I kronikken ”Herheims Salome og resirkulerte sjokk” ønsker musikkviter Hedda Høgåsen-Hallesby å komme på sporet av et særegent forhold mellom konservatisme og radikalitet i moderne operaproduksjon, nærmere bestemt i det som kalles regiopera. Jeg har stor sans for Høgåsen-Hallesbys tilnærming, både fordi hun unngår et forutsigbart strupetak på operaformens velkjente konservatisme, og fordi en refleksjon rundt forholdet konservatisme/radikalitet er både interessant og relevant, også med hensyn til utfordringer knyttet til den klassiske musikken mer generelt.
Samtidig spør jeg meg hvor langt Høgåsen-Hallesby egentlig kommer i utviklingen av dette forholdet. I utgangspunktet er det, som Høgåsen-Hallesby også er inne på, lett å tenke seg en spenning mellom det konservative og det radikale. Men gitt fenomenet regiopera, er spørsmålet hva som skjer dels med begrepene ”konservatisme” og ”radikalitet”, dels med spenningen mellom dem. Altså, for det første: Medfører regiopera dels en reduksjon av konservatisme til repetisjon, dels en reduksjon av radikalitet til et begrep om radikalitet i fortolkningen? For det andre: Dersom begrepene om konservatisme og radikalitet forstås på denne måten (reduktivt), hva skjer da med spenningen mellom dem?
Interessant utfordring?
Mitt poeng er ikke å forsvare operaformens konservatisme – for eksempel at repertoaret (blant annet) ser ut til å gå på en ”evig repeat”, som Høgåsen-Hallesby skriver. Jeg er også med på at regiopera på mange måter er en interessant retning innen moderne operaproduksjon, blant annet ved hvordan den vitaliserer repertoaret og historien. Spørsmålet er likevel i hvilken grad regiopera egentlig utfordrer operaformens konservatisme på en interessant måte. For kan det tenkes at regiopera like gjerne skygger for og/eller begrenser både et mer interessant begrep om radikalitet innen operakunst, og hvordan denne radikaliteten kan tenkes i sammenheng med en muligens uomgjengelig – men også interessant – konservatisme? Utdyping følger.
Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook
Ballade på Twitter
Repetisjon
Regiopera tar utgangspunkt i den etablerte kanon av operaverker, men vektlegger regissørens ofte radikale grep i fortolkningen av dem, derav betegnelsen regiopera.
Høgåsen-Hallesby utdyper dette med to vesentlige punkter: For det første er forholdet mellom regiopera og kanon ikke tilfeldig, men nødvendig: Regiopera er ”avhengig av en bestående kanon, og et publikum som kjenner verkene den inneholder.” For det andre innfører hun et begrep om repetisjon som ikke bare knyttes til kanon og inntrykket av konservatisme, men – overraskende nok – også til radikalismen: ”Det som har ledet opera inn i en noe paradoksal situasjon mellom konservatisme og radikalitet, mellom det konvensjonelle og det provoserende, er repetisjonen som struktur og praksis.”
Se Nasjonaloperaens seminar om Salome
”Hva slags radikalisme er dette?”, spør Høgåsen-Hallesby treffende. Men like plausibelt ville det være å spørre: Hva slags repetisjon er dette? Jeg er usikker på hva Høgåsen-Hallesby konkret mener med repetisjonens ”struktur og praksis”, men det er kanskje underordnet. Som antydet er det lett å se en forbindelse mellom kanon og repetisjon, og videre mellom repetisjon av kanoniserte verk og inntrykket av konservatisme. Verre er det å få tak i hvordan den samme repetisjonen ”leder inn i” en radikalisme, i hvert fall så lenge vi holder en minimalismens radikalisme utenfor, og det virker rimelig her. (Riktignok er det muligens interessant i denne sammenhengen at en minimalistisk opera som John Adams’ Nixon In China etter mitt syn fungerer forbløffende godt som opera.)
To forståelser av repetisjon
Idéhistorikeren Eivind Tjønneland skiller mellom to forståelser av fenomenet repetisjon (se note 1). Enten kan repetisjonen forstås som en handlingskategori, eller den kan forstås som en tekstuell/lingvistisk kategori. Dette skillet er viktig med tanke på hvilke muligheter repetisjonen åpner for (kan ”lede inn i”). Om vi forstår repetisjonen som en handlingskategori, peker den mot noe umulig: Selv om jeg gjentar det samme i dag som jeg gjorde i går, vil handlingene alltid oppleves som forskjellige. En slik påpekning kan formuleres som en kritikk av konservatismen: Selv om man mener det er best å bevare og repetere ting som de er, er den eksakte repetisjon en illusjon; repetisjonen vil alltid også være noe mer enn det repeterte. Om vi derimot forstår repetisjonen som en tekstuell kategori – som innebærer å forstå tegnet som grunnleggende sett repeterbart –, åpner repetisjonen for et utall av muligheter: Når vi kan bruke det samme tegnet, som for eksempel ”Salome”, om ulike instanser (fortolkninger) av et fenomen, for eksempel operaen Salome, er det fordi tegnet ”Salome” er repeterbart. Og det er denne repeterbarheten som gjør det mulig å bestemme den ene fortolkningen som mer/mindre radikal enn den andre.
Fra «La Bohème» i Stefan Herheims regi ved Den Norske Opera & Ballett
Dette skillet er selvsagt strengt, og det er mulig å tenke seg at de to forståelsene av repetisjon berører hverandre. Poenget her er å vise at repetisjon, forstått som en tekstuell kategori, ikke nødvendigvis står i motsetning til radikalitet; forstått på denne måten er repetisjonen (tegnets repeterbarhet) tvert imot en forutsetning for overhodet å kunne snakke om radikalitet, vel å merke forstått som radikalitet i fortolkningen. På den annen side har jeg vanskelig for å se at repetisjon forstått som en tekstuell kategori har noe særlig med konservatisme å gjøre. (Vi ville jo for eksempel aldri finne på å si at bruken av tegnet ”Salome” om ulike oppsetninger (eller for den saks skyld andre begreper brukt generelt om ulike instanser) skulle være uttrykk for noen konservatisme.) Om vi derimot forstår repetisjon som en handlingskategori, er det lettere å knytte denne forståelsen til konservatismen.
Sprikende forståelser?
Spørsmålet blir derfor: Når Høgåsen-Hallesby hevder at ”repetisjonens struktur og praksis” er det som har ”ledet opera inn i en noe paradoksal situasjon mellom konservatisme og radikalitet”, kan det da være at vi snakker om to til dels sprikende forståelser av repetisjon? Repetisjon forstått som handlingsteori peker mot konservatismen (og konservatismens problem), mens repetisjon forstått som tekstuell kategori er en forutsetning for radikalitet, forstått som radikalitet i fortolkningen. Hvis dette stemmer, har det – til tross for sin heller tekniske utlegning her – etter mitt syn viktige konsekvenser.
Paradoks
For det første stiller jeg meg kritisk til om det, gitt denne forståelsen, gir mening å snakke om noen spenning mellom konservatisme og radikalitet innenfor regiopera. På et institusjonelt plan betyr det at regiopera medfører at radikalisme og konservatisme problemfritt kan eksistere side om side. Dette er mulig ettersom hvert av begrepene er redusert, det vil si plassert innenfor (om ikke forvist til) hvert sitt ”område” eller hver sin ”funksjon”. Radikalismen finner sted i fortolkningen, mens konservatismen vender tilbake som repetisjonen av de kanoniserte verkene. For det andre vil jeg foreslå at oOm det gir mening å snakke om noe paradoks her, måtte det i så fall være at regiopera, som vi gjerne oppfatter som en radikal retning innenfor moderne operaproduksjon, ved nærmere ettertanke like gjerne ser ut til å bevare (konservere) bestemte begreper om konservatisme og radikalitet heller enn virkelig å utfordre dem. For vil ikke en slik utfordring, for å være relevant, måtte forutsette at spenningen mellom de to begrepene er reell, noe som igjen forutsetter at deres kraft og betydning i en videre (ikke redusert) forstand holdes intakt?
Note:
1) Se hans etterord i boken Gjentakelsen, et forsøk i den eksperimenterende psykologi av Søren Kierkegaard, Vidarforlaget, 2009, s. 166
Tekstforfatterpris til Ane Brun
– Hun skriver personlig og eksistensielt, men samtidig universelt.
Ballade video: Søvnløse netter
Med Synne Sanden, Døssi, Bjørn Berge, Jonas Lovv, Joakim Kleven, Leander, Twin Serpent, Nullskattesnylterne & Teater nonSTOP, Halycon Days og Nicolas Leirtrø’s Action Now!
Sarah Winona Sortland er ny daglig leder i Musikkforleggerne
Går fra kommunikasjonsstilling til toppjobben.
Musikk på litteraturfestival: Fortelling, poesi – og nødvendig friksjon
Hvilken rolle kan musikk ha i en litteraturfestival? Blir vi klokere på musikkens og ordenes roller i språkmodellenes tid? Kan konserter vise veien til leselyst?
– Hva skjedde med rehabilitering ...
Ting man tenker på er som regel lett å få ut, bare man får det til å rime. Slik ser en innsatt på Ullersmo på rap.
Et rom for alt – unntatt musikk
INNLEGG: – Det er rart hvordan musikkens kraft alltid hylles i festtaler, men aldri i romfordelingen. Musikkfaget er viktig – så lenge det ikke tar plass, skriver Bodil Gullseth, musikklærer og 2. nestleder i Skolenes landsforbund.
