Innlegget er del av en diskusjon om hvordan vi forstår regiopera i dag. I forbindelse med oppsetningen av Salome i operaen denne våren, publiserte vi Høgåsen-Hallesbys kronikk «[link id=68313 title=»Herheims Salome og resirkulerte sjokk«]«, Emil Bernhards svar, «[link id=68385 title=»Hvor radikal er regioperaen«]?» og et nytt tilsvar fra Høgåsen-Hallesby: [link id=68416 title=»Regiopera og konstruktive spenninger«]. Høgåsen-Hallesby forsvarer sin avhandling «Salome Ever and Never the Same. (Re)productions of a Canonized Opera» på Blindern den 22. oktober.
Takk til Hedda Høgåsen-Hallesby for svar! Jeg vil gjerne kommentere tre punkter.
Spenning
Det er godt mulig begrepet om spenning er det mest fruktbare utgangspunktet for en presisering av hva vi er uenige om. Utfra det Høgåsen-Hallesby skriver, tror jeg vi kan enes om at spenningen i regiopera er dynamisk og produktiv, men ikke av en type som søker mot oppløsning. «Interaksjon» og «kontrapunkt» er derfor greie beskrivelser av spenningen vi snakker om. Men når noe, som jeg skrev, ”problemfritt kan eksistere side om side” (hvilket jeg mener er tilfelle med regioperaens, vel og merke reduserte begreper om konservatisme og radikalitet), innebærer det at spenningen er oppløst, eller i det minste at spenningsnivået er senket, slik jeg ser det.
Jeg mener også at for at det skal være snakk om en reell spenning, må fenomenene, i alle fall til en viss grad, eksistere i motsetning til hverandre. Når Høgåsen-Hallesby mener at konservatisme og radikalitet i regioperaproduksjoner ”ikke eksisterer i motsetning til hverandre”, må man derfor kunne anta at spenningen mellom dem er oppløst, og denne oppløsningen er, så vidt jeg kan se, bare mulig så lenge begrepene er redusert, eller forvist til et isolert område, noe jeg mener er tilfelle.
Nå er jeg enig med Høgåsen-Hallesby i at det er et element av reell, la oss si kontrapunktisk spenning i regiopera. Det jeg derimot stiller meg tvilende til er i hvilken grad det er fruktbart å fremstille denne spenningen som en spenning mellom konservatisme og radikalitet. Dette kan virke snevert, for regiopera er – på en nesten paradoksal (dvs. spenningsfull) måte – avhengig av repetisjonen av den etablerte kanon for å fremstille sine radikale fortolkninger. Og repetisjonen blir ofte (etter mitt syn bare delvis treffende) omtalt som uttrykk for operasjangerens konservatisme. Og hvor ellers skulle oppsetninger av eldre verk være radikale om ikke i fortolkningene?
Kort sagt, det virker plausibelt å fremstille regioperaens spenning som en spenning mellom konservatisme og radikalitet. Mitt poeng er ikke at denne fremstillingen er uplausibel, men at den må medføre en reduksjon av disse begrepene. Jeg mener med andre ord at spenningen mellom konservatisme og radikalitet ikke treffer det element av spenning som regiopera faktisk representerer og som gjør den interessant, og motsatt at den spenningen som finnes i regiopera, ikke primært er en spenning mellom konservatisme og radikalitet. (For en utdypning av regioperaens spenning, tror jeg derimot Wagners begrep om Werktreue, som Høgåsen-Hallesby riktignok også nevner, er mer interessant å forfølge.)
Reduksjonen jeg snakker om innebærer derfor ikke at elementet av spenning som sådan i regiopera blir redusert. Den innebærer heller ikke at jeg trekker elementet av spenning mellom begrepene konservatisme og radikalitet, generelt forstått, i tvil. Det som reduseres er innholdet i begrepene om konservatisme og radikalitet i og med regioperaen, en reduksjon som blir særlig tydelig idet de påstås å utgjøre regioperaens element av spenning.
Jeg tror dermed ikke regioperaen (inkludert dens spenning) fører oss noe nærmere en forståelse av hva spenningen mellom konservatisme og radikalitet kan tenkes å bestå i. Samtidig er denne spenningen absolutt interessant, og jeg ser for meg operaene til Salvatore Sciarrino som gode eksempler (fremveksten av en form for profesjonell folkemusikk kunne være et annet, den klassiske musikkens konsertform et tredje). Hos Sciarrino dreier det seg om et på mange måter konservativt syn på stemmen, dens funksjon og betydning, hva det vil si å synge osv., et syn som imidlertid er undersøkt og utviklet på en radikal måte, som i sin tur har ført frem til et radikalt musikalsk uttrykk. Nå vil det antakelig være vanskelig å snakke om oppsetninger av Sciarrinos operaer som regiopera, ettersom disse (ennå) ikke tilhører en etablert kanon. Eller ville det være mulig?
Teori
Videre kan det godt være at mitt forsøk på teoretisk støtte for begrunnelsen av regioperaens reduktive trekk, ikke var særlig vellykket. Men det var ikke ment som en uttømmende forklaring på regioperafenomenet, heller som et mulig grunnlag for å forstå den reduksjon av begrepenes innhold jeg mener følger av regiopera. Og når Høgåsen-Hallesby antyder at en teori aldri bør trekkes nedover et fenomen for på den måten – i verste fall! – teoretisk å skulle bortforklare muligheten av en (rik) opplevelse av fenomenet, så er vi skjønt enige. Men teoretisk disiplin kan utfordre, og utvide, måten vi ser fenomenene på, tror jeg.
Noen detaljer: Tegnet «Salome» refererer til operaen Salome, som man kan si bare eksisterer i form av rekken av fortolkninger/oppsetninger. Når tegnet «Salome» er repeterbart, betyr det bare at det kan brukes (eller står fast) om alle de ulike oppsetningene. Når jeg sier «tegnet ’Salome’», mener jeg altså ikke partituret eller librettoen, forstått som en samling grafiske tegn. Hvis man derimot forstår tegnets repeterbarhet slik, det vil si som det å legge et partitur (fast størrelse) til grunn for en rekke (flyktige) fortolkninger/oppsetninger, er jeg enig i at forskjellen mellom repetisjon forstått som tegnets repeterbarhet, og repetisjon forstått som handlingskategori utviskes. Men da blir vel også forskjellen på repetisjon som struktur, og repetisjon som praksis minimal? Praksisen blir da nettopp å legge partituret til grunn for handlingen. Men dette er muligens underordnet.
Radikalitet som radikalitet i fortolkningen
Det som derimot ikke er underordnet, og som det er litt overraskende at Høgåsen-Hallesby ikke tar tak i, er hva særlig begrepet om radikalitet blir redusert til, nemlig til radikalitet forstått som radikalitet i fortolkningen. For her blir den riktignok subtile reduksjonen omtalt over viktig. Og etter mitt syn er denne reduksjonen like reell, selv om den forsøksvise teoretiske omveien skulle svikte.
Det vil si: Om vi snakker om en bestemt opera, som altså bare eksisterer i form av sine fortolkninger, kunne vi si at radikalitet forstått som radikalitet i fortolkningen, ikke innebærer noen reduksjon. For hvor ellers skulle det radikale komme til syne? Om vi derimot utvider perspektivet til moderne operaproduksjon mer generelt, der regiopera inngår som én av flere retninger, og der vi også må ta hensyn til eksempelvis produsentenes, inkludert komponistenes betingelser, er det etter mitt syn betenkelig at begrepet om radikalitet blir redusert – eller forvist – til fortolkningen. Det er mulig jeg overdriver her, men i et institusjonelt perspektiv mener jeg man kan stille spørsmålet: Innebærer regioperaens reduksjon av radikalitetsbegrepet til kun å gjelde fortolkningen en innkapsling av hele tanken om radikalitet i operaproduksjon? Og hvis det er slik, kan ikke da regiopera bli en form for radikalt alibi for operamaskineriet, et alibi som er desto mer attraktivt ettersom regioperaen også (nødvendigvis) ivaretar de gamle verkene?
Den største norske artisten i Spotifys historie
Sammenlagt seier til Kyrre.
Blodtur til København
I midten av januar dro ein full buss frå Oslo og omland til København med Tuvas Blodklubb. Sjå korleis det gjekk med "den norske invasion” på dansk folkemusikkfestival.
Slik ble jeg en diva
KRONIKK: – Jeg må slutte å late som om forståelsen av sangerens rolle i jazzmusikken ikke henger sammen med likestilling og en kjønnsdefinert og forutinntatt forståelse av hva sangere befatter seg med.
Ballade video: Trygghet og kontroll
På utstilling med Himmelleite, Luna Mare, Andie Loui, Maizu & Richard, Kristine Blir Rapper, Kamelen, Rule Of Two og Clawfinger.
Mari Boine hedret
Artist og låtskriver Boine fikk ærespris for langt og betydningsfullt virke. Og avslører at hun skriver på ei bok.
Adama Janlo lar seg ikke stanse av musikalske grenseposter
Fra Sagene til Mississippi-deltaet, via Senegal og Gambia – Adama Janlo er Norges mest oppsiktsvekkende tilskudd til den tradisjonelle bluesen, og hun er ikke redd for å hente inspirasjon utover det forventede.
