Vil prioritere det kjente
Jeg vil gjerne også kommentere Per Kristian Rekdals utsagn om at de kommersielle aktørene nå bør komme inn og fylle tomrommet etter Rikskonsertene. Jeg både tror og håper at både Rekdal og Kalleklev kan fylle deler av det tomrommet som oppstår etter Rikskonsertene. Men nettopp fordi begge faktisk bestyrer private bedrifter vet jeg at de ikke uten videre kan bruke selskapets midler som kunstnerisk risikokapital – uansett om pengene kommer fra norsk kulturråd, sponsorer eller salgsinntekter. Verken Rekdal eller Kalleklev kan ta sjansen på å formidle nye, ukjente utøvere til Nord-Trøndelag, Nøtterøy eller Troms. De vil prioritere de artister og grupper som de har bygget opp over tid, og de vil prioritere de markedene som kan og vil betale for artistene, enten det er norske kulturhus eller internasjonale festivaler. Det er legitimt og naturlig.
At Rikskonsertene har skaffet seg et forklaringsproblem gjennom å tråkke rundt i samme blomsterbed som private agenter og management er det lite tvil om, men er løsningen å legge ned hele virksomheten? Det er f.eks politisk enighet om at tog er et miljøvennlig og framtidsrettet transportmiddel, til tross for at NSB ikke har fått det helt til de siste 20 årene. Men det er ingen samferdselsminister som foreløpig har foreslått å rive opp alt av skinnegang, selge stasjonsbyggene og gi pengene til SAS.
Tekstforfatterpris til Ane Brun
– Hun skriver personlig og eksistensielt, men samtidig universelt.
Ballade video: Søvnløse netter
Med Synne Sanden, Døssi, Bjørn Berge, Jonas Lovv, Joakim Kleven, Leander, Twin Serpent, Nullskattesnylterne & Teater nonSTOP, Halycon Days og Nicolas Leirtrø’s Action Now!
Sarah Winona Sortland er ny daglig leder i Musikkforleggerne
Går fra kommunikasjonsstilling til toppjobben.
Musikk på litteraturfestival: Fortelling, poesi – og nødvendig friksjon
Hvilken rolle kan musikk ha i en litteraturfestival? Blir vi klokere på musikkens og ordenes roller i språkmodellenes tid? Kan konserter vise veien til leselyst?
– Hva skjedde med rehabilitering ...
Ting man tenker på er som regel lett å få ut, bare man får det til å rime. Slik ser en innsatt på Ullersmo på rap.
Et rom for alt – unntatt musikk
INNLEGG: – Det er rart hvordan musikkens kraft alltid hylles i festtaler, men aldri i romfordelingen. Musikkfaget er viktig – så lenge det ikke tar plass, skriver Bodil Gullseth, musikklærer og 2. nestleder i Skolenes landsforbund.
