Sidsel Walstad tar harpen til folket

Nylig debuterte Sidsel Walstad med albumet «sidsel» på eget selskap. Et album med den elektriske harpen i fokus. Et instrument jeg ikke var klar over eksisterte.

Sammen med Arild Torvik og Marcus Lewin på trommer og elektronikk har hun laget instrumental popmusikk med elharpen i hovedrollen. Soloer, ekkoeffekter og riff er ikke noe du nødvendigvis forventer å høre komme ut av en harpe.

Walstad utforder så, med låtskriverne Hallvard Vaaland, Sindre Hotvedt, Ingrid Kindem og Eirik-André Rydningen i ryggen, synet på hva harpen er, og kan være. Den klassiske harpen er ikke til å kjenne igjen.

– Det som er fint med elharpen er at det er en pickup-mikrofon på hver eneste streng som på en elgitar. Det er derfor ingen problemer med å mice den opp – i motsetning til med for eksempel gullharpa, forklarer Sidsel i det vi går inn i et lite rom.

Vi befinner oss i et øvingslokale på Grünerløkka. I det ene hjørnet av rommet står to svære gullharper – ja sånne man ser de spille i KORK under store konserter. I det andre hjørnet står et stort trommesett og rundt er det strødd kabler, effektpedaler og utstyr man forventer å finne i et bandøvingsrom.

Rommet ligger beleilig til like ved Sidsels sjarmerende leilighet hvor vi setter oss ned for te og småkaker.

– Visste du lenge at det var harpist du skulle bli? Det er jo gjerne ikke det første instrumentet man tenker på.

– Nei, det er det jo ikke, men ja fra jeg var liten så ble jeg bare dratt inn i den lyden og den musikken jeg hørte harpen lage. Det var stor og dramatisk musikk i de filharmoniske orkestrene, men plutselig kom det et vakkert rolig parti. Harpen hørtes drømmende og svevende ut – den hadde nesten vannbevegelser. Jeg visste som liten at det, det ville jeg spille!

Foreldrene til Sidsel var musikkinteresserte og da de bodde i Nederland underviste moren unge i musikk. Det var mange barn som spilte harpe og at de var flere harpeklasser for barn.

De flyttet tilbake til Norge og Trondheim, og en del år senere kom Sidsel til verden. Det t tok ikke mange år før hun begynte å spørre om harpen. Moren visste fra sin tid i Nederland at harpeundervisning var mulig å få til. Når drømmen var plantet i unge Walstad gikk de til harpisten i Trondheim Symfoniorkester og sammen var de med på å starte en av de aller første harpeklassene i Norge. Sidsel var da rundt ni år.

Hun var ferdigutdannet i 1997. med grader fra Norges Musikkhøgskole, Indiana University, USA og Det Kongelige Danske Musikkonservatorium. Hun er nå soloharpist i KORK og har tidligere vært det samme i Operaorkesteret.

Fra starten av har Sidsel Walstad vært en av veldig få harpister i Norge. Hun måtte skape mulighetene selv.

– Hvordan målte du om du ble bedre?

– Jeg ante virkelig ikke, men heldigvis hadde jeg og læreren min kontroll på når jeg burde utvide repertoaret. Jeg begynte å spille i 1981 og i 87 dro jeg på min første kongress i Wien, hun var da rundt 15 år. Læreren min sa at jeg skulle dra på alle konserter jeg ville, ta med programmet og krysse ut alle de stykkene jeg hadde lyst til å lære meg å spille.

– Når jeg kom hjem så lagde jeg meg en ønskeliste over alle stykkene jeg hadde lyst til å lære meg. Hun så på listen og sa: «Ja det tar fem år å lære seg, det tar tre år å lære seg, det tar tre år, men vi begynner med det nå!

En liten verden
Sidsel ble raskt klar over nåløyet i harpeverden. I ungdomstidentiden var det kun fem stillinger i hele Norge. Sidsel visste lenge før at hun var ferdigutdannet at dette skulle bli vanskelig. Den eldste harpisten i Norge var en dame som spilte i Operaorkesteret, hun var nærmest pensjonsalder og Sidsel visste at det var den første stillingen som ble ledig.

– Den jobben måtte jeg få! Så i 99 dro jeg på en prøvespilling i operaen og fikk den!

– Jeg jobbet i Operaorkesteret i en del år før en sjette stilling ble utlyst – det var i Kringkastingorkesteret. Variasjonen og allsidigheten i KORK var perfekt for meg og en fast harpejobb gjorde at jeg fikk tid til å jobbe med soloprosjekter.

I tillegg til en rekke solistjobber og festivaler har hun tatt elharpen og harpen inn i popverden. De klassiske instrumentene blir ikke mye brukt i popmusikken, men heldigvis er det noen musikere som finner rom til harpen.

– Karpe Diem inviterte meg til å spille harpe når de gjorde sin første store konsert i Spektrum. Jeg har også spilt harpekompet til låten «Si Sick» av Ne-Yo da han spilte på Fredspriskonserten i 2012.

– Jeg vil at harpen skal bli brukt mer! Folk vet ikke om den. Vi må få flere til å begynne å spille slik at det også blir skrevet mer musikk for harpe.

– Hva kan gjøres tror du, for å skape mer oppmerksomhet rundt harpen?

– Jeg gjør det på min måte, med musikkvideoer og utsolgt konsert på Belleville.

– Håper du å gjøre harpen «kul» igjen?

– Jeg gjør min egen form for misjonering og der er elharpe-prosjektet med på å synliggjøre.

Foto: Peder Ebbesen (Foto: )

Det er få harpister ute i jobb og de som har jobb har ikke mulighet til å undervise fulltid. Dyre instrumenter og mangel på kunnskap om hva harpen kan være er for mange der skoen trykker, tror Sidsel.

På samme måte som organisasjonen Ung i Operaen informerer ungdommen om opera og klassisk håper Sidsel å få harpen ut til folket med sitt soloprosjekt.

– Det er en liten verden som omkranser harpen og miljøet er fortsatt lite. En gang i året kommer det en engelsk harpereparatør til Norge. Sist gang hadde vi vel atten harper på regulering. Vi er rare vettu. Men vi er fine og, ler Sidsel.

Sidsel Walstad har på mange måter laget sinn egen karriere. Det er paradoksalt at norske musikkskoler utdanner flere utøvende musikere enn det er stillinger i de ulike orkestrene. Og de fleste som allerede har sikret seg en jobb i en orkestergrav eller andre steder vil nødig gi opp den arbeidstryggheten for å bane vei for andre sultne musikere der ute.

Etter intervjuet lurer jeg på: Er det feil å utdanne så mange til jobber som ikke finnes eller er det en bra måte å sikre at de mest sultne musikerne er de som får spist?