Overvåking som kritikk og metode

INNLEGG: Kunstnerne bak «Ways of Seeing» gjorde akkurat det kunstnere skal gjøre: Å undersøke samfunnsfenomen og å være kritiske til makthavere er en del av kunstens samfunnsoppdrag, skriver Christian Blom i Notam, norsk senter for teknologi i musikk og kunst.

Av Christian Blom, PhD og daglig leder ved Notam, norsk senter for teknologi i musikk og kunst

Christian Blom (Foto: Ellen Ugelvik)

Ways of Seeing er et viktig stykke og det hadde vært fint om følgen også var en bredere offentlig debatt om verkets tematikk, utvidelsen av rammene for overvåkingen av norske borgere.

Bare for å avklare først: jeg har sett stykket.

Det jeg festet meg ved var en kritikk av overvåkingssamfunnet som benyttet overvåkingssamfunnets egne mekanismer i sin kritikk, nemlig overvåking.

I et av stykkets høydepunkter har vi tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund på scenen. Lund bemerker ganske tørt at den overvåkingen Lund-rapporten av 1996 fant å ha vært ulovlig overvåking av norske borgere, nå ikke lenger var et juridisk problem fordi lovene var endret.

Altså, praksisen er lik, norske borgere overvåkes på samme måte som tidligere, men nå er det lovlig. Det kunstneriske grepet er å vende overvåkingen tilbake på justisministeren og en rekke andre maktpersoner for å problematisere overvåking som fenomen. Ways of Seeing er en betimelig kritikk av makthavere som svekker lovverket rundt personvernet, det angår oss alle, også justisministeren privat, viser det seg.

Nå handler dessverre ikke denne saken lenger om et teaterstykke, det handler om ulovlig vandalisme ved justisministerens hjem. Så vet vi nå at vandalen ved justisministerens hjem kanskje var ministerens egen kone. Da dette ble kjent så vi at angrepene fra ledende politikere mot kunstnerne ble tonet ned, det dreiet seg da om en personlig tragedie. Samtidig fikk vi høre statsministeren kommentere at den frie kunsten ikke skal stå uimotsagt. Når en slik generell kommentar kommer i tilknytning til diskusjonen rundt et spesifikt verk blir det vanskelig å forstå det generelt. Ytterligere vanskelig blir det når kommentaren tilsynelatende er legitimert av angrep på justisministerens private hjem, noe som meget mulig var selvpåført.

Det er ingen som er uenige i at den frie kunsten ikke skal stå uimotsagt, da hadde ikke kunsten tilført samfunnsdebatten noe som helst. Spørsmålet er vel mer i retning av hvorvidt det er klokt å kommentere spesifikke verk uten å ha sett verket, og videre å trekke slutninger som gjelder hele det frie kunstfeltet ut fra dette.

Det at vi får den påfølgende debatten og nåværende rettssak viser viktigheten av verket og hvor treffsikre kunstnerne er. Det hadde vært fint om følgen også var en bredere offentlig debatt om utvidelsen av rammene for overvåkingen av norske borgere.