I det minste en rådgiver?
Er det for mye be om en politisk rådgiver med litt kjennskap til kulturlivet, spør Tellef Øgrim.
Jo da, det er alt for lettvint å forhåndsdømme vår nye kulturminister Anniken Huitfeldt på hennes manglende forhåndskunnskap om det mangfoldige, norske kulturlivet.
Ikke desto mindre må jeg innrømme at forventningen tok meg da det idag dumpet inn en pressemelding som annonserte ansettelser av nye politiske rådgivere.
Sett fra et kultur-synspunkt er Huitfeldt selv bare spennende i kraft av hennes politiske teft og styrke. Som nevnt mange ganger siden hennes tiltredelse mangler hun erfaring og kunnskap om kulturlivet.
Det gjør også begge hennes to statssekretærer, hvis deres respektive cv-er legges til grunn. (linker)
Statssekretær Lotte Grepp Knudsens cv.
Statssekretær Lubna Jaffery Fjells cv.
Derfor tenkte jeg i min naive forventning at nevnte pressemelding ville inneholde nyheten om at et sterkt kulturnavn i stillingen som Huitfeldts nye politiske rådgiver ville bidra til balanse mellom politisk og kulturell styrke i departementets ledelse.
Den gang ei.
Følgende politiske rådgivere er ansatt i den nye regjeringen: Kathrine Raadim for forsvarsminister Grete Faremo og Randi Ness for finansminister Sigbjørn Johnsen.
Under nyansettelsene er 11 allerede ansatte rådgivere listet. Fem ministre har ennå ikke fått. En av dem er Anniken Huitfeldt.
Ledige stillinger
Da er det bare å håpe på at kulturdepartementets politiske ledelse blir utstyrt med i det minste en person med førstehånds kjennskap til kulturlivet når den nye rådgiveren kommer.
Uansett hvor godt Huitfeldts politisk fotarbeid er, vil en politisk ledelse uten kulturell ballast gi økt makt til musikklivets byråkrater i og utenfor departementets vegger.
Tellef Øgrim er redaktør for Ballade.
