«Vennligst plasser håndbagasjen under setet foran Dem». Omtrent slik lød den vennlige henvendelsen fra teaterbetjenten før forestillingen «A.ein skuggeopera». «Man skal gå her». Javel. Mens man varsomt betraktet et betydelig antall antrasittmalte, dreibare paneler og solid opphengte høytalere av beste kvalitet, gjorde den kledelige røykutviklingen i kabinen sitt til at man snart fikk en snikende følelse av å være blitt lurt med på noe man ikke hadde betalt for. Plutselig måtte man konstatere at de fremmøtte hadde status som medvirkende. En påfallende parallell til den siste tidens terrorhandlinger. Men dette skulle bli en annerledes terrorhandling.
Å beskrive menneskets iboende skyggesider i et minimalistisk univers er ingen dårlig ide. Den er heller ikke ny. Men minimalismens intensjon har trolig aldri vært å minimalisere den kunstneriske opplevelsen. Minimalistisk kunst kan såvisst gi maksimale kunstneriske opplevelser. Men det betinger at kunstneren evner å formidle kunstnerisk troverdighet. I dette tilfellet virker det som om kunstnernes intensjon bare har vært å blåse liv i det gamle munnhellet «med ondt skal ondt fordrives». Gammelmodig. Hjerteløst.
I et forsøk på å gjøre de fremmøtte medansvarlige ble publikum henvist til å tilbringe snaue timen på strategisk plasserte trekasser. Hvis intensjonen var å lamme publikums oppmerksomhet ved å tilføre et snikende fysisk ubehag, hvorfor var det så sitteputer på kassene?
50 minutter med flerspors gongklanger i det som fremsto som et temmelig formløst,statisk sort hull er ikke bare retro-hipt, men også utrolig naivt. I så store doser virker i tillegg dette lydspekteret lammende på den menneskelige hørsel. Terror. Dertil en faset, flerspråklig dialog, trendy filetert og anrettet med en fantasi som minner sterkt om fjortisens rent instinktive pc-hacking av farfars konfirmasjontale. Likegyldig. Hjerteløs.
Denne forestillingen fremstår som nok et kulturpolitisk vedtak som innbitt kjemper kampen på den stramme line der musikkpolitiets medvind tidvis blåser så sterk at selv fornuften nedises. Det man sitter igjen med etter å ha lidd/kjedet seg gjennom denne forestillingen, er følelsen av å ha blitt misbrukt… (Aber – Ich habe nichts gewusst!)
Øm virvelvind. Axel Skalstad (1992-2025): Jeg blir bare så glad av å se deg spille.
Minneordene over trommeslager Axel Skalstad er skrevet av Filip Roshauw. Skalstad gikk bort i en ulykke nylig, altfor ung med sine 32 år.
Så vanskelig er det ikke.
Hva om likestilling på festivalene bare var...helt vanlig?
Dette ble vedtatt på Tonos årsmøte 2025
Under årets møte ble de fleste foreslåtte endringene i vedtektene vedtatt, men noen sentrale forslag falt.
Utlysning av Egil Storbekkens musikkpris 2025
Nå kan du foreslå kandidater til Egil Storbekkens musikkpris 2025, til personer som har gjort en ekstraordinær innsats i norsk folkemusikk. Frist 20. august.
Komponist Halvor Haug har gått bort
"Haug er ikke bare en av de ypperste norske komponistene gjennom tidene, han er rett og slett en av de mest seriøse i vår tid," skrev tyske Christoph Schlüren om Halvor Haug i en hyllest da komponisten fylte 70.
Egen plan for kulturberedskap? Kultur som kritisk ressurs innen samfunnssikkerhet
Prosessen med å få kulturen inn i totalberedskapen fikk en dytt framover i fjor. Men nå må vi få en egen beredskapsplan for kunst- og kulturinstitusjoner, mener direktøren for Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, Cecilie Daae.
