"NRK vil gi oss det vi vil ha, tusen takk. Men jeg er ikke enig i premisset «gi folk det de vil ha». Vi vet ikke hva vi vil ha. Vi vet bare det vi vet fra før," skriver Cathrine Winnes.(Foto: Cathrine Winnes)
Tid og kunstnerliv: Radiotaushet
– Jeg vil ikke ha radiotaushet. Jeg vil ha radioaktivitet!, skriver dirigent og skribent Cathrine Winnes i denne utgaven av spalten «Tid og kunstnerliv», og hiver seg på radiobølgen av en kulturdebatt som ikke slutter å koke.
Følg dirigent og skribent Cathrine Winnes i Ballade-spalten «Tid og kunstnerliv».
Denne gangen tar Winnes for seg de høyaktuelle endringene NRK har varslet om sin musikkdekning, en debatt Ballade har fulgt nøye den siste tiden – se innlegg og saker om NRK-debatten her.
Cathrine Winnes er universitetslektor i direksjon ved Norges musikkhøgskole. I 2019 ble hun tildelt Norsk Komponistforenings likestillingspris. Samme år ble TV-serien hun var programleder for på SVT, «She Composes Like a Man», nominert til gullrosen i den internasjonale prisen Rose d’Or. Serien ble også sendt på NRK. Hun er også mentor i Norges Musikkorps Forbunds Maestro-program. Winnes står bak Ballade-spalten «Tid og kunstnerliv». (Foto: Mauro López)
Jeg fikk den faktisk av NRK, den lille sorte radioen min, en gang for mange år siden da programmet «Min favorittmusikk» var ganske nytt. Jeg hadde programledet noen episoder, og det var spennende å få dette apparatet i gave, en nymotens DAB. Dessuten var den søt. Og det stod NRK på den.
Selv om den er liten, er det stort spillerom i den, den har mange strenger. Den lager for eksempel et rom av kjøkkenet mitt hver morgen, og i kontrapunkt med den sprakende kaffetrakteren forteller den mine barn og meg at «alt er bra,» til tross for at det velter ut både klimakriser, politiske kvarter og Ukraina. Alt er bra, for dagen har en ramme og en rytme, og det lukter kaffe, og snart litt billig tenåringsparfyme som fyker forbi: – Jeg tar den skiven i hånda, ha det!
Radioaktiviteter
«Folkemusikktimen». For meg betyr det utsikten over dalen, de helgene jeg er alene på hytta, og står og vasker opp for hånd. Fele-gnukking og oppvaskhansker, mens fager kveldssol smiler som på en Nittedal-fyrstikkeske. Jeg er her for å lese partitur i stillhet, men noe selskap må man ha. Nå ble det visst introvert slåttespill og spjoing spjoing på munnharpe som ble selskapet.
Ja, jeg skjønner at enkelte synes det der låter fremmed. Men dette er vår egen musikkhistorie, og hadde ikke radioen stått på, ville jeg nok vært vesentlig mindre eksponert for munnharpe i mitt lille liv. Og det påfallende er at det har skjedd flere ganger, dette med gummihanskene på hytta, folkemusikktimen og jeg.
Jeg innser at jeg hører på radio nesten hele tiden når jeg er alene. «Klassisk vorspiel», for eksempel. Det smaker av «kokken må ha seg et glass rødvin.» Lyden av smør og olje som spruter, og Frode Larssen der inni radioapparatet som kan så mye om musikk, som kjenner alle og hele klassiskbransjen, og Per Sundnes’ kjente stemme som fargelegger det hele.
Rom for noe nytt
Selv om den er liten er det stort «spillerom» i den, min fine DAB. Kristin Kverndokk som leder programmet med samme navn, tok mikrofonen sin med hele veien til Stockholm, en gang jeg hadde operapremiere. Ikke fordi det var jeg som dirigerte, det var ikke derfor hun kom, men fordi det norske folk skulle få høre litt nyskrevet svensk pling-plong-opera. Det er ikke hver dag det uroppføres en helaftens opera på en hovedscene. Jeg hørte opptak av det en svart vinterkveld jeg satt i bilen, og tenkte: Det der er oss! Mitt NRK kom til oss, i Sverige!
Jeg har hørt så mye rart i programmet Spillerom. Jeg har tenkt noen ganger at nå kan det være noen skrur av. Men selv gjør jeg ikke det, for jeg hører på noe jeg aldri ville funnet på å oppsøke på egenhånd.
Lineær overraskelse
Radioen er en lineær overraskelse, der noen andre har sørget for at jeg alltid opplever noe nytt. På radioen vet jeg ikke hva som kommer før det plutselig er der, og jeg oversvømmes av reggae fra Irak, hvis noe sånt finnes, eller får høre «alt» fra en sangerinne som er berømt i Etiopia.
Er jeg unik og spesiell som ikke bytter kanal da? En flink lytter og lydig borger? Veldig intellektuell eller smal? Er jeg «fiffen,» når jeg synes det er gøy at de spiller Te Deum fra operaen Tosca?
Ledige stillinger
Min kompis Herr Arne fortalte at det før pleide å være vanskelig å peile inn P2 på FM-nettet. Så vanskelig var det, at da han endelig fant den, tapet han knappen fast! Og så hørte han på den frekvensen hele tiden, og sleit seg gjennom en hel time med sami-radioen, helt til yndlingsprogrammene var tilbake på P2-lufta igjen. Vi er flere som hører på mye vi egentlig ikke hadde tenkt til. Inkludert språk vi ikke forstår.
Ja, vi elsker norsk og samisk
NRK «elsker norsk og samisk musikk,» sier de, og vil at vi lettere skal finne det selv. Men jeg kommer aldri til å søke opp en podkast om joik.
Og nå skal NRK legge ned alle de programmene jeg hører på, og de jeg ikke hører på, fordi, som de sier, de må være tidsriktige. De varsler mer «Grand Prix» i public service i tiden som kommer.
NRK vil gi oss det vi vil ha, tusen takk. Men jeg er ikke enig i premisset «gi folk det de vil ha». Vi vet ikke hva vi vil ha. Vi vet bare det vi vet fra før. Jeg har ikke tall for hvor mange ganger jeg har tatt dette opp i programrådene til orkestrene og festivalene jeg har ledet: Det er vi som er betalt for å tenke, utfordre, se helheter, kontekstualisere, utvide, gi. Det er vi som setter agendaen. Ikke publikum.
Og jeg sier ikke dette til forkleinelse for publikum. Jeg er publikum selv, der jeg står ved oppvaskbenken og gråter av munnharpe. Men da vil jeg være nettopp det, en mottaker, og ikke min egen kurator som må plukke opp en smarttelefon for å lete etter… raga fra Island?
Hvem gjør det da?
Vi kan ikke løpe etter publikum og si: Kom, så skal dere få det som dere har lyst på. Det er så «pick-me»!
Vi må trekke dem til oss med et innhold vi tror på. Klistre opp raga fra Island i fete typer om igjen og om igjen til folk begynner å bli nysgjerrige. Så kommer de. Det tar kanskje tid, men slik er det med alt som er annerledes. Og alt er ikke for alle, og det er vi kanskje enige om at er greit?
Det handler om å bidra til å utvide befolkningens referanseramme, og hvis ikke vi gjør det, hvem gjør det da? Hvis ikke NRK lenger vil kringkaste samtidsmusikk-konserter, hvem gjør det da? Er ikke en bred referanseramme i befolkningen avgjørende for et friskt demokrati? Og er ikke statsfinansierte mediekanaler pliktige til å tjene dette demokratiet?
Hvordan var din kundeopplevelse?
I samfunnet legges det stadig flere oppgaver på borgerne. Last ned en app! Gjør det sjøl! Vær din egen parkeringsvakt, bankansatt, reiseplanlegger. Let, finn og velg! Last ned denne appen for å kaste søpla di på ISI, og meld inn fravær på skolen. Hvordan var din kundeopplevelse? Og nå: Vær din egen kurator!
Jeg tror ikke det blir bra.
Nedleggingen av alle programmene gjør at kulturlivet føler seg ekskludert. Vi frykter den radiotaushet som er varslet. Og jeg som elsker radioen min. Selv om den er liten rommer den så mye. Jeg vil ha alt det rare som er inni der. Jeg vil at spillerommet skal fylles mangfoldig, slik at jeg får høre hva alle har å si!
Så jeg hiver meg på radiobølgen av en kulturdebatt som ikke slutter å koke. Jeg vil ikke ha radiotaushet. Jeg vil ha radioaktivitet!
