Nye koster, bedre kunst?
DEBATTINNLEGG: – Aftenpostens Kaja Korsvold og teaterviter Julie M. Løddesøl vil i følge Gudbrandsdølen Dagningen ha ny regissør på Peer Gynt ved Gålåvatnet. Svein Sturla Hungsnes som i løpet av 19 år har bygget en Peer Gynt forestillingen midt i mytens eget rike, trenger i følge de to å slippe til andre for å unngå bli sittende fast i gjentakelsens hengemyr. Med sitt utspill er det imidlertid Korsvold og Løddesøl selv som står for vanetenkningen i norsk kulturliv, mener komponist og skribent Glenn Erik Haugland.
Av Glenn Erik Haugland
Komponist og skribent i Bergens Tidende
Det er blitt en årlig tradisjon å oppføre Peer Gynt ved Gålåvatnet. Det er imidlertid ingen tradisjonell tenkning som ligger til grunn for Hungsnes’ nitidige utvikling av det Arne Garborg betegnet som et lesedrama uegnet for scenen.
Hungsnes spinner sin Gynt ut fra de deler av dramaet som utspiller seg i Gudbrandsdalen. Han fokuserer på mekanismene rundt det uunngåelige i Peers skjebne, uløselig knyttet til miljøet han kom fra. Han eksponerer en Peer som er annerledes og som bruker sine dikterevner til å håndtere den alkoholiserte arven fra sin far.
Hungsnes er opptatt av årsak/virkning i Peers liv, og har på denne måten skapt en Peer Gynt som er nærmere vår egen virkelighet enn en f.eks. stilisert Robert Wilson.
Et livsverk
Sten på sten har Hungsnes bygd det som i 2007 begynner å ligne et livsverk. En forståelse av teksten som går utenpå de klassiske sitatene, norsk selvpisking og selvgodhet. Det er det tragiske som bærer fortolkningen, og som gir rom for det komiske, absurde, eventyrlige og filosofiske.
De som måtte mene at Hungsnes bruker Ibsens tekst som påskudd for et fargerik spel i vakker natur, ser ikke skogen for bare trær. Det finnes linjer og dybder i Hungsnes’ oppsetting som kan trekkes tilbake til tidlig 80-tall, den gang Hungsnes leverte en sjelsettende fortolkning av Amadeus på Nationaltheatret. Farsgjenferdet er sentralt også i Amadeus.
Linjen er lett å få øye på der det evige å være seg selv hos Hungsnes, handler om å se sitt eget spøkelse i hvitøye.
Fornyelse og vitalitet
Ledige stillinger
Hungsnes har vært dyktig som har skaffet seg en slik plattform for å utvikle sin regikunst. For langsiktig utvikling av et livsverk har karrige kår i dagens norske kulturliv.
Fornyelse er utvilsomt en essensiell del av den kvalitative utviklingen av norsk kunst. Men forståelsen for hvor fornyelse oppstår og hvordan denne kan gjenkjennes og dyrkes er mangelfull. Spesielt gjelder dette det sjiktet som er satt til å forvalte og bedømme kunstnernes arbeid. Saksbehandlere, arrangører, kuratorer, kritikere, journalister, m.m. Å være gjenganger i en søknadsbunke gir sjelden pluss i margen når midler skal fordeles.
Nye talenter tilfører ofte ny vitalitet, men det viser seg at evnen til å fornye er like sjelden blant disse som blant de som nærmer seg pensjonsalderen. Riktignok kan en ny generasjon bringe til torgs nye holdninger, men ofte handler det om idéer hentet fra utlandet, eller hjul som ble oppfunnet for 40 år siden.
I en tid der hukommelsens utløpsdato er 3 dager (morn morn, Eivind Reitan), og dannelse er et gammelmodig fremmedord, er det lett å fremstå som nyskapende.
Tidsriktig påstålighet og den sterkestes rett
I stedet for å kreve Svein Sturla Hungsnes’ hode på et fat, burde Løddesøl og Korsvold lære av fornyelsens historie. Der vil de se at fornyere som Wagner eller Ibsen verken bygde Roma på en dag, eller leverte revolusjonerende verk fra barnsben av. De fikk tid og økonomisk muligheter til å prøve og feile, og utviklet det nye først i moden alder.
En Ingmar Bergman ville aldri fått anledning til å bli den han ble om han hadde blitt født i Norge. Mangel på kunnskap og klokskap har født et klima som ikke er i stand til å forvalte kunstnerisk talent i vårt land. I stedet må vi slite med strukturelle holdninger basert på tidsriktig påstålighet og den sterkestes rett.
«Dannelse handler om hvordan man forandrer seg selv» sa Georg Johannesen.
Mon tro om ikke Peer Gynt hadde en tanke eller to om det.
