– Jeg er fortsatt entusiastisk. Men jeg har også lært at i skolen er musikkfaget både viktig og helt uproblematisk å flytte på, skriver innleggsforfatter Bodil Gullseth.(Foto: Skolenes landsforbund)
Et rom for alt – unntatt musikk
INNLEGG: – Det er rart hvordan musikkens kraft alltid hylles i festtaler, men aldri i romfordelingen. Musikkfaget er viktig – så lenge det ikke tar plass, skriver Bodil Gullseth, musikklærer og 2. nestleder i Skolenes landsforbund.
Dette er et meningsinnlegg, der avsenderen gir uttrykk for sine synspunkter og refleksjoner.
Av Bodil Gullseth, musikklærer og 2. nestleder i Skolenes landsforbund
Jeg drømte om et musikkrom der tonene kunne leve, der elever kunne oppdage at musikk er noe man skaper, ikke bare hører. Så åpnet jeg døra – og innså at rommet var forsvunnet. Dette er historien om hvordan musikkens plass i skolen ofte finnes mer i festtaler enn i virkeligheten.
Da jeg fikk min første jobb som musikklærer, bar jeg på en ganske romantisk forestilling om hva et musikkrom kunne være. Jeg så for meg et lite, moderne studio – et rom der lyden fikk lov til å puste, der instrumentene sto klare som inviterende dører inn til noe større.
Jeg så for meg elever som satt med gitarer i fanget, fingrene nølende på gripebrettet, og det øyeblikket hvor en av dem plutselig fant en akkord som faktisk klinget. Den lille magien som oppstår når en elev oppdager at musikk ikke bare er noe man hører på, men noe man kan skape selv.
Jeg hadde nesten rukket å høre det for meg: Den første, litt skjeve D-duren som likevel fyller rommet med en slags stolthet.
Så åpnet jeg døra til musikkrommet. Eller, det som en gang var musikkrommet.
For der var 8B. Eller, der beveget 8B seg. I alle retninger samtidig. Noen satt, men det var mer unntaket enn regelen. En elev lå på magen over to stoler som om han var midt i en flysimulator. To elever hadde etablert seg under lærerbordet, i det som så ut som en slags uformell handelsavtale. En tredje lå i vinduskarmen, som en katt som hadde gitt opp livet, men ikke utsikten. En fjerde hadde tatt plass inne i skapet, med døra halvveis lukket, som om han ønsket å delta i timen, men på trygg avstand.
Resten var spredd utover rommet som om tyngdekraften var et forslag, ikke en regel.
Ledige stillinger
Trommesettet var dekket av mattebøker. Paukene fungerte som avlastningsbord for gymposer. Boomwhackers lå i en IKEA-pose i hjørnet, tydelig brukt til noe som ikke hadde med musikk å gjøre. Og innerst i skapet sto rytmekofferten, som et slags museumseksponat fra en tid da musikkfaget hadde en egen plass i skolen.
Jeg lukket døra igjen. Rolig. Som om jeg ikke ville forstyrre 8B i deres naturlige habitat.
Jeg gikk til avdelingsleder med en optimisme som ennå ikke hadde fått riper. Jeg forklarte situasjonen, forsiktig, som om jeg beskrev et værfenomen.
Han nikket, vennlig og uforstyrret, og foreslo rytmekofferten. Den hadde visst fungert utmerket da han gikk på skolen. Han nevnte også at jeg kunne ha dans. Eller se en film om musikk. Eller bare lytte til musikk. Det var jo ikke eksamen i faget.
Jeg nikket tilbake, slik man gjør når man skjønner at entusiasmen må porsjoneres ut.
Musikkundervisningen foregikk deretter i hvilket som helst rom som tilfeldigvis var ledig. Jeg bar rytmeegg, trommestikker og et keyboard som bare spiller demolåten uansett hva man trykker på, gjennom korridorene som en slags musikalsk flyttearbeider. Hver time startet med å flytte pulter. Hver time sluttet med å flytte dem tilbake. Selve undervisningen fikk plass i det som var igjen mellom møbleringen.
Etter noen uker klarte jeg å bytte meg til én eneste time i musikkrommet for å ha gitarkurs. Én. Jeg gikk dit med en følelse av at nå skulle det skje. Nå skulle elevene få kjenne på den magien jeg hadde sett for meg – den første akkorden, den første tonen som faktisk var deres egen.
Men gitarene hadde ingen strenger.
KRLE-læreren hadde fjernet dem. Det ble for mye klimpring og for lite verdensreligioner. Elevene hadde spilt «Stairway to Heaven» i hver eneste time, uansett tema. Til slutt hadde læreren tatt grep i ren selvoppholdelsesdrift.
Jeg spurte forsiktig om vi kunne kjøpe nye strenger. Avdelingsleder så på meg med et blikk som antydet at jeg hadde foreslått en større investering. Det var ikke satt av midler til det i år. Men vi hadde et helt klassesett med blokkfløyter, sa han, med en entusiasme som om blokkfløyter var en ettertraktet ressurs i dag.
Jeg sto der med 28 blokkfløyter i hendene, hvorav én allerede var litt smeltet. Det virket ikke som noe man burde grave i.
Etter enda en uke med blokkfløyter, rytmeegg og et keyboard som nekter å spille annet enn demolåten, gikk jeg tilbake til avdelingsleder. Denne gangen uten taktstokk, uten rytme, uten illusjoner. Jeg sa at jeg trengte et musikkrom. Et ekte musikkrom. Med instrumenter. Med plass. Med… lyd.
Han nikket, som om jeg hadde bedt om noe som var både forståelig og helt upraktisk. Han skulle se på det, sa han. En setning som i skolesammenheng betyr at ingenting kommer til å skje, men på en høflig måte.
Resten av musikkrommet står der fortsatt som et arkeologisk funnsted: En enslig maracas, et miksebord ingen tør å slå på, en tuba som nå fungerer som lagringsplass for gymtøy. Og rytmekofferten, alltid rytmekofferten, som et monument over en tid da musikkfaget fikk plass – om ikke i timeplanen, så i hvert fall i tanken.
Det er rart hvordan musikkens kraft alltid hylles i festtaler, men aldri i romfordelingen.
Jeg er fortsatt entusiastisk. Jeg er fortsatt nyutdanna. Jeg har fortsatt en capo. Men jeg har også lært at i skolen er musikkfaget både viktig og helt uproblematisk å flytte på.
Det er viktig – så lenge det ikke tar plass.
