Operaen «Asle og Alida» – et mesterverk

Asle og Alida. Opera i to akter
Libretto: Jon Fosse
Musikk: Bent Sørensen
Dirigent: Eivind Gullberg Jensen
Regi: Sofia Adrian Jupither
Scenografi: Erlend Birkeland
Kostymedesign: Maria Geber
Lysdesign: Ellen Ruge
Videodesign: Emi Stahl

Asle og Alida er et samarbeid mellom Bergen Nasjonale Opera og Det Kongelige Teater i København. Urpremiere: Bergen, 29. mars 2025. Her sett i København, lørdag 31. mai. Spilles siste gang i København 6. juni. Se full liste over medvirkende i faktaboks nederst.

Operaen Asle og Alida er et storverk og et vesentlig verk i vår tid. Det var jeg overbevist om da jeg satt i salen i Det Kongelige Teater, mens framføringen beveget meg, fylte og løftet meg.

Jeg mente det like sterkt da jeg langsomt forlot bygningen etterpå og steg ut mellom Københavns kanaler, og jeg mener det fortsatt like sterkt nå. Dette verket har skrevet seg uutryddelig inn i vår tids operavirkelighet i Norden, Europa og Vesten. Måtte det bli oppført ofte framover.

Jon Fosses roman Trilogien (2007–2015) er omarbeidet til en libretto av Fosse selv. Romanen er dermed transformert til noe annet. Bøkenes tankestrøm og fortellerstrøm er langt på vei oversatt til direkte tale, til sungne replikker i tekst. Dette blir et annet format, nærmere et skuespill; teksten er blitt til noe annet. Det er derfor ikke på tale her å anmelde librettoen per se. Operaen er ikke librettoen, og operaen er ikke et skuespill. Heller ikke er det tale om å anmelde musikken som sådan, per se. Operaen er ikke partituret eller musikken.

Hva er da operaen? Operaen er det framførte sceniske verket, den forestillingen som utspiller seg i scenerommet gjennom strømmende tid, som en flyktig og levende helhet. Framføringen er usedvanlig rikholdig i fortellermåten, og samtidig fullstendig enhetlig. Forestillingen består av musikk, sunget tekst og enkelte talte replikker, fortolkende korsang, dramatisk handling, regi, skuespill, kostymer og scenebilde, lyssetting, video og voice-over, og er ikke minst båret fram på et mektig og omfattende partitur, komponert av Bent Sørensen og framført i sanntid av sangere, musikere og orkester under en samlende dirigent.

Dette framførte sceniske verket er særegent i tonefall, stemning og handling, det er tragisk i innhold og skjebneladet mørkt, men også lyrisk og poetisk sart. Verket er gåtefullt og fengslende fra begynnelse til slutt.

Trilogien på sin side består av de kortere romanene Andvake (2007), Olavs draumar (2012) og Kveldsvævd (2014), samlet til én utgivelse i 2015. Alle de tre titlene angår sinnstilstander mellom våkenhet, søvn og drøm, i skumring, kveld eller natt. Det reelle handlingsspennet foregår over flere år, men det operaen gjengir, er like mye en indre virkelighet, gjenfortalt ved mange skiftende fortellerstemmer, vellykket sammensmidd til en bemerkelsesverdig smidig helhet.

Noe handling vises i sanntid, og noe gjenfortelles på ny, som repetisjon, nytolkning og grunnende fordypning.

Det vesentligste som er bevart fra romantrilogiens særegne fortellermåte, er den syngende og sømløse sammenflettingen av ulike tidsplan, Jon Fosses signatur par excellence. Operaen skaper en mesterlig sammenveving av nåtid og tilbakeblikk, av handling og erindring, aksjon og gjenfortelling, ytre og indre realitet, slik at det som utspiller seg foran oss blir stående og sveve, i en alltid vekslende mellomtilstand mellom dag og natt, våkenhet og søvn, lys og mørke, virkelighet og drøm. Og jeg kunne tillegge: mellom liv og død, for stemmene lever videre etter døden.

Tidvis er drømmen smertefullt vakker, og tidvis ligger den nærmere et mareritt. Til tider fremvises kjærlighet og ømhet, troskap og samhold, fødsel og nytt liv, til andre tider nød og utenforskap, tap og avvisning, drap og død.

Scene fra Asle og Alida. Frank Kjosås som smykkeselgeren Åsleik (til venstre), Wiktor Sundqvist som Asle (i midten) og Johannes Weisser som Den eldre mannen. (Foto: Monika Kolstad / Bergen Nasjonale Opera)

Det er lett å ty til store ord som «kjærlighet og død» i et slikt referat som dette, men operaen er annerledes, den er tett og nær og nærmest smålåten i sin ordbruk og i det som vises på scenen, selv om temaene er store, eksistensielle, de største. Små gester rommer hele verdener, i personene og mellom dem. Bare i korte øyeblikk eksploderer den ordløse spenningen i ytre aksjon, og disse øyeblikkene forsvarer sin plass, siden dette er opera, en scenisk framføring, ikke en suggestivt lavmælt roman.

Den ytre handlingen er virkelig nok. Det unge paret Asle og Alida er flyktninger, de rømmer fra den vesle bygda Dylgja for å finne seg et liv i Bjørgvin, de er i nød, og hun skal snart føde, men det er ikke rom for dem i herberget. Det Nye Testamentet klinger med, men klangbunnen fra Juleevangeliet forlates snart, og likheten med talløse flyktningeskjebner fra langt senere tider slår sterkere inn.

Alida med sin nyfødte sønn, Sigvald. Alida spilles av Louise McClelland Jacobsen. (Foto: Monika Kolstad / Bergen Nasjonale Opera)

Asle er altså spelemann, men han er blitt til både drapsmann og tyv, trolig drevet av ett eneste ønske: å beskytte Alida og barnet. Alida er høygravid, hun er fruktsommelig, som det heter hos evangelisten Lukas, og snart kommer den tiden da hun skal føde, og hun føder sønnen Sigvald, som langt senere skal bli en spelemann, han også, får vi vite, som sin far Asle og sin farfar Sigvald og flere fedre før det. Foreløpig er «vesle Sigvald» lite annet enn en gravid mage (i første akt) og en bylt i morens armer (i andre akt), et løfte om fremtid.

Mørke handlinger har drevet paret på flukt fra Dylgja, og gradvis avdekkes tyverier og en rad med drap, begått både i Dylgja og i Bjørgvin. Nød og rådløshet kan ikke renvaske paret fra dette. Likevel forblir sympatien vår hos Asle helt fram til han pågripes og henges, og deretter forvandles til en stemme som lever og taler til den etterlatte Alida fra det hinsidige. Alltid skal de være sammen, sier han, alltid vil det være de to, de to og vesle Sigvald.

Alida er en uskyldig Maria-skikkelse på scenen, en nydelig Madonna-karakter med uttrykkssterk sopran, men uskylden hviler på at hun ikke vil vite, for hver gang sannheten om deres handlinger sirkles inn, blir hun bare så veldig trøtt, hun klarer ikke å høre om det, hun må bare hvile, sove. Skyld og straff er et tema, sammen med samfunnsskapt nød og tvang og muligheten for frie valg eller ansvar.

Men dette blir moralsk teori. For i framføringens virkelighet er Asle og Alida subjekter, personer som bevarer sin trofaste kjærlighet gjennom motgang og ytre prøvelser. De sleper på sine bylter og eiendeler, deriblant en gammel fiolin, og de banker på utallige dører i et iskaldt og trøstesløst Bjørgvin, sent i november i en ubestemt historisk fortid, men de finner ikke rom. Motgangen er stilisert i tre avvisninger.

Den yngre kvinna, spilt av mezzosopran Christina Jønsi, «slipper så gjerne Asle inn til en overnatting, men ikke den lille tøyta han trekker med seg,» skriver anmelderen. (Foto: Monika Kolstad / Bergen Nasjonale Opera)

Den første som åpner en dør, er Den eldre kvinna. Hun ser den gravide magen, ser at paret ikke er gift, og blir fnysende, moralsk fordømmende. Ikke får de rom hos henne, disse som lever i synd. Randi Stene fyller rollen med scenisk kraft, hun synger med utstråling, og det danske publikumet setter pris på å ha sin tidligere stjerne-mezzosopran tilbake en stakket stund. Døra smeller igjen.

Den andre som åpner en dør, er Den yngre kvinna, frekt smilende, frivol og promiskuøs, med stiletthæler og åpen trøye inn til underkjolen, herlig spilt av Christina Jønsi (mezzosopran). Hun slipper så gjerne Asle inn til en overnatting, men ikke den lille tøyta han trekker med seg. «Ei slik ei lita tøyte!» Døra smeller igjen på ny.

Den tredje som åpner, er Den eldre mannen. Han blir påtrengende mot den unge Alida, truende og slesk, vil gjerne ha henne med seg inn, men naturligvis ikke mannen Asle. Johannes Weisser (baryton) er praktfull med sin bisarre, groteske syngemåte over tre oktaver, fra dypeste bass til falsett, sunget med ubendig kraft, mens han opptrer som en langhåret sullik med sin glisende, pågående, falske, upålitelige, latent voldelige adferd. Alida vegrer seg, Asle må gi seg, og døra smeller igjen for tredje gang.

Fra Asle og Alida. Den eldre mannen i baryton Johannes Weissers skikkelse «blir påtrengende mot den unge Alida, truende og slesk». (Foto: Monika Kolstad / Bergen Nasjonale Opera)

Disse tre figurene vender tilbake i nye funksjoner senere i handlingen. Den eldre kvinna er da blitt myrdet av Asle, de har rett og slett overtatt huset hennes, og der føder de vesle Sigvald, for senere å rømme fra byen. Den yngre kvinna er vitne til smykkehandelen med karakteren Åsleik, når Asle fatalt vender tilbake til Bjørgvin for å kjøpe seg gifteringer.

Nettet snører seg sammen, som det heter, og Asles syndebyrde nøstes opp. Den eldre mannen avslører ham, griper ham og bringer ham til galgen, til «Mestermannen». Da klinger det smatrende i messingfanfarer og skarptromme, Den yngre kvinna flirer hjerteløst, og selv koret ler hånlig av Asle, de er forvandlet til mobben i Bjørgvin by.

Alida og barnet er husløse og hjemløse på jorden. Åsleik-figuren som dukker opp, eier både båt og gård, han blir hennes og vesle Sigvalds redning, og skuespilleren Frank Kjosås gjør en fin talerolle på scenen, men jeg forstår ikke hvorfor de lar ham synge, på en operascene, for det kan han ikke, og i kontrasten til Alidas sopran blir det påfallende og rart, selv om tonematerialet hans er enkelt.

Frank Kjosås spiller smykkehandleren Åsleik i operaen Asle og Alida. Bildet er fra oppsetningen i Bergen i vår. (Foto: Monika Kolstad / Bergen Nasjonale Opera)

Wiktor Sundqvist som Asle er en fremragende, lys tenor og en uttrykksfull skuespiller i rollen. Louise McClelland Jacobsen som Alida er en glitrende, lys sopran med stort register og et rørende scenisk uttrykk. Satt opp imot Den eldre mannens og Den yngre og Den eldre kvinnas lett karikerte, musikalske stilfigurer, er det svært passende at de to hovedpersonene synger i et jevnt og stødig idiom. Når det kreves, har de likevel enkelte utsving og topptoner, som begge to behersker uten anstrengelse.

Alt utspiller seg i et suggestivt dunkelt scenerom, med en grovbygget steingard i forgrunnen, med en gjennomskinnelig bakvegg av plankeverk, som antyder byens stengte og lukkede hus, og med varsomme videoproduksjoner på bakteppet, som viser abstrakte vannspeil eller svarte silhuetter av husnovene i Bjørgvin by. Det er ikke et problem at scenebildet er uforandret fra første til andre akt, selv om handlingen går videre, det bekrefter tvert imot det uforanderlige og skjebnetunge ved dramaet, og det forsterker den overgripende enheten mellom fortid, nåtid og fremtid i verkets unike fortellermåte.

Fra Asle og Alida på Bergen Nasjonale Opera i mars/april. (Foto: Monika Kolstad / Bergen Nasjonale Opera)

Før spillet starter, og når alt er slutt, viser bakteppet en grå og dempet vannflate med en enkelt, dominerende malstrøm, der vi kanskje tenker oss at alt skal ubønnhørlig suges ned, i en uavvendelig undergang og en skjebne, mens vannflaten sletter alle spor.

Svært fin er virkningen av lysene som tennes og skinner bydende inn gjennom glipene i bakveggen, liksom fra den andre siden, i de gudbenådede øyeblikkene da det jordiske og overjordiske samspillet mellom Asle og Alida gløder.

Musikken, sangen, lyset og tonen svever gjennom det hele, et svev som også nevnes direkte i teksten, når Alida tenker på Asle som felespiller og spillemann, og de synger om spillingen hans som en gang brakte dem sammen, da hun hørte svevet i musikken. Spillet hans minner henne om hennes døde far, som hun bare kan huske stemmen av. Spelemannsmotivet er fysisk til stede ved fiolinisten Alma Kraggerud, som aldri går av scenen, og som spiller sart og nydelig fiolin.

Spelemannsmotivet er fysisk til stede i Asle og Alida gjennom fiolinisten Alma Kraggerud, som aldri går av scenen, og som spiller sart og nydelig fiolin, skriver anmelderen. (Foto: Monika Kolstad / Bergen Nasjonale Opera)

Musikken toner også fram i selve sangen, og i korets allvitende og dvelende kommentarer, og den løftes fremfor alt opp fra orkestergraven. Koret er allvitende, som i antikke, greske tragedier. Koret ser hele forløpet liksom fra et meta-nivå, der menneskenes liv og handlinger overskues fra et høyere blikkpunkt, som uavvendelige. Tidvis trer solostemmer frem fra koret og forklarer oss med nye ord det vi allerede ser.

Orkestersatsen spenner seg ut mellom dvelende liggeklanger, iskalde spektre, skimrende glissandi og komplekse teksturer, og med rytmiske støt, messingclustre og harde utbrudd ved dramatiske klimakser på scenen, men oftest hersker en dempet, dissonerende skjønnhet, ispedd lyriske solopartier og en sakralt forsonende dur-tonalitet. Orkestrasjonen er distinkt, klar, transparent og ofte selsomt vakker. Musikken kan gå ut av sin egen stil for å karakterisere enkeltpersoner og scener, spesielt Den eldre mannen og Den yngre kvinna, men selv de mest sprikende stilfigurene som antydes, er tilslørt og tilbakeholdt, alltid forankret i Sørensens egne, umiskjennelige tonespråk.

Enkelte orkestrale intermezzi får stå fram alene, som i klassisk, operatisk Verwandlungsmusik, gjerne illevarslende, eller i ettertanke over det som alt har skjedd. Musikalske partier vender tilbake i utviklende repetisjon og variasjon, og musikken i denne operaen fremstår som sjeldent enhetlig og gjennomkomponert, samtidig som den peker ut over seg selv og over mot den sceniske handlingen. Sjelden opplever man en mer gjennomført vellykket samtidsopera, for musikken både utdyper operaens karakterer og supplerer handlingen lik et tillegg, men paradoksalt nok smelter den likevel sammen med dramaet så de danner én fortellende, agerende og syngende kropp.

Ladede forhistorier spøker i kulissene og tyter tidvis fram, lik brokker av vesentlig fortid, gjenoppstått i levende nåtid, i tale eller sang, minner eller handling. Elementene og fortellerinstansene er ulike, men de spriker ikke i hver sin retning, de strømmer tvert imot sammen, og det hele fortelles i en flytende, ubrutt kontinuitet, som slik ivaretar det mest særpregede ved Jon Fosses litterære egenart og ved Bent Sørensens musikalske klo.

På toppen av det hele benyttes innimellom voice-over, uten at det føles påklistret: Vi hører en ung kvinnestemme som på norsk vestlandsdialekt forteller hvordan alt gikk til underveis. Dette verket er også en milepæl for opera på nynorsk, nå på spranget ut mot verdensscenen, og det er ikke noe problem at danske og svenske sangere må arbeide litt ekstra med nynorske diftonger og diksjon: De klarer seg fint.

Også Asles og Alidas stemmer høres over høyttalerne, både i starten og underveis, og ordene deres kommer tilbake til slutt, når sirkelen da skal sluttes. Teksten fra åpningen vender tilbake, og alt kan falle på plass. Sammen er de, Asle og Alida, hinsides døden, hinsides tid, alltid skal de være sammen. Orkesteret toner ut, og fiolinen står igjen på scenen.

Operaen Asle og Alida er et storverk, et vesentlig verk og et mesterverk.

P.S. En stor honnør til operasjefen ved Bergen Nasjonale Opera, Eivind Gullberg Jensen, som har bestilt verket og brakt hele samarbeidet fram til gjennomføring.

Tono åpner døren for «gratispassasjerer». Er musikkbransjens Ikea-øyeblikk her?

INNLEGG: Dagens definisjon av opphavsrett er en gavepakke til alle som vil unngå å betale, skriver musiker Anders Odden i svar til TONO.

BransjenPolitikk & debatt

Blant en million sanger som trengte seg på fant Kristopher Schau 16 om rusmisbruk

Hvor skal vi begynne? Med duoen som aldri øver på nye låter, de to som også er del av et notorisk rockeband? Eller med navnebrødrene?

Elektronisk musikkRock

Disse skal tevle om tittelen Årets unge jazzmusikere

Prestisjemønstring i jazzen: I februar starter oppkjøringa til Årets unge jazzmusikere.

BransjenJazz

Nå kan du foreslå Årets verk 2026

Har du hørt et verk som fortjener større oppmerksomhet? Nå kan du foreslå kandidater til Årets verk 2026 hos Norsk Komponistforening.

Bransjen

Torgny Amdam: Total sjangerforakt

Torgny Amdam er aktuell med plate inspirert av brevene han sendte hjem som 17 år gammel utvekslingsstudent i USA. – I dag har jeg total sjangerforakt, og bryr meg ikke om å tilhøre et spesielt musikalsk miljø, sier 51-åringen til Ballade.

Musikken og livet

Ballade video: Årsbeste 2025

Tolv glimt fra en påbegynt virkelighet.

Musikkvideo