S.O.S. IRAN: – Jeg visste hva ytringsfrihet var da jeg var fem år gammel

Den 16. september i år ble Jina (Mahsa) Amini arrestert i Teheran fordi håret hennes ikke var ordentlig tildekket. Amnesty International Norge skriver på sine hjemmesider at Amini ifølge øyenvitner ble banket opp og fraktet til Vozara interneringssenter i Irans hovedstad. Noen timer senere ble hun overført til Kasra sykehus etter å ha havnet i koma. Her døde hun, tre dager senere.

Utsnitt av bildet «SOS Iran. Woman. Life. Freedom» av den britiske kunstneren Sarah Jarret, laget etter Jina (Mahsa) Aminis død. Jina var den iranske kvinnens kurdiske navn. (Foto: Utsnitt av Jarrets verk)

Jina Aminis død har samlet det iranske folk i protest mot regimet og urettferdigheten i landet.

– Akkurat nå er vi vitne til verdens største feministiske revolusjon i Iran. Kvinner klipper av seg håret for retten til å bestemme over egen kropp, for retten til å synge, danse, velge sin partner fritt og leve et liv der frykten ikke tar over hvert skritt de tar, sier Arghavan Agida til Ballade.

Arghavan Agida. (Foto: Roar Vestad)

Multikunstneren og aktivisten har utfordret systemet i hjemlandet på alle tenkelige måter i over 11 år. Hun har skrevet boken Zan («kvinne» på persisk) i samarbeid med ni kvinner som forteller om hvordan det det er å leve i Iran. Hun har fremført musikk på eget morsmål, og turnert rundt i verden med andre iranske musikere i den grad det er mulig.

Arghavan Agida jobber nå med en dokumentarfilm om kvinnelige iranske soloartister, etter i en årrekke å ha fulgt kvinner som forsøker å satse på en karriere i et land der sang er så godt som forbudt.

For et par uker siden var Arghavan en av initiativtakerne bak en stor støttekonsert for iranske kvinner i Sverige i samarbeid med Sveriges Television, SVT. En av artistene hun bød inn var nettopp en av kvinnene hun har fulgt tett i hjemlandet.

Kollasj med kvinnelige kunstnere i prosjektet S.O.S Iran. (Foto: Roar Vestad, Jaffer Hassan, Imran Baig og Raha Shahhatami)

– Det var ekstremt viktig for meg å ha henne på scenen. Da vi møttes i Iran første gang, var det umulig å få til et prosjekt sammen. Vi så oss nødt til å arrangere en underground-konsert. Det var første gang hun opptrådte for et publikum. Nå er jeg selvsagt banned fra Iran. Nøyaktig det som skjedde min far for 33 år siden skjedde med meg, sier hun.

Ble kjent over natten i 2011
Arghavans familie flyktet fra Iran i 1988, da hun var tre år gammel. Da hun var fem år flyttet familien til Sverige, som ble deres nye hjem. Allerede da visste den unge jenta hva ytringsfrihet var.

– Min far var poet og forfatter. Etter revolusjonen ble store deler av kunstlivet begrenset. For å overleve måtte vi forlate hjemlandet.

I Sverige var det annerledes. Arghavan vokste opp i et land med privilegier, der alle drømmer og mål var mulig å oppnå. Kunst og musikk hadde alltid stått hennes hjerte nært. Hun bestemte seg for å satse på kunsten. Og hun skulle bruke sin stemme for noe større enn seg selv.

Arghavan ble kjent over natten da hun i 2011 stilte i en av verdens største persiske musikk-konkurranser, “Googoosh Music Academy”. Det London-baserte showet, en iransk versjon av TV-hitten X Factor, har lenge vært en global sensasjon. Iranske, kvinnelige artister synger på eget morsmål og trosser forbudet i hjemlandet om å opptre offentlig. Arghavan sang på eget morsmål for over 32 millioner seere. Henvendelsene fra iranske kvinner strømmet på.

– Iranske kvinner skrev brev til meg. Min opptreden hadde gitt dem håp. Det var da jeg la ned mikrofonen og begynte å jobbe for dem, sier hun.

– Millioner av unge kvinner risikerer livet for retten til sin frihet, og deres kamp er også vår.

Hun ville anvende alle kreative uttrykk “for å få ut deres røster” og for å belyse kvinners rettigheter globalt. Hun skapte blant annet kunstprosjektet Artdom, der kvinner fra ulike deler av verden møtes gjennom kunst.

Arghavan sammen med tidligere kultur- og demokratiminister i Sverige, Amanda Lind. (Foto: Alex Novak)

– Helt spesifikt setter jeg to kunstnere fra to land opp mot hverandre og utfordrer dem til å male på det samme lerretet. Resultatet stilles ut offentlig og fungerer som et frontdisplay i kampen for fri tale.

Kunstnere finner hun via Instagram, andre sosiale medier og eget nettverk. Hun er opptatt av de sterke historiene som det koster å fortelle.

– Artdom er to dialoger på et lerret; to kvinner med ulike historier møtes på samme duk. Det er så heftig at de våger å stole på hverandre og ikke minst meg som kurator. Men det er vårt slogan: Trust the process. Det har vært vanskelig for mange av kunstnerne, men det er det som gjør det unikt, at de våger å gi slipp.

Det hender at Arghavan blir litt forvirret over alle rollene hun påtar seg i prosjektene sine, forteller hun. Som både kurator, kunstnerisk leder, nettverksbygger og musiker gjør hun det meste selv. Men det må til. Hun er ikke interessert i å sitte stille og vente på at pengene skal komme.
– You are the curator? spurte en person meg her forleden.
– No, i am a fucking creator! svarte jeg.

Arghavan er en kreatør som har bodd i en koffert i over 11 år, som stadig flytter på seg og starter nye prosjekter. I desember reiser hun til India. Hun skal jobbe tett på kunstnerne i neste Artdom-prosjekt. En slik livsstil koster. Av og til bor hun hos foreldrene. Hun er avhengig av venner og kolleger som stadig stiller opp. Iblant gjør hun fundraising. Hun har valgt alt annet enn et komfortabelt liv. Men hun kunne ikke ha gjort det på noen annen måte, forteller hun.

– De som kjemper for livet skal vite at vi hører og ser dem.

– Jeg ser jo forandringen i menneskene jeg har jobbet med; tenk å få vise sin kunst i Europa, tenk å få bruke sin stemme! Tenk å få en ny Artdom-sister på den andre siden av kloden!

– Det er klart jeg fortsetter å belyse stemmene via lerreter eller konserter eller hva det måtte være, når jeg vet at det skaper en forandring i mennesket! Selv mennesker som besøker utstillingene inspireres og vil være med på reisen.

«BADASS» av Fru Bugge og Summaiya Jilani. (Foto: Fru Bugge / Summaiya Jilani)

Et høylytt fellesskap
Støttekonserten på Riksscenen i Oslo belyser spørsmålene og engasjementet som situasjonen i Iran reiser. Arrangementet er en billettert gratiskonsert, og plassene ble revet bort på to timer – med venteliste – da de nylig ble lagt ut. Helene Sandvig, kjent fra NRK, leder programmet med opptredener av artister som Ane Brun, Ingrid Olava, Tuva Syvertsen, Pieces of Juno og Arghavan Agida selv, for å nevne noen.

Konsertene er ispedd innslag og samtaler som gir publikum en dypere forståelse av ulike sider ved protestbevegelsen. Tekster skrevet av kvinner i Iran vil også bli lest opp av toneangivende skuespillere i Norge; Pia Tjelta, Sara Khorami og Iselin Shumba.

– Gjennom musikk, sang og samtale ønsker vi å skape et høylytt fellesskap. De som kjemper for livet skal vite at vi hører og ser dem. Et annet selvsagt mål med denne konserten er å få Norge til å trekke sin invitasjon til den iranske ambassadøren (til utdelingen av Nobels fredspris 10. desember, red. mrk.). Vi fikk det til i Sverige, sier Arghavan, og legger til:

– Millioner av unge kvinner risikerer livet for retten til sin frihet, og deres kamp er også vår.