Oslo Domkor: – Mye vellyd, men få overraskelser
Søndag fremførte Oslo Domkor to verker i Domkirken i Oslo, som en del av Ultimafestivalens program. Verkene var Egil Hovlands «Agnus dei» for blandet kor og fagott fra 2000/2002, og Kjell Mørk Karlsens «Stabat Mater Dolorosa» for blandet kor og strykekvartett fra 1996. I den anledning sendte Ballade Norsk Korforbunds Aksel Korbøl for å formidle sine inntrykk i form av en anmeldelse. – Konserten bød på mye velklang fra dyktige sangere og instrumentalister, men den bød verken på de store overraskelser eller utfordringer, skriver Korbøl blant annet.
Av Aksel Korbøl
Ultimafestivalen, lørdag 5. oktober 2003: Oslo Domkor, Oslo Strykekvartett, og Sigyn Birkeland (fagott)
Søndagskveldens første verk, «Agnus dei», startet med innsmigrende fagottsolo, og jeg sier det med en gang, Sigyn Birkeland spilte fortreffelig, med en sikker frasering og god klang. Domkorets innsats var også meget god i dette verket. Korets klang var samlet og fokusert både i de dynamisk sterke og de dynamisk svake partiene. Det eneste som kan utsettes på selve framføringen var at balansen av og til kunne være litt skjev, både mellom koret og fagottisten som, der jeg satt ble borte, i verkets sterke partier, og mellom de forskjellige stemmegruppene i koret. På meg virker det som om Oslo Domkor trenger flere herrestemmer. Om musikernes innsats var meget god, kan jeg ikke si det samme om komponistens.
Verket har i mine ører en svak for ikke å si manglende, helhetlig form, selv om storformen med sine fire deler, er lett å høre. Delene, «Agnus dei», «Qui tollis peccata mundi», «Miserere» og «Donna nobis pacem», blir alle innledet med solopartier for fagott, og de fire delene bar i konserten preg av å være skrevet av en komponist med inngående kjennskap til korklang og korkomposisjon. Satsene hver for seg klang veldig flott og idiomatisk for ensemblet.
Det problematiske var forholdet de forskjellige delene imellom generelt og i «Qui tollis» spesielt. Hovland skriver stort sett i en romantisk kanskje til og med nostalgisk stil med enkelte islett av mer eksperimentelle elementer. Dette var også tydelig i «Agnus dei». I satsen «Qui tollis» benytter Hovland en del «nyere» elementer uten at verket av den grunn framstår som eksperimentelt.
Slutten av denne satsen slutter i romantisk stil og i mine ører høres dette helt umotivert ut. Den neste delen, «Miserere», er den delen som framstår som den mest utrykksfulle, med et intenst, nesten frenetisk parti i piano. Det er også i denne satsen verket er på sitt minst romantiske. Det hele sluttet med en «Donna nobis pacem», som jeg, hvis jeg ikke hadde visst bedre, ville ha trodd var skrevet på 1800-tallet.
Det er nettopp denne sammenstillingen av det romantiske med andre stiler jeg ikke synes fungerer og som i mine ører verken fremmer det vakreste i det romantiske eller det eksperimentelle, og verket framstår som vinglete og retningsløst.
Det som imidlertid er det som klinger aller verst er hvordan Hovland velger å distribuere virkemidlene i forhold til teksten, for Hovland velger den mest nostalgiske stilen når han skriver musikk til teksten «Donna nobis pacem», som betyr gi oss fred, dermed lar han nostalgien og fortiden representere den guddommelige freden. For meg blir dette litt for banalt og platt, for ikke å snakke om at det representerer et merkelig syn på fortiden. At stilen fra tiden før vaksinene og elektrisiteten nødvendigvis skal ha vært mer preget av himmelsk fred, står for meg som i beste fall høyst tvilsomt.
Kjell Mørk Karlsens verk «Stabat mater dolorosa» framsto på søndagens konsert som et mer helstøpt stykke arbeid enn Hovlands Agnus dei. Mørk Karlsens verk var også bygd opp på en lignende måte som Hovlands, med korsatser som flankert av satser for strykekvartett. Karlsens stil er imidlertid mer dissonerende en Hovlands, uten at det av den grunn kan betegnes som eksperimentelt eller modernistisk. Men dette verket var i mine ører mer i enighet med seg selv enn Hovlands oppstykkede flakkende stil.
Jeg likte særlig vekslingen mellom strykekvartetten og koret, som strengt tatt ikke spilte sammen, men snarere framførte en slags musikalsk stafett. Overgangene mellom korets og kvartettens partier var klanglig skrevet meget elegant, men jeg tror også at komponisten må dele æren med musikerne som spilte med stor sensitivitet.
Ledige stillinger
Vekslingen mellom de to ensemblene framsto også som et slags minidrama der kvartetten sto for de sterkeste dramatiske og dynamiske svingningene, og Oslo Strykekvartett spilte også sine partier upåklagelig godt. Det eneste lille som kan kritiseres var at koret virket litt usikkert noen steder, særlig i svake partier, hvor klangen som var så god i konsertens første del, også sprikte litt mer. Men i det store og det hele var dette en konsert hvor alle musikerne gjorde en meget god jobb, og hvor én av komponistene gjorde det samme.
Aksel Korbøl er utdannet gitarist fra Norges Musikkhøgskole, og musikviter fra Universitetet i Oslo hvor han skrev hovedfagsavhandling om John Dowlands solosanger. Korbøl har også lang erfaring som korsanger i blant annet Norges Ungdomskor og Schola cantorum. Korbøl jobber også i Norsk Korsenter AS.
