Øivind Bergh i spissen av sitt orkester – med påskriften «Til Arvid». Musikerne spilte for hotellgjester på Hotell Bristol. (Foto: Ukjent/Oslo Museum /CC/)

Når hotellmusikerne spiller for fienden

Hva så de, Øivind Berghs orkester, da de sto på podiet i hotellsalen og spilte tidsriktig dansemusikk? Hva farer igjennom hodene på musikere, uten eller med sympatier for og mot okkupantene?

Kalender

Konsert: Palette

20/06/2024 Kl. 19:30, Døren (og baren) åpner kl. 18:30

Oslo

The Handover // Becco

20/06/2024 Kl. 20

Oslo

Salif Keita-konsert

21/06/2024 Kl. 19.30

Viken

Ensemble KammerKlang i Bugården kirke

21/06/2024 Kl. 18

Vestfold og Telemark

John Andrew Wilhite-Hannisdal svarer, eller snarere kvesser spørsmålene til, i egen libretto, der han siterer dikterne Gunvor Hofmo, Bertolt Brecht og Fred Moten. Dikter videre på hvordan de kan ha lydd. Spørsmålene høres i sangtekstene, og tar kanskje opp i seg dilemmaene som raste hos dem som spilte til underholdning i okkuperte Oslo.
– En sats kommer fra Tosca også, beskriver Wilhite-Hannisdal, ikke uten betydning, på grunn av en torturscene i den kjente operaen. Han synes det er interessant at Tosca ble spilt i 40-årene og blir det også i helga i 2023.

Som Ballade, fattet komponisten/musikeren interesse for nazistenes påvirkning på norsk musikkliv i okkupantårene. Artikkelen vår om Nazistenes plan for musikk-Norge var en av John Andrews første veier inn i historien – sammen med boka «Propaganda og motstand» av Harald Herresthal, kanskje Norges fremste ekspert på komponistene, orkestrene og krigsåra.
– Altså; Bristol var dansegulv for alle som hang der.
– Og noen av dem var tyske offiserer.
– Nettopp. Så er Harald Herresthal og hans bok om perioden en fantastisk ressurs, og Herresthal tipset meg om at Øivind Bergh spilte på radiosendinger for tyske soldater. Det vet vi fordi navnet hans står på kontraktene.

Slik havnet han i førsteetasje på Bristol, og med tittelen Bristol Silence. Den nye sangsyklusen hans er samtidsmusikk – men med islett av popens energi og jazzen han ofte befinner seg midt i. Og med nikk til underholdninga og dansens rolle under krigen.
– Jeg ble interessert i musikken under andre verdenskrig, og hadde lest et sted at Kringkastingsorkesteret ble stiftet av medlemmene fra Bristol orkester, forteller den Oslo-bofaste amerikaneren.

Kontrabassist og komponist John Andrew Wilhite-Hannisdal i oslosola før prøvene til ukas framføring av «Bristol Silence». (Foto: Siri Narverud Moen)

– Jeg er mer interessert i det som ikke kan sies. Vi kan jo høre på opptakene fra dengang. Men hva blir til i mellomrommet mellom det som ble sunget og det de mente, det som klang i dem? Det som kan sies med ord, men som man ikke kan uttale? Å synge om kjærlighet foran nazister, hva betyr det? Du uttrykker ikke at du elsker dem, selv om strofen lyder «jeg elsker deg».

– En som sang med orkesteret, var jo motstandsmann.
Du kan fortsatt leite opp den gamle oversatte foxtroten – med Arne Sveen som synger «Din munn svarer nei, nei, dine øyne svarer ja»:

– Din munn sier nei, men dine øyne sier ja – en holdning som jo ikke er okay! Men hør den for deg i politisk kontekst under krigen; du synger foran nazister, tenk deg at de stiller spørsmålet «er du motstandsmann? «Din munn sier nei, men …» Tvetydigheten som ligger i de opptakene er interessant.
– Ja, eller «du sier at du ikke vil bli okkupert, men dine øyne sier ja …» Eh, heh.

Musikken ble spilt inn for plate i går. I sangene møter du ikke konkret motstandsmannen, Gunvor Hofmos deporterte kjærlighet, andre konkrete personer fra virkelighetens orkester eller mottakerne av de gamle underholdningssangene. Mer en innlevelse i hverdagene rundt det som ble sunget og spilt – men også stillheten bak musikken.

– Som i «Din munn sier ja …» tar jeg bort ordene ja og nei.
John Andrew Wilhite Hannisdal siterer slik teksten har blitt, slik den kommer på plate etter innspilling fredag, og konsert i kveld:
Din munn sier
Dine øyne sier
Dine hender sier

– Sier hva? Jeg hører det, men jeg vet ikke hva det betyr. Så repeterer vi det, og det underbygger en foruroligende stemning.

– Jeg synes det er viktig å lete etter hvordan musikk kan bli brukt, sier Wilhite-Hannisdal der vi sitter i halvskygge på Majorstua.
Han leter ikke etter musikkoppdrag som traff «rett» og «galt». Og skriver letingen inn i det musikalske, ikke bare tekstene.
– De springer ut i fra storband- og populærmusikkens estetikk. Den preger sangenes form, akkompagnement og i opphold.

Musikk fra historiens spenningspunkter
Selv er han fra Virginia – tidligere har han skrevet en opera med utgangspunkt i hva som sto i avisene under en epoke av den franske revolusjon – og går snart også i gang med egen historie. Om en av de gamle «statuene», statsmannen (og slaveeieeren) som bygde universitet i hjembyen.
– Og temaer hjemmefra planlegger jeg inn i et verk om Thomas Jefferson og gjeld. Amerikanernes gjeld er jo ute av kontroll. Det skal bli ferdig til 2026, 250-årsjubileet for Uavhengighetserklæringen …

For amerikaner-nordmannen er verket også en hyllest til musikkbyen Oslo. Det er dels medskapt av utøverne Sofia Jernberg, Robin Steitz, Ayumi Tanaka, Torben Snekkestad, Ane Marte Sørlien Holen, Julie Kjær, Erik Kimestad, Klaus Holm, Andreas Winther, Ferdinand Bergstrøm og Hans Kjorstad. Sjøl har han forstua tommelen og er usikker på om det blir ham sjøl på kontrabass.

I Stortingsgata 16 fikk Deutsches Theater fast spillested. I dag ligger Hotell Christiania Theater i bygningen – og var det første stedet Wilhite-Hannisdal lurte på å sette opp urframføringa av sangene han har laget. (Foto: Riksarkivet)

I 2019 intervjuet Ballade professor emeritus, musikkhistoriker Harald Herresthal om utvekslinga mellom norske musikere og overmakten: Mange trodde til å begynne med at musikklivet under okkupasjonen skulle gå sin vante gang uten politisk innblanding.
– Så feil kunne man ta, og det må ha vært vanskelig for mange, ikke minst unge debutanter, å unngå å bli brukt i NS-propaganda når man ble truet med yrkesforbud. En sangkarriere er kort, sa Herresthal.
– Enten kunne man se på det som at man måtte ta de jobber man kunne få for å utøve sitt virke som musiker, eller man kunne avvise enhver profesjonell kontakt med tyskvennlige organisasjoner: Er konklusjonen din at man egentlig aldri helt kunne skille kultur og politikk?
– Satt på spissen, ja. Om skillet mellom kultur og politikk er mulig å sette opp … man kan jo også spørre: Når du velger å høre på den eller den musikken, er det et politisk valg i hverdagen? spør Herresthal retorisk.

I boka beskriver Harald Herresthal en annen sal noen steinkast over Spikersuppa, der kunne Terboven og andre toppnazister finne sine plasser i tyskernes «Deutsches Theater».

På Bristol spilte altså Bristolorkesteret – også profilert med navnet til dirigent Øivind Bergh – for tyske offiserer og andre gjester. Urframføringa i dag finner sted der – til høsten står byer som Ålesund, Trondheim og flere for tur.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.