Bakgrunnen for artikkelen er Høgåsen-Hallesbys kronikk «[link id=68313 title=»Herheims Salome og resirkulerte sjokk«]» og Emil Bernhards svar, «[link id=68385 title=»Hvor radikal er regioperaen«]?»
Først, takk til Emil Bernhardt for en tankevekkende kommentar – og takk til Ballade som gir oss rom til å dele slike tanker om opera og operaproduksjon av i dag!
Bernhardt reiser flere påstander og spørsmål jeg har lyst til å svare på. Samtidig synes jeg det er vanskelig å sette fingeren på punktet der hans syn skiller seg fra mitt. Jeg tror vi begge er fascinert av regiopera, samtidig som vi (og sikkert flere andre) ser at dette er et merkelig fenomen preget av sceniske provokasjoner som har blitt konvensjoner. Dermed er jeg ikke uenig i at konservativisme og radikalitet kan eksistere side om side – det er jo nettopp denne sameksistensen operaproduksjon av i dag så åpenlyst demonstrerer! I min kronikk var det teoretiske grunnlaget for en slik påstand neddysset til fordel for et fokus på Herheims Salome-produksjon, som gjennom sine dramaturgiske grep kan sette oss på sporet av dette fenomenet. En lengre utgreining av hvordan repetisjon og kanonisitet kan forstås finnes i min avhandling (2013).
Kategorier som lukker mer enn de åpner
I stedet for å ta utgangspunkt i et teoretisk rammeverk, for så å få mitt materiale (som består av operaproduksjoner) til å passe inn i det, baserer jeg mine diskusjoner på hvordan dette materialet i seg selv kan lede oss nærmere en fruktbar forståelse av repetisjon og kanon, der konservativisme – det som opprettholder – og radikalitet – det som utfordrer – ikke eksisterer i motsetning til hverandre.
For å ta i bruk Tjønnelands kategorier (som Bernhardt viser til) demonstrerer mitt materiale repetisjon som handlingskategori og som repetert tegn samtidig, og dermed hvordan disse ulike forståelsene av repetisjon ikke eksisterer som en motsetning. I denne sammenhengen synes jeg derfor de lukker mer enn de åpner. Og hva mener Bernhardt at tegnet ”Salome” refererer til? Er dette det samme som operaen Salome, og i så fall: hva er det som tegn? Dette må jeg forstå for å følge hans videre argumentasjon, og det forblir uklart for meg.
Gjentakelsen mer radikal i opera
Jeg baserer mine diskusjoner på David J. Levins skille mellom ”opera text” og ”performance text”. Når vi snakker om operaen Salome, er det gjerne operateksten vi har i tankene, forstått som libretto og partitur. Dersom jeg skal bruke skillet mellom repetisjon som handlingskategori og som repetert tegn slik som Bernhardt setter opp, synes jeg det vil være mest logisk at det er operateksten som representerer tegnet. Men jeg skjønner ikke hvordan eller hvorfor det er tegnets repeterbarhet som skal gjøre det mulig å bestemme den ene tolkningen som mer/mindre radikal enn den andre. Hvis tegnet skal skilles fra handlingskategorien (”å repetere”) så sier jo ikke tegnet (eller operateksten) noe i seg selv om tolkningstradisjonen (annet enn muligens i form av sceneanvisninger, som har en veldig svak posisjon innenfor operatekstens sammensatte oppbygning).
Følger vi dette skillet videre, vil ulike framføringer (”performance texts”) representere repetisjon som handlingskategori. Da er det viktig å påpeke at gjentakelsen som handlingskategori er i opera (som i andre utøvende kunstformer) enda mer radikal enn det Bernhardt skisser opp ved å vise til hvordan ulike opplevelser endrer seg med tiden; i opera vil handlingene ikke bare oppleves forskjellige, de vil utøves gjennom ulike kropper, ulike stemmer, ulike fysiske rom – og ulike sceniske kontekster, noe som igjen resulterer i ulike representasjoner og fortolkninger. Men oppfatningen av disse ulikhetene er avhengig av forståelsen av at det ligger et repetert (fast) tegn til grunn, eller hva? Og idet tegnet (eller operateksten) repeteres vil det innebære en handling – en presentasjon, kroppsliggjøring eller utsigelse – som nødvendigvis vil påvirke det som repeteres. I den grad skillet mellom de ulike forståelsene av repetisjon fungerer på dette materialet, er det i form av å vise at her bryter et slikt skille sammen og erstattes av en interaksjon.
Mellom det faste og det åpne
Nye produksjoner av kanoniserte verker demonstrerer en interaksjon mellom det faste og det åpne, mellom det opprettholdende og det utfordrende, eller mellom et repetert tegn og handlingen ”å repetere”. Det er dette jeg omtaler som ”repetisjonens struktur og praksis” og som jeg andre stedet diskuterer som kanonisitet som prosess. Det betyr at jeg er helt enig med Bernhardt i at repetisjon ikke står i noen motsetning til radikalitet. Men jeg er nok ikke enig i at hans vei til denne konklusjonen er noe mer oppklarende eller utviklende.
Kanskje er det egentlig forståelsen av ordet ’spenning’ vi er uenige i? For i motsetning til Bernhardt mener jeg det gir mye mening å snakke om en spenning mellom konservativitet og radikalitet innenfor regiopera – ikke spenning forstått som en kamp der en må vinne eller der partene ikke kan eksistere side om side – men som et produktivt kontrapunkt mellom det repeterte og det å repetere: mellom den faste teksten og den åpne handlingen. I slike møter bekreftes og utfordres det vi allerede (tror vi) kjenner. Og jeg erfarer mye kraft i demonstrasjonen av en slik kontrapunktikk: at den utfordrer heller enn å redusere forståelsen av forholdet mellom konservativitet og radikalitet.
Den største norske artisten i Spotifys historie
Sammenlagt seier til Kyrre.
Blodtur til København
I midten av januar dro ein full buss frå Oslo og omland til København med Tuvas Blodklubb. Sjå korleis det gjekk med "den norske invasion” på dansk folkemusikkfestival.
Slik ble jeg en diva
KRONIKK: – Jeg må slutte å late som om forståelsen av sangerens rolle i jazzmusikken ikke henger sammen med likestilling og en kjønnsdefinert og forutinntatt forståelse av hva sangere befatter seg med.
Ballade video: Trygghet og kontroll
På utstilling med Himmelleite, Luna Mare, Andie Loui, Maizu & Richard, Kristine Blir Rapper, Kamelen, Rule Of Two og Clawfinger.
Mari Boine hedret
Artist og låtskriver Boine fikk ærespris for langt og betydningsfullt virke. Og avslører at hun skriver på ei bok.
Adama Janlo lar seg ikke stanse av musikalske grenseposter
Fra Sagene til Mississippi-deltaet, via Senegal og Gambia – Adama Janlo er Norges mest oppsiktsvekkende tilskudd til den tradisjonelle bluesen, og hun er ikke redd for å hente inspirasjon utover det forventede.
