Eivind Buene 2

Studier i det immaterielle

Parergon er et ikke-kommersielt tidsskrift for samtidsmusikk, som ønsker å spre informasjon om «den nye musikkens estetiske referanser og klanglige erobringer, samt være et diskusjonsforum for temaer innenfor disse områdene». Mens vi venter på neste utgave av bladet, som utkommer fire ganger årlig, har vi i Ballade gleden av å bringe videre en av artiklene fra årets første utgave. Det dreier seg om den firedelte artikkelen «Studier i det immaterielle», der Parergons redaksjonsmedlem Eivind Buene tar for seg komponistkollegene Bendik Hagerup, Trond Reinholdtsen og Jon Øivind Ness.

Kalender

Orgelkonsert på Påskeaften: Kåre Nordstoga

30/03/2024 Kl. Kl,12.oo

Viken

Members Choice

06/04/2024 Kl. 20:00

Agder

Om Hagerup, Ness og Reinholdtsen: Av Eivind Buene, Parergon

(Innledende)

I løpet av nittitallet dukket det frem en rekke nye komponister i Norge, komponister som representerer et vidt felt av stil og estetikk, av teknikker og verdensanskuelser. Trond Reinholdtsen (f. 1972), Bendik Hagerup (f. 1976) og Jon Øivind Ness (f.1968) er tre av disse. Hagerup og Reinholdtsen er relativt ubeskrevne blad, Ness må finne seg i å være «the grand old man» i denne sammenhengen, med en lang rekke bestillinger bak seg, Edvardpris og nominasjon til nordisk råds musikkpris 2000. Hagerup og Reinholdtsen har noen få verker på opuslisten, Ness har allerede en stor produksjon på hele nittitallet. Grunnen til at jeg fokuserer på nettopp disse tre, er at de hver på sin måte problematiserer diskursens rolle i komponeringen, de finner svært forskjellige løsninger på beslektede spørsmål. Jeg skal vokte meg for å eksplisere nøyaktig hvordan disse spørsmålene lyder, men det har å gjøre med hvilken rolle en kan spille som tenkende komponist, som deltager på en intellektuell arena. (Ikke bare som tonemaler eller
følelsesmassør).

I refleksjonen over hvilke roller som fremdeles står åpne som intellektuell, kan det synes som om vi finner to ulike posisjoner her: Reinholdtsen og Hagerup velger å delta i tradisjonen og kommentere og motsi den fra innsiden. Reinholdtsen er kanskje den som tydeligst arbeider med å videreføre den dialektiske og strukturelle tradisjonen, hvor hele musikkhistorien, fra Machaut og fremover er et underliggende premiss for musikkskapingen. Hagerups posisjon kan sies å være av mer negerende karakter, en arbeidsform som like fullt bekrefter tradisjonens tilstedeværelse gjennom en konstant kritiserende holdning. Denne kritiske komponeringen har allerede etablert seg som en del av den store tyske tradisjonen gjennom de siste tretti årene, gjennom arbeidet til komponister som Lachenmann og Spahlinger. Ness velger seg derimot en motsatt rolle: som entertainer, hvis ønske er å frembringe et blekt smil i ansiktet på sine innforståtte lyttere. Nettopp innforståttheten med den kunstmusikalske tradisjonen er et premiss for å kunne smile skjevt til Ness’ musikk. Det er ikke mulig å underholde i pop-musikalsk forstand, nettopp fordi Punchline’en bygger på kodefortrolighet med det musikalske materialet og den diskursen som «avsløres» i komposisjonene til Ness. Dette trekket har forsterket seg i Ness’ senere verker, og er ikke spesielt tydelig til stede i tidligere stykker som «Schatten» og «Dandy Garbage». Det vil si, titler og programkommentarer indikerer at tankegodset er på plass, men det har ennå ikke helt sevet inn i musikken. I trombonekonserten «The Dangerous Kitten» er musikken gjennomsyret av denne ideverdenen på en helt annen måte. En annen forskjell mellom Ness og Hagerup/Reinholdtsen er at førstnevnte kun arbeider med penn og papir, mens computeren står sentralt som en helt integrert del i de sistnevntes arbeidsmåter.

Som en provisorisk og generaliserende modell, som på ingen måte pretenderer å yte komponistene full rettferdighet, kan vi sette opp tre kategorier kunstneriske frembringelser, etter en modell lånt fra Michel Focault: Disiplinen, Kommentaren og Forfatteren. Neste trekk blir selvsagt å spikre våre tre studieobjekter til disse kategoriene. Vi utsetter oss igjen for taktløs generalisering, men jeg mener metoden er virkningsfull for å kunne belyse et underliggende (overliggende?) tankegods.

Dette er første del av Eivind Buenes artikkel, som er hentet fra Parergon nr. 16/17, 2002. Del to, som omhandler Bendik Hagerup, publiserers også i dagens utgave av Ballade. Artiklene om henholdsvis Jon Øivind Ness og Trond Reinholdtsen følger deretter tirsdag og onsdag denne uke.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.