Når ble det feigt å satse på kvalitet?
Thomas Caplin argumenterte i gårsdagens utgave av ballade.no om at det ville være «feigt» å gi statsstøtte til Det Norske Solistkor som det første profesjonelle koret i Norge. Her får han motbør av Ultima-direktør Geir Johnson, som stiller spørsmål om når det ble «feigt å satse på kvalitet?». – Framføring av kormusikk på høyt nivå handler først og sist om profesjonalitet og kvalitet, skriver Johnson, som konkluderer med følgende kraftsalve: – Hverken demokratisk fordeling eller andre avledningsmanøvre bør få stå i veien for Det Norske Solistkor.
Når ble det feigt å satse på kvalitet?
Av Geir Johnson
Thomas Caplin argumenterer på ballade.no mot Det Norske Solistkors status i dagens musikkliv med påstanden om at «det vil være feigt» å gi statsstøtte til ensemblet som det første profesjonelle koret i Norge.
Jeg vil spørre: Når ble det feigt å satse på kvalitet?
Caplin må gjerne utfordre Det Norske Solistkor, men da må han våge å utfordre dette ensemblet på deres enemerker. Vi snakker om et kor som er i stand til å medvirke ved produksjoner som Luca Francesconis gedigne og uhyre krevende vokalverk «Sirene/Gespenster» under Ultimafestivalen 2006, eller synge Luciano Berio’s «CORO» under Festspillene i Bergen.
I tillegg til å være en sentral fødselshjelper for verk av norske komponister gjennom to generasjoner, samarbeider de med en rekke andre toppaktører som for eksempel Det Norske Kammerorkester og Risør Kammermusikkfestival. Dersom Caplin eller andre dirigenter, eller ensembler er i stand til å utfordre koret på disse merkesteinene, da kan vi kanskje ta dem på alvor.
Det er selvsagt gledelig at andre kor som f.eks. Ensemble 96 (Grammy-nominert i år), Bergen Domkantori, og Grex Vocalis (med ny innspilling av Arne Nordheims Draumkvedet) også får svært positive omtaler av sine plateutgivelser og konserter. Dette rokker likevel ikke ved det faktum at Det Norske Solistkor gjennom mer enn 50 år har representert det ypperste av vokalkunst i dette landet, og gjennom Knut Nystedts visjonære arbeid har lagt grunnlaget for noe av den framgangen som har kommet hele korbevegelsen til gode.
Dette arbeidet er ført videre på en førsteklasses måte av korets nåværende dirigent Grete Pedersen, som nå også er i ferd med å få en internasjonal karriere.
Men feigt? Det finnes ett enkelt svar på Caplins noe hjelpeløse forsøk på retorikk:
Framføring av kormusikk på høyt nivå – som all annen musikkutøvelse – handler først og sist om profesjonalitet og kvalitet.
Det er derfor Det Norske Solistkor kan være i posisjon til å bli det første profesjonelle kor i Norge. Og da bør ikke demokratisk fordeling eller andre avledningsmanøvre få stå i veien.
