
Spilledåser, dikt og savn: Ensemble Ernst med nye verk på Ridehuset
Ensemble Ernst har holdt på i snart tretti år, med sin uslåelige kombinasjon som uhøytidelig, engasjert og seriøs, melder musikkjournalist Bodil Maroni Jensen. Hun opplevde nylig ensemblet med verk av blant andre Kari Beate Tandberg og Martyna Kosecka.
Konsert med Ensemble Ernst i Ridehuset på Akershus festning
søndag 26. mai 2024
Program:
Francesco Filidei: Finito ogni gesto
Jonathan Harvey: Tendril
Martyna Kosecka: Ourobóros
Kari Beate Tandberg: Dét
Solist: Marius Flatby
Dirigent: Thomas Rimul
Etter at den italienske komponisten Salvatore Sciarrino gjestet Music Factory i Bergen i 1999 og Ultima-festivalen i Oslo i 2002, er det nærmest skapt en Sciarrino-skole i Norge, både blant komponister og utøvere. Ensemble Ernst har jevnlig hatt musikk av denne «stillhetens komponist» på programmet. På søndag, på Ridehuset på Akershus festning, fikk vi enda et nytt blikk på Sciarrino når vi fikk høre musikk av en av hans italienske elever. Umulig da å ikke høre mesterens – ikke klo, men pust og lette berøring.
For her starter også Francesco Filidei, med et tynt, klanglig slør over stillheten i rommet, sikret av dirigenten Thomas Rimuls hevete armer. Finito ogni gesto heter stykket, oversatt i en kort introduksjon av Rimul til «slutt på alle gester». Men ikke bare det. Tittelen er hentet fra et dikt av Edoardo Sanguineti, fortalte han, der den lengre setningen er «slutt på alle kjærlighetsgester».
Så klikker det fra en knøttliten spilledåse, det hviner svakt fra et plastrør, det blir lyder og toner fra fløyte, klarinett, horn, slagverk, fiolin og cello. Klangen er stadig lett, men får retning, tyngde og tetthet etter hvert. Det er vakkert, følsomt, melankolsk, utålmodig, energisk. Det spilles på felles impuls av de seks musikerne, så presist, så avstemt i klang og farger, så viltert og morsomt og skjørt. Det minner om glass lenge før det går i knas. Stykket knuser, rett og slett. Vi er så innlevd i en forestilt fortelling at vi ser bitene ligge utover gulvet, før musikerne plukker dem opp og føyer dem langsomt sammen igjen. Stykket etterlot et savn som tok oppmerksomhet langt inn i det neste.
Jonathan Harveys stykke Tendril brøytet seg likevel vei, med flere musikere, og med toner fremsatt som utrop, rett frem, brautende i forhold til stykket vi kom fra. Harvey, som døde i 2012, var en av Englands ledende modernister. Dette er musikalsk patchwork, slo det meg, med grov tekstur og mørke blandingsfarger. Et forløp satt sammen av markante biter, flere av dem med melodiske fraser. De ble gjentatt og gjentatt som i en kveil – for å hinte til tittelen –av klassiske fragmenter. En slags falleferdig neoklassisme? Vimsete og seigt. Røft og abrupt. Drevent sydd sammen, heldigvis med et mykere parti mot slutten.

Norges-bosatte Martyna Kosecka ble valgt av juryen i ISCM (International Society for Contemporary Music) til å representere Norge under årets World (New) Music Days på Færøyene 22.-30. juni i år. Det er verket Ourobóros som skal fremføres også her, et verk som i følge den norske juryen som nominerte det «bemerker seg som et verk med engasjerende rytmer, dynamiske strukturer og finstilt instrumentering. Lytterens interesse fanges umiddelbart i verkets overflate, men holdes på plass gjennom hele stykket med en overbevisende form». (Foto: Siv Dolmen)
Den polske komponisten Martyna Kosecka er for tiden stipendiat ved Norges musikkhøgskole. Tittelen Ourobóros viser til et gammelt symbol for en slange som biter seg i halen og fortærer seg selv. Det har inspirert komponisten til å undersøke hvordan hun bruker og kanskje bruker opp materialet underveis i dette stykket. Et filosofisk utgangspunkt som kanskje ikke er så viktig for lytteren? Men det vi kan gjenkjenne, er ideer og sekvenser som gjentas i flere runder. Lange toner i ensemblet samles plutselig i et attakk. Det samme skjer igjen, med små endringer. Men det samme skjer jo ikke igjen, fordi vi har hørt det før. Det filosofiske spørsmålet om bruken av materialet forfølger oss i lyttingen. Jeg trekker tilbake det jeg sa. Runddansen er interessant, med mer alvor enn lek. Bruddet mellom de forskjellige ideene er virkningsfulle og vekker lytteren til å følge godt med.
Kari Beate Tandbergs kontrabasskonsert Dét ble urfremført av Kringkastingsorkestret i fjor. Nå ble den fremført i sinfoniettaversjon med samme solist, Marius Flatby. En artist, en sjonglør, hvor vi så baller og ballonger i luften like mye som vi hørte toner og lyder. Soliststemmen var som et overflødighetshorn av ideer og ble fremført spontant som en improvisasjon, i fullkommen dialog med ensemblet.
Kari Beate Tandberg er inspirert av den danske dikteren Inger Christensens tekst Det i dette verket. Setninger fra diktet er notert ved avsnitt i partituret. For lytteren merkes det ved at verket stadig får tilført ny energi. Det er en tydelig inspirasjon i hver bolk.
I en introduksjon til stykket pekte komponisten på «det» som et lite, unnselig ord. Et frø som kan bli til noe mer.
Det. Det var det. Så har det begyndt. Det er. Det bliver ved. Bevæger sig. Videre. Bliver til.
(Inger Christensen, Det, 1969)
Av setningene komponisten har latt seg inspirere av i verket, fremhevet hun denne i introduksjonen: Det ville aldri være sket uden det fremmede.
Det er en stor og djerv tanke å få «det» til å bli en konsert for kontrabass og orkester. Men det klarte hun, og resultatet ble et virtuost samspill mellom solist og et fargerikt ensemble.
Hva ble ikke skapt av energi når ensemblet giret seg opp før solisten slapp til som et rocka råskinn? Eller når en bevegelse begynte bak i ensemblet og skyllet fremover til solisten, som surfet elegant på bølgen som hadde bygget seg opp? Melodiske fraser i kontrabassen ble formet så personlig som en visesanger, kom jeg til å tenke. I en stil frigjort fra mye av det man kan forbinde med «samtidsmusikk». En trubadur på kontrabass.
Jeg fikk spurt komponisten om hun anser Dét som et hovedverk. Ja, nei …, svarte hun. Vær obs på Kari Beate Tandberg! Hun er en av seniorene blant komponistene her hjemme i dag. Hun har mer i ermet.
Ensemble Ernst ble startet for snart tretti år siden. Hele tiden med Thomas Rimul som dirigent. Han henvender seg uhøytidelig til publikum, engasjerer fordi han selv er engasjert. Uhøytidelig, engasjert og seriøs, for å si det kort. En uslåelig kombinasjon. I ensemblet er det presisjon i stort og smått, i det formmessige, det rytmiske, i klangvalører og teksturer.
I tillegg er det viktig å se det arbeidet ensembler som Ensemble Ernst legger ned for å finne frem til nye komponister og nye verk, norske og internasjonale. Det er en research som kommer mange i musikklivet til gode.
LES OGSÅ: TONOs Formidlerpris til musikkjournalist og forfatter Bodil Maroni Jensen
Ledige stillinger
Prosjektkoordinator
Fargespill BodøSøknadsfrist:16/02/2025
Kunstnerisk ansvarlig
Fargespill OsloSøknadsfrist:16/02/2025
Leder for arkivet
Norsk senter for folkemusikk og folkedansSøknadsfrist:16/02/2025
Daglig leder
Trondheim JazzfestivalSøknadsfrist:24/02/2025
Kunstnerisk leder
nyMusikkSøknadsfrist:01/03/2025