Proffkor i Norge – hvorfor det?

Publisert
07.03.2006 15:23

Thomas Caplin mener tiden er forbi der korsamfunnet i Norge kan tillate seg en type luksustenkning der et profesjonelt ensemble kan drive virksomhet for de spesielt innvidde. – Et profesjonelt kor i Norge må også ha pedagogiske funksjoner, dersom dette koret skal få langvarig bærekraft og utgjøre et forbilde og en ledestjerne i utviklingen av kor som nasjonalt musikalsk og sosialt oppdragende instrument, sier Caplin i dette innlegget.

Av Thomas Caplin

I mange år har jeg med vekslende interesse fulgt debatten om hvorvidt man skal etablere et norsk profesjonelt kor. Jeg tror alle som arbeider med kor på høyt nivå i Norge er interessert i en slik etablering. Samtidig kan det for meg se ut som om involverte sakkyndige har ulik begrunnelse for hvorfor en slik etablering skal skje. Jeg støtter fullt ut kollega Steffen Kammler ved Den Norske Opera som i sitt innlegg i «Musikk-Kultur, 3-2006» skriver:

«Men aller først må de som har de kunstneriske kunnskapene diskutere hva slags kor som egentlig skal dannes: målestokk, spennvidde i repertoar og oppgaver.»

Det ville etter min mening være ulykkelig dersom dette profesjonelle kor ble opprettet uten at denne diskusjon har funnet sted. For meg kan det se ut som om de gjeldende føringene går på etableringen av et kor som hovedsakelig skulle ha kunstneriske ambisjoner/funksjoner.

Som et eksempel på dette mener Rådgiver i Norges Korforbund at med et profesjonelt kor menes et ensemble som har institusjonelle forutsetninger til å drive stabil kunstnerisk virksomhet på linje med de profesjonelle orkestrene (Musikk-Kultur 31.1.06).

Slik som kornorge ser ut idag, tror jeg det blir litt for snever tenking. Et profesjonelt kor i Norge må også ha pedagogiske funksjoner, dersom dette koret skal få langvarig bærekraft og utgjøre et forbilde og en ledestjerne i utviklingen av kor som nasjonalt musikalsk og sosialt oppdragende instrument. Vi kan jo se på flere etablerte profesjonelle orkestre, som gjennom de siste 10 – 20 årene har måttet dreie sin virksomhet mer over mot også pedagogisk virksomhet for å beholde og å skape nytt publikum.

For å være helt konkret:

Jeg kunne se for meg opprettelsen av 4 dobbeltkvartetter i fire regioner i Norge, som i samarbeid med musikerordning/landsdelsmusikerordning/regionmusikerordning arbeidet i 1/2 stilling. Den andre 1/2 stillingen ville da fokuseres mot arbeid som kor/prosjektkor. En måtte da kunne forvente at dirigenten for dette koret – i full stilling – måtte kunne ha både kunstneriske og pedagogiske visjoner med koret. Ved å etablere og gjennomføre gode pedagogiske utviklingstiltak i de fire regionene, ville man raskt kunne heve nivået på korbevegelsen i full bredde. Samtidig ville dette koret, i kraft av sangernes kompetanse, raskt bli det desidert mest ressurssterke kunstneriske vokale instrumentet i landet – spissing.

Dette ville være en nytenking i f.h.t de etablerte profesjonelle kor vi finner i f. eks våre naboland. En slik tenking vil antageligvis også være tiltalende for mange institusjoner og kulturpolitiske organer, og dermed ville kanskje finansieringen av et norsk profesjonelt kor lettere og raskere kunne løses.

Jeg mener den tiden er forbi hvor man kan tillate seg en type av luksustenking hvor et profesjonelt ensemble driver med sin esoteriske virksomhet («for de spesielt innvidde»), og hvor man samtidig risikerer at avstanden mellom grassrota og de profesjonelle øker. Her kan man få både pose og sekk, om man bare tillater seg å være litt vid i sin tankegang.