Post 74 i tussmørkna
– Vårt refreng i forhold til departementet er at det må ryddes opp, seier direktør i Norsk kulturråd, Ole Jacob Bull, etter at Trond Lossius i BEK har etterlyst klårare prosessar bak forvaltinga av posten i statsbudsjettet sitt kapittel 320.
Av Ida Habbestad
I eit melder fagleg tilsett i BEK, Trond Lossius, at han er bekymra for handsaminga av musikkorganisasjonane som er finansierte over post 74 Tilskudd til tiltak.
74-posten er del av statsbudsjettet, og ei vid rekke organisasjonar (arrangørar/scener, interesseorganisasjonar og ensemble innan musikk, scenekunst, billedkunst- og handverk samt allmenne kulturformål) er finansierte gjennom posten.
Forvaltningsansvaret er lagt til Norsk kulturråd, som leverer ei innstilling til departementet om fordeling. Kultur- og kirkedepartementet gjer imidlertid den endelege fordelinga, og treng ikkje halda seg til Kulturrådet si innstilling.
Dette meiner Lossius er uryddig. Han påpeiker at prosessen virkar lite transparent for organisasjonane, som sender søknad til ein annan instans enn den som besluttar.
Til Ballade melder departementet at dei er samde i at innsyn og transparens er viktig ved fordeling av statlige midlar til kulturformål. Dei meddeler at dei har tilgang til samtlege søknader om tilskudd under posten, at dei har direkte kontakt med Kulturrådet gjennom regelmessig møteverksemd, og at dei gjennomfører møte med enkeltinstitusjonar etter henvendelse. Frå 2009 er det dessutan lagt inn midlar til etablering av ein felles internettportal for kjelder som Norsk kulturråd, Fond for lyd og bilde og Fond for utøvende kunstnere. Dette vil bidra til auka innsikt for søkarane, hevdar dei.
Etterlyser klårare kriterium
Kan prosessane kring post 74 med det kallast ryddige?
Lossius er ikkje den første som tek opp problemstillingane kring post 74. Alt i 2005 gjorde forskaren Mie Berg Simonsen ei evaluering av posten, med tittelen «Historien om en budsjettpost» (Les rapporten her). «Denne evalueringen av post 74 viser at verken arbeidsoppgaver eller forvaltning er organisert på en slik måte at ansvarsforholdet er klart og kriterier for prioriteringer tydelige», skreiv ho der, og presenterte ulike løysingar for den vidare forvaltinga av posten.
I juni 2008 kom Løkenutvalet sin rapport, «Forenklet, samordnet og uavhengig». Også dei tok opp problemstillingar knytt til post 74. Dei etterlyste klårare kriterium for tildelinga og ikkje minst ei avklaring med tanke på rollefordelinga mellom Kulturdepartementet og Kulturrådet.
Ledige stillinger
Posten er imidlertid ført vidare som før, og direktør i Norsk kulturråd, Ole Jacob Bull, finn situasjonen problematisk.
— Da Post 74 ble lagt til Kulturrådet i 2000, ble det antydet at vi gradvis skulle ha mer innflytelse over posten. Realiteten i dag er at vi i beste fall kan kalles rådgivere. Kulturdepartementet bevilger, og velger om de vil lytte til rådene våre eller ikke. Jeg har ofte en sterk følelse av at det fattes selvstendige avgjørelser, ofte kulturpolitiske, knyttet til post 74. Det er politikernes privilegium – men Kulturrådets rolle er uklar: Vi befinner oss i et tussmørke der vi har en form for legitimerende posisjon, men ingen reell innflytelse over beslutningene. Det eneste vi kan si sikkert er at vi ikke bestemmer, og at alle klager på vurderingen skal sendes til Kulturdepartementet, seier han til Ballade.
Kvifor søkjer Kulturdepartementet råd hjå Kulturrådet når dei ikkje følgjer råda? Bull meiner at årsaka til at Kulturrådet har forvaltingsansvaret for posten er at Kulturdepartementet har behov for sekretariatshjelp, sidan dei forvaltar mange små løyvingar på statsbudsjettet.
Problemet oppstår imidlertid ved at ansvaret er lagt til rådsmedlemmene og ikkje til administrasjonen i Kulturrådet, hevdar Bull. Først og fremst sidan rådet er oppnevnt for å forvalta kulturfondet, og ikkje andre midlar på statsbudsjettet.
— Kulturrådet er egentlig å forstå som et fondsstyre for kulturfondet. Medlemmene gjør kunstfaglige vurderinger i forhold til tiltak og prosjekter. Organisasjonene på post 74 ligger utenfor kulturfondet. Det dreier seg om driftsstøtte til tiltak som gjerne er kommet inn på politiske premisser. Jeg sier ikke at tiltakene ikke er kunstfaglig interessante, men at prosessen forut for å komme med på posten ofte er resultat av lobbyvirksomhet og nødvendige distriktshensyn for politikerne. Kulturrådet har ikke vært med på den kunstfaglige legitimeringen bak tildelingene, og er slik sett satt i en klemme når de blir bedt om å forholde seg til driftsttøtten til prosjektene. Egentlig har de verken lyst til eller forutsetninger for å gjøre denne vurderingen, seier Bull.
Uløyste problemstillingar
Både Simonsen og Løken-utvalet foreslår ulike løysingar for posten. Begge etterlyser eit større høve for innsyn i prosessane. I tillegg ynskjer dei ei avklaring, ikkje berre av kven som skal ha det reelle ansvaret for avgjerslene, men òg om kva post 74 skal vera og kva organisasjonar som fell inn under den. Begge har stilt spørsmål ved om posten bør delast i fleire postar.
Bull stiller seg bak spørsmålsstillingane i begge rapportar.
— Vårt refreng i forhold til departementet er at det må ryddes opp. Enten ved at Kulturrådet overtar ansvaret: Da ville vi hatt den faglige forutsetningen for å vurdere; vi ville hatt ansvaret for å evaluere institusjonene og hatt en reell dialog med dem. Kanskje ville man også vært tjent med å se forholdet mellom driftsmidler og prosjektmidler i større grad? Alternativt bør det være krystallklart at Kulturrådet fungerer som sekreteriat. Da burde arbeidet falle inn under rådets administrasjon og være underlagt direktøren, ikke rådsmedlemmene, seier Bull.
Til sist – Lossius er inne på at at ordninga favoriserer dei største organisasjonane med ressursar til å driva lobbyverksemd. Han påpeiker at det ofte er dei mindre organisasjonane som held på med nyskapande verksemd og at det er betenkeleg om dei fell utanom. Dette har òg Kristin Danielsen i Ny Musikk .
Er dette ei reell problemstilling – og ser de så fall utfordringane knytt til dette?
— I den grad vi forsøker å sortere og foreslå ovenfor departementet hvilke tiltak som bør stimuleres, følger vi i hvertfall ikke den logikken, svarer Bull.
— Men dette er vanskelig å si noe om; jeg har ikke full oversikt over hva departementet velger å gjøre, og har ikke sett empiriske studier på dette over tid. Jeg kan ikke si at jeg kjenner meg igjen i det, men jeg kan heller ikke avvise det.
