Anders Vangen. Navnet er som et eventyr i Norges operamiljø. Alle vet hvem Anders var, og hvor man traff ham første gangen. Han gjorde et sterkt inntrykk på dem han møtte, og man glemte det aldri.
Anders klarte det kunststykke å bli legende i sin egen levetid. Hans helt unikt begavede scenevesen gjorde at han var dominerende i karakterbass-faget under hele sin karriere. Ingen hadde slik timing, slik sans for detaljer i mimikk og slik uutømmelig energi på scenen. Dette kombinert med en buldrende, men allikevel vakker stemme som tjente ham godt når det også ble krevet at klovnen måtte gråte, en enorm varme og omtanke for sine kolleger og ett vinnende smil og alltid godt humør, gjorde at Anders Vangen ble den som alle var glad i, alle ville se på scenen, og alle ville slå av en prat med.
Og han sviktet aldri. Alltid raus med egen tid og rundhåndet med komplimenter. Han var den kollegaen som alltid bygget opp sine medspillere. Han gjorde dem rundt seg gode. Og han var alltid der, dersom man trengte et godt råd, eller noen å snakke med. For Anders var scenen alt. Teateret, sangen, rollene. Han har gjort roller, spesielt i operettefaget, på en slik måte at det nesten ikke går an å tenke seg dem gjort på noen annen måte. Hans karaktertegninger var så briljante, at de som stod sammen med ham på scenen måtte virkelig yte sitt, for ikke å forsvinne i stjerneglansen.
Men Anders var ikke slik fordi han ville synes mer enn andre. Det var rollen som stod i fokus, og han overga seg i dens tjeneste, for å skape noe på scenen som var unikt og levende. Det var ikke Anders Vangen som var i fokus i Anders Vangens kunstnerliv. Det var kunsten.
Han var alltid ute etter å yte rollen rettferdighet. Og han hadde klare meninger om hva som fungerte best og hvordan man kunne få poengene best fram. Alltid på leting. Alltid nysgjerrig. Aldri redd.
«Alldeles för mycket teater, herr Vangen!» ble det sagt fra regihold en gang. Opera skulle stå og synges. Det gjorde aldri Anders. For ham var det sceniske uttrykket uadskillelig fra det musikalske. En rollefigur måtte kunne puste, danse, løpe, gråte, le, alt det som gjør et menneske helt. Anders satte høye mål for sitt eget virke, og han var trofast mot sitt eget syn på kunsten, operaen og sine verdier.
Han ga alt, og var en inspirasjon for sine kolleger, og en fryd for publikum. Derfor er han et stort forbilde. Derfor vil han bli så inderlig savnet. Hvil i fred, kjære Anders
Solistene ved Nasjonaloperaen Den Norske Opera & Ballett
Anders Vangen (baryton)var en av landets mest brukte freelance operasangere med en mengde roller ved Den Norske Opera i Oslo og ved operaoppsetninger i bl.a Kristiansund, Nordfjordeid og Ringsakeroperaen. Han mottok en lang rekke priser og utmerkelser og var også en aktiv revyartist, regissør og sangpedagog. Han var medlem av Operagutta siden starten i 2002
Tekstforfatterpris til Ane Brun
– Hun skriver personlig og eksistensielt, men samtidig universelt.
Ballade video: Søvnløse netter
Med Synne Sanden, Døssi, Bjørn Berge, Jonas Lovv, Joakim Kleven, Leander, Twin Serpent, Nullskattesnylterne & Teater nonSTOP, Halycon Days og Nicolas Leirtrø’s Action Now!
Sarah Winona Sortland er ny daglig leder i Musikkforleggerne
Går fra kommunikasjonsstilling til toppjobben.
Musikk på litteraturfestival: Fortelling, poesi – og nødvendig friksjon
Hvilken rolle kan musikk ha i en litteraturfestival? Blir vi klokere på musikkens og ordenes roller i språkmodellenes tid? Kan konserter vise veien til leselyst?
– Hva skjedde med rehabilitering ...
Ting man tenker på er som regel lett å få ut, bare man får det til å rime. Slik ser en innsatt på Ullersmo på rap.
Et rom for alt – unntatt musikk
INNLEGG: – Det er rart hvordan musikkens kraft alltid hylles i festtaler, men aldri i romfordelingen. Musikkfaget er viktig – så lenge det ikke tar plass, skriver Bodil Gullseth, musikklærer og 2. nestleder i Skolenes landsforbund.
