I forbindelse med Dag Johan Haugeruds teaterstykke Sykdom og sosial nød på Torshovteatret møttes regissøren, artisten Sondre Lerche og musikkjournalist Sandeep Singh for å lage en mixtape, hvor de tre valgte ut låter som har betydd mye i livene deres.
Ideen var inspirert av teaterstykket, hvor også en av karakterene beskriver hvordan en låt tok henne med tilbake til ungdomsårene.
Spørsmålet som ble stilt da de tre møttes – som Singh beskrev som deres “første date” – var: Hvorfor blir enkelte låter stående som selve lydsporet til livene våre? Og hvor viktig er musikken for vår følelse av fellesskap og identitet?
Før trioen inntok stolene på scenegulvet i den runde teatersalen kunne publikum høre Madonnas «Like A Prayer». Den litt mer eksperimentelle «Wobber» med Sidsel Endresen, Christian Wallumrød og Helge Sten var siste låt på høyttalerne før seansen startet. Singh mente senere at Dag Johan Haugerud måtte ta ansvar for akkurat den.
DJ Dulce De Lerche, DJ Big Dippa og DJ Haugerud spilte plater og mimra om musikk på Torshovteatret onsdag kveld. (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)
Cole-covere
U2s Cole Porter-cover av «Night and Day», som var med på Red Hot + Blue-plata til inntekt for aids-saken i 1990, spilte også mens publikum fant plassene sine. Senere ble den knyttet til Boney Ms cover av Porters «Love for Sale», valgt ut av Dag Johan Haugerud – eller DJ Haugerud, for anledningen.
Det var Lerches, eller DJ Dulce De Lerches, første møte med Cole Porter.
– En sang som ble skrevet i 1932. Men det visste jeg jo ikke da, jeg trodde det var en ny låt med U2. En sang som kommer fra jazz og showtunes, men i en ganske hard, klubbete berlinsk versjon, som fikk frem skjønnheten enda mer. Og da var det jo veldig morsomt da jeg fikk hørte en annen Cole Porter-låt her, «Love for Sale», fortalte Lerche.
Uglesett gruppe
– Hva var det med disco? spurte Singh (aka DJ Big Dippa for anledningen) Haugerud. – For det var ikke det jeg forventet av deg. Du er født i 1964, siste året av boomer-generasjonen, første året av generasjon X. Jeg tenkte du var litt for kul for disco?
– Disco er vel kult? Hva tenkte du egentlig at jeg skulle ha hørt på?
– Jeg så for meg at du var mer The Smiths, svarte Singh.
– Nei, jeg vokste opp med pop og disco på midten av 70-tallet, kontret regissøren.
– Da var det mye disco.
– Litt for mye, en liten periode? spurte Singh.
– Kanskje det, men jeg hørte i hvert fall mye på disco. Det var det jeg ble eksponert for og likte, uten å tenke noe mer over det. Og jeg har fortsatt å høre på det. Boney M er jo uglesett som band, men om man hører på arrangementene og hvordan de har jobbet i studio, synes jeg det bare blir mer og mer fascinerende å høre på, sa Haugerud.
– Hva var det med disco? spurte Singh, aka DJ Big Dippa for anledningen. Fra venstre: Musiker og låtskriver Sondre Lerche, musikkjournalist Sandeep Singh og regissør og dramatiker Dag Johan Haugerud. (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)
Rock vs Disco
– Jeg husker jeg forelsket meg i platecoverne til Boney M, først og fremst, fortalte Singh. – Jeg fant noen bakerst i samlingen til pappa. Han hadde tre vestlige plater: en Al Green-plate og to fra Boney M.
– Boney M hadde store plakater man kunne brette ut, med sangeren Bobby Farrell sammen med damene, nesten naken, i lenker, tilføyde han.
– Man tåler jo nesten ingenting i dag, men det fantes jo allerede da, sa Haugerud, om de kitsche, nærmest erotiske bildene.
– Men hva med rocken, som alle de kule kidsa hørte på? spurte Singh.
– Det har sikkert litt å gjøre med at jeg har vokst opp med to eldre søstre. Da blir man eksponert for noe helt annet enn om man hadde vokst opp med to eldre brødre. Jeg hadde jo kompiser som hørte på Pink Floyd. Det hørte ikke jeg så mye på. Jeg hørte mer på musikken som jeg har brukt i denne forestillingen her – kvinnelige sangere.
Inkluderende
Haugerud tror også det henger sammen med en skeiv oppvåkning.
– Jeg har reflektert litt over det, og ser at mye av det jeg hørte på, nok var typisk for andre skeive i min generasjon, uten at jeg visste helt hvorfor det var sånn.
– Jeg har egentlig alltid sett på disco som veldig inkluderende, uavhengig av legning eller hudfarge, la Singh til, og utdypet:
– I Norge ble discoen aldri tatt på alvor, føler jeg. Du hadde en discoplate med Grethe Kausland og Alex Naumik Sandøy, den polsk-norske artisten.
– Anita Skorgan spilte også inn en discoplate, la Haugerud kjapt til.
Alle kastet seg på discobølgen, men den ble aldri anerkjent av musikkpolitiet, konkluderte trioen.
Maskulint og feminint
– Jeg føler at rocken sto veldig sterkt i Norge på 70- og 80-tallet. Det var rock eller ingenting. Og på 90-tallet: rock – og roots, da – men alt annet “suger”, mintes Sondre Lerche.
– Det skapte en god del motkulturer, for den opphausingen og forherligelsen av rocken som en slags intellektuell bevegelse har stått altfor sterkt, syns jeg, som en myk popmann, la han til.
– Kan det ha noe med at rocken er mer maskulin og disco mer feminin? At alt handler om mannlig dominans innen musikken, spurte Haugerud.
– Ja, litt sånn påtatt maskulinitet, kanskje egentlig litt usikkerhet forkledd som tøffhet, svarte Singh.
– Føkk Abba, elsk Kiss, lissom. I ettertid oppleves det som ganske humørløst, konkluderte Lerche, og la nokså tørt til: – Og jeg vet hva jeg foretrekker, for å si det sånn.
Skulle være med i forestilling
– Vi har vært innom Madonna, som jeg oppdaget på MTV i min formative periode, og så U2, og den Sidsel Endresen-låten – den får du stå for på egen regning, sa Singh og så bort på Haugerud.
– Ja, den var egentlig ment å være med i denne forestillingen, men så ble det ikke plass til den, svarte Haugerud.
Trioen rundet av med en siste disco-låt; Diana Ross’ «It’s My House» – fra The Boss-plata, skrevet av Motown-legendene Ashford & Simpson.
Sondre fant sin harmoniske legning
– Jeg spurte hvilken låt som har hengt ved deg aller lengst, sa Singh til Lerche:
– Det er de der sangene som du hele tiden lærer noe nytt av, og som du stadig kommer tilbake til og får ny respekt for, eller en ny inngang til. For meg er det en låt som heter «Águas de Março» – “Waters of March” på engelsk – av Antônio Carlos Jobim, den store brasilianske bossa nova-artisten.
– Det finnes mange versjoner av denne sangen, men jeg syns dette er den ultimate, hvor komponisten selv er med.
Lerche forklarte at sangen gir ham en følelse av å finne sin egen harmoniske legning.
– Alt jeg kan ønske å gjøre i musikk – akkorder, melodier, kontramelodier, arrangement og rytme – er her. Og da har vi ikke engang kommet til teksten.
Den beskriver Lerche som en slags eksistensiell vandring gjennom Rios gater. Komponisten synger om det han ser, og det er opp til lytteren å legge vekt på små observasjoner, betoning og detaljer. Det er noen banale ting, antydninger til mord og en pistol.
Å se gjennom vegger
– Mer og mer kommer jeg tilbake til teksten fordi jeg blir besatt av idéen om at en sang kan være evig – at den har en superkraft: at du kan se gjennom vegger, se alt, og alt blir bundet sammen på en måte. Dette kan man gjøre elegant på film, men i musikk er det vanskelig å få til på tre minutter.
Lerche har skrevet en egen låt basert på dette prinsippet, «Dead of the Night», som varer ti minutter og inneholder en linje fra «Waters of March».
– Her er det en som blir født, en som faller og slår seg, noen opplever det verste som kan skje, andre den største gleden, fortalte han.
– Jeg føler at dette er en sangform som stadig blir mer aktuell i verden vi lever i akkurat nå. Ikke bare fordi vi vet at det står dårlig til mange steder, men fordi vi ser det hele tiden. Det er som om vi ser gjennom vegger; vi vet altfor godt hvor vanskelig det var for ett minutt siden, fordi alt livestreames, mente han.
Urolige tider = mer disco
– Det er noe virkelighetsflukt i bossa nova, men også i discoen, la Singh til.
– Ifølge noe forskning som er gjort gjennom Facebook-gruppa Disco Lovers, startet Singh, men ble avbrutt av latter fra salen. – Så er det en kurve man kan spore: jo mer disco som spilles på radio, desto jævligere går det med verden.
– Bruker du musikk som terapi? spurte Singh Haugerud.
– Ja, det bruker jeg hele tiden.
– Som hva da?
– Nei, det spørs jo hva problemet er, sa Haugerud til latter fra salen.
– The Cure funker for absolutt alt, repliserte Singh.
– Ja, men det funker kanskje ikke helt for meg. Hvis jeg har behov for å gråte, vet jeg veldig godt hva slags musikk jeg skal sette på. Og det kommer jeg ikke til å fortelle her. Det handler om å bruke musikk på en terapeutisk eller forløsende måte. Jeg tenker at det både er rensende og veldig viktig, fortalte Haugerud.
Maksimal integritet
Så er det tid for å legge til Kate Bush på mixtapen. Haugerud beskrev at han har et varmt forhold til hele hennes diskografi, bortsett fra én plate (som han ikke ville avsløre).
– Platene hennes har vært veldig viktige for meg gjennom hele livet, fra jeg hørte den første plata, The Kick Inside, som var en slags åpenbaring. Den var både rar og fantastisk på en gang. Hun er kanskje en av artistene i verden som har hatt maksimal integritet. Hun gjør bare det hun vil, og når hun gjør det, er det alltid helt nødvendig for henne selv. Hun følger ingen krav fra omverdenen i det hele tatt, og er helt ukommersiell, utdypet Haugerud, men la raskt til:
– Det kan jo også være at hun er så stor at hun kan gjøre hva hun vil og likevel selge plater. Men å ha den typen integritet og fullstendig kontroll fra du er 17 år, og gjøre bare det du vet at du må gjøre, er bemerkelsesverdig, mente han.
Platene til Kate Bush har vært viktige for ham hele livet, fortalte Dag Johan Haugerud. – Hun gjør bare det hun vil, og når hun gjør det, er det alltid helt nødvendig for henne selv. (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)
– Det som har bergtatt meg med Kate Bush, er hennes hunger etter å tøye grensene både kunstnerisk og teknologisk i musikken, la Singh til.
Her fant trioen det vanskelig å velge ut én Bush-låt, men Singh tok et felles valg om «Symphony In Blue» fra albumet Lionheart, fordi den plata har fått mye tyn og fortjener en liten unnskyldning, ifølge han.
Sang Sissel i skinnvest
– Dere var kanskje ikke de kuleste guttene i klassen, eller? spurte Singh.
– Jeg syns jeg var jævlig kul, da, svarte Lerche.
– Jeg syns også jeg var det, men det er ikke sikkert alle var enige, lo Haugerud.
– Jeg skal fortelle dere: Da Norge tok vinterferie fordi det var OL på Lillehammer i 1994, skulle vi ha kosetime på skolen før skoleferien. Da hadde jeg gitt uttrykk for at jeg ville synge en sang for klassen min, og min fine lærer ga meg plass til det. Jeg gikk i en gutteklasse – det var så få jenter i kullet, bare meg og 20 gutter. Jeg tok av meg genseren, og under hadde jeg bare skinnvest og en bar, veldig spinkel overkropp, og så sang jeg «Se ilden lyse», forteller Lerche til rungende latter og applaus i teatret.
– Hvorfor skinnvesten? spurte Haugerud.
– Morten Harket! svarte Lerche kontant.
Han var veldig bitter for at a-ha ikke hadde fått lage OL-låta, og av at de hadde blitt slått av Sissel Kyrkjebø.
– Så jeg kledde meg ut som Morten Harket, men sang Sissel Kyrkjebø.
11-årige Sondre Lerche sang «Se ilden lyse» for klassen under OL på Lillehammer i 94, i bar overkropp og skinnvest. (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)
Guilty pleasures
Singh fortalte at han ofte måtte forsvare at han hørte på rap-musikk under oppveksten, og spør om de andre måtte forsvare at de hørte på en viss type musikk på et tidspunkt.
– Jeg har alltid vært litt irritert på det med “guilty pleasures”, svarte Haugerud.
– For jeg tenker egentlig at alt man liker, det liker man fordi man liker det – fordi det er bra. Det er ikke noe å skamme seg for. Men likevel husker jeg at det var klare skiller: Hvis man likte disco som meg, så hadde man ikke noe kredd. Det henger jo sammen med det vi snakket om tidligere, at det var rock man skulle høre på. Men man får et mer intimt forhold til den musikken man liker, fordi det er noe man på en måte har for seg selv.
– Det bygger jo karakter, det der med å ha det for seg selv. Jeg omfavnet det at jeg ville ha det for meg selv, og jeg ble skeptisk til de artistene jeg måtte dele med andre. “Sammenfaller mitt behov med… folk? Her er det noe som er galt, liksom”, lo Lerche.
– Men du likte jo a-ha, påpekte Haugerud.
Koster å være fan
– Ja, men jeg likte ikke a-ha da de var populære! For da var jeg jo bare et barn. Da vi kom inn i 90-tallet, da jeg var 7, 8, 9 år, var det verste man kunne like a-ha. Det var så upopulært at i 1994 ga de opp seg selv, fordi de syntes det var en byrde å være a-ha. Og den byrden bar jeg med dem.
Lerche ble ikke mer populær blant gutta da han lot håret gro og anla indianerfletter som Harket.
– Da var det en Metallica-gutt på skolen som kom og dro meg i flettene, og knuste til meg. Det var prisen å betale for å vise at man likte a-ha. Men det gjorde meg bare enda sterkere, bedyret Lerche.
– Musikk er liv og identitet. Særlig relasjonen til a-ha har kostet – å ikke svikte dem når alle andre sviktet dem. Og så gikk det fem år, og de ble gjenforent, og da likte alle dem igjen. Til og med han som dro meg i flettene.
Dette har Lerche også skrevet om i boka Alle sanger handler om deg, som han ga ut i 2020. Der tar han også et oppgjør med fenomenet “guilty pleasures”.
– Det må avskaffes. For i musikken må det være et sted man slipper å forholde seg til skam. Vi kan ikke skamme oss over at vi lar oss bevege av musikk, og at vi har lyst til å se ut som Morten Harket!
Med det ble «The Blood That Moves The Body», a-ha-singelen fra 1988, lagt til mixtapen.
Spice Boys
Én låt gjenstod. Singh fortalte om da han var på tur med familien, hadde tatt opp en time med tilfeldig radio på kassett, og skulle spille den av på sin Walkman med batterier som nesten var tomme. Resultatet var at kassetten ble spilt av i sakte tempo.
– Ti år gamle meg var veldig inne i Wu-Tang, R&B og The Prodigy, fortalte Singh, og spilte av en låt på lav hastighet, som han hadde digget til. Det hørtes ut som noe nytt fra Warren G, men viste seg å være Spice Girls, «Say You’ll Be There», noe han syns var veldig flaut å like akkurat da.
Og med en kjapp runde på hvilken Spice Girl de tre rundt miksebordet var; Sondre Baby Spice, Haugerud ubestemt, og Ginger Singh, var seansen over.
Ballade video: Trygghet og kontroll
På utstilling med Himmelleite, Luna Mare, Andie Loui, Maizu & Richard, Kristine Blir Rapper, Kamelen, Rule Of Two og Clawfinger.
Mari Boine hedret
Artist og låtskriver Boine fikk ærespris for langt og betydningsfullt virke. Og avslører at hun skriver på ei bok.
Adama Janlo lar seg ikke stanse av musikalske grenseposter
Fra Sagene til Mississippi-deltaet, via Senegal og Gambia – Adama Janlo er Norges mest oppsiktsvekkende tilskudd til den tradisjonelle bluesen, og hun er ikke redd for å hente inspirasjon utover det forventede.
Ballade på Tidsskriftbonanza: Samtale med Peter Case & Sid Griffin
En sjelden mulighet til å møte to amerikanske legender, når Balladeskribent Arvid Skancke-Knutsen snakker med Peter Case & Sid Griffin på Deichman Grünerløkka torsdag 5. mars.
Å være musikalsk i et etisk perspektiv
Under festivalen "Ding-dong eller dong-ding?" 4. mars vil pianist Ellen Ugelvik og musikkterapeut Gro Trondalen utfordre publikum til å reflektere over hva det egentlig betyr å være musikalsk, også i et etisk perspektiv.
Norske arrangører om «de fire store» og internasjonal konkurranse
Får «de fire store» i livemarkedet for mye makt? NKA-lederen peker på maktskifter som kan skape en ubalanse i resten av feltet.
